Dropkick Murphys på Tons Of Rock

Dropkick Murphys spiller pønk med trøkk og lager god stemning med fart og fjonge instrumenter.

Det keltiske punkebandet fra Massachusetts i USA har gjestet Norge siden 1998 og er takknemlige for å bli behandlet som gull av norske fans. For å få i gang irsk stemning spilles trad-låta «Foggy Dew». Sekkepipe starter «Cadense To Arms» mens bandet entrer scenen og gir låta mer trøkk.

«The Boys Are Back» har mye trøkk og publikum er allerede med på klapping. «Johnny, I Hardly Knew Ya» er en rask og fengende festlåt som gir god stemning og allsang. Bandet ønsker enda mer liv i folk og serverer en rask låt med flerstemt sang som innbyr til mer allsang. Det blir det også i den fengende «State Of Massachusetts». Mye trøkk og irsk fløyte, banjo og trekkspill skaper god stemning.

Etter en rå versjon av rockeklassikeren «I Fought The Law» blir det roligere med «Paying My Way». Låta har en «We Will Rock You»-stil og gjennom det hele hører vi en tydelig trommetakt. Bandet synger flerstemt, mens piano, kassegitar og munnspill krydrer låta. Videre får vi høre en fartsfylt låt med trekkspill i sentrum. «First Class Loser» er en mindre spennende låt med litt for lett komp og fløyte. Deretter økes tempoet i «Irish Rover» med trekkspill og banjo i sentrum av scenen. Rockefoten dras fram og det blir høylytt klapping.

 

 

Ujevnt låtmateriale og dårlig lydbilde, men spennende instrumenter

Banjo introduserer den fengende trudelutten «Rose Tatoo» og folk synger med på både vers og refreng. Publikum følger ønsket fra scenen om å sette seg ned, for så å hoppe opp igjen. Fløyte og banjo avslutter før bandet spiller «Until The Next Time». Dette er nesten som en vuggelåt å regne sammenliknet med deres fartsfylte låter. Her er lydbildet enklere og det er dynamikk i vokal, før både tempo og volum skrus opp.

«I’m Shipping Up To Boston» er kanskje en av de beste paddypunklåtene og avslutter konserten. Vi hører et tydelig riff med trekkspill og banjo. Låta er rask og sprer glede blant publikum som klapper, hopper og synger med. I løpet av konserten serveres vi både raske, rolige og seige låter. Innimellom er låtmaterialet mindre spennende. Lydbildet ødelegges ofte av at alle musikerne vil så mye og det helst samtidig. Dette fører til en slags støy jeg kunne vært foruten. Unntaket er når de glimter til med dynamikk og muligens færre instrumenter i sentrum. Det er fjongt å høre andre typer instrumenter som sekkepipe, banjo, fløyte og trekkspill løfte musikken. Det kan hende at konsertopplevelsen blir annerledes og bedre når Dropkick Murphys kommer tilbake til Norge 3.februar.