– Vi ble tidlig enige om at vi skulle skru opp litt på Dunbarrow III. Live har vi over lengre tid hatt et mer heavy sound enn på platene. Vi synes sounden kler låtene på nummer tre.
Det er heftig og tung bluesdrevet rock med følsom vokal og røtter i den britiske folken og psykedeliaen som karakteriserer Dunbarrows tredje album. De er tungt og godt plantet i det musikalske uttrykket fra det tidlige 1970-tallet, men byr også på noe eget. Først og fremst er det det herlige drivet og de catchy melodilinjene som fanger, men her er også plenty med deilig riff. Tekstmessig er det både mørkt og illevarslende og poetisk.
Sjekk ut den ferske skiva Dunbarrow lll lengre ned i saken (eller klikk i linken)
Her forteller de om hvordan interessen for den gamle heavy rocken vokste frem fra platebutikken Shabby Records i Haugesund, om «vandreren» som lager mange av bandets tekster, oppfordrer folk til å sjekke ut Quicksilver Messenger Service, hvordan Covid-19 gjorde at bandet rask måtte endre innspillingsplanene sine fra Utsira til Kristiansand og innlemmer seg ikke overraskende i Black Sabbaths tilhengerskare.
For de som ikke kjenner dere allerede, hvem og hva er Dunbarrow?
– Dunbarrow er fem haugalendinger som gjennom et tiår har smidd sammen sitt eget karakteristiske uttrykk innenfor tungrocken. Med inspirasjon fra upolerte demo-taper fra 70-tallet og svensk throwback-rock fra 2000-tallet, konstruerer Dunbarrow hardtslående låter utført med en listighet som evner å både fenge og overraske.
Dere beskriver dere selv som «A freelance fiend in a ram’s head/ En frilans djevel i et værhode». Kan dere si litt mer om hva dere legger i denne beskrivelsen.
– Vi har lagt merke til at denne formuleringen plutselig er blitt fremhevet i siste oppdatering av facebook. Denne setningen går helt tilbake til starten av Dunbarrow, og er en syntese av to sterke inspirasjoner: “Freelance Fiend” av Leaf Hound og “Livin’ in a Ram’s Head” av Pentagram.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/2JV9BTIPgZdpTTsy0RA11n» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5PyEjDS4dRehWebVu1SX7I» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Fortell litt om bakgrunnen for valget av bandnavn og om forholdet til Dunbarrow Cove i World Warcraft -Burning Crusade.
– Navn er vanskelig. Black Sabbath er jo et bunnsolid navn, men Deep Purple!? Bandnavn blir som regel ikke fett før du gjør det fett. Vi ble først oppmerksomme på Dunbarrow gjennom Dunbarrow Cove i spillet Morrowind. Dunbarrow er et gammelengelsk uttrykk som kan oversettes med noe som “et fort bygget på en gravhaug”. Vi tenker det henger greit i hop med både det musikalske og lyriske universet vi jobber med.
Espen, når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
– Musikken har alltid vært der i en eller annen form, men det som vekket lidenskapen var nok første gang jeg hørte Black Sabbath’s «Symptom of The Universe». Den låta fikk meg og en kompis (vår nåværende bassist Olav) til å henge ut i kjelleren og lytte til all mulig Sabbath, kyuss, Queens of the Stoneage. Det er den ærligheten man finner i vokalen til Ozzy, tekstene til Geezer, den hardtslående jobbingen til Bill og de helt for jævlig bra riffene til Iommi som fikk meg til å bli lidenskapelig. Jeg blir rett og slett aldri lei av Sabbath!
Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av under oppveksten?
– Det gikk mye i Cornelis Vreeswijk på uendelig lange bilferier.
Når begynte dere selv å spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?
– Det begynte i ungdomskoletiden, og det var nok den klassiske rocken og det som fulgte med den som virka så kult.
Hvorfor henholdsvis gitar og vokal?
– Vi er alle tre gitarister, men for Espen sin del var disse instrumentene allerede okkupert og bandet trengte en ny vokalist, hvor da Espen ble spurt om å prøve. Siden har det vært slikt.
Har dere noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. Så fall hvilken og hvorfor?
– Utstyret vi bruker nå er vel å regne som våre favoritter. Orange Rockerverb 50, henholdsvis MK I og MK II. Gitarer er som pålegg på brødskiva, det er mye godt, men i perioder er man mer hekta på kaviar enn salami. Derfor veldig vanskelig å trekke frem en favoritt!
Hvor opptatte er dere av lyd og teknisk utstyr?
– Vi er nok ikke veldig opptatt av det, men Espen som jobber med lyd i tillegg er over snittet interessert naturligvis. Bandet er likevel kresne på sound – på at det skal låte riktig og at det ikke skal bli for polert og striglet. Vi pusher det på denne skiva her!
Hvor stor rolle spiller det «riktige» utstyret for å få det til å låte som Dunbarrow?
– Vi er trofaste brukere av Orange Amplifiers. To gitarer med litt ulik karakter rett i Rockerverb 50, så begynner det å nærme seg ganske kjapt. Men vi vil nok si at, heller enn det riktige utstyret, så er det måten vi spiller sammen på som band som gjør det til Dunbarrow.
Hvorfor heavy rock?
– Hverken Heavy Metal eller Hard Rock, men heller noe midt i mellom.
Hvordan oppsto interessen for musikk fra 1970-tallet?
– Når vi først begynte å spille sammen, som er over 10 år siden nå, hang vi på Shabby Records i Haugesund og i kjelleren til Richard så og si daglig. Kjøpte vinyl, hørte på vinyl, og øvde. Det var ganske intenst, men det var gode tider. Vi ble ekstremt nerdete på undergrunns syttitalls rock!
Tekstene deres skrives nesten utelukkende av deres tidligere bandmedlem Richard Chappell. Fortell litt om ham og om hvordan det samarbeidet foregår.
– Richard er ryggraden i Dunbarrows tematiske univers og en utømmelig kilde for gode linjer. Etter han forlot bandet har han stort sett vært på reis over hele verden, og innimellom ramler det inn noen tekster i innboksen. Vi er ekstremt glade for at Richard ønsker å ta del i prosjektet, det er utvilsomt en luksus.
Hvordan skiller tekstene denne gangen seg fra de som vi fikk på de to første platene?
– Det er nok ikke en enorm forskjell. Det bygges videre på det samme universet, der ytterpunktene nok er litt kraftigere enn før.
Hva utgjør en bra tekst?
– Finurlige vendinger og billedbruk. Linjer som forteller så mye med få ord at man vil tatovere de i panna. Eller mange ord, gjerne vrange og kronglete ord også.
Hva skiller Dunbarrow som albumdebuterte i 2016 og bandet i dag?
– Opplevelsen av Dunbarrow er ikke så langt unna der vi starta, synes vi, til tross for endringer i besetning. En sakte evolusjon som begynner å utvikle sin egen identitet og karakter. Den største forskjellen siden debutalbumet er kanskje at vi må krangle om hvilke låter vi skal spille live.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0RDbLsZl24MaTGKB5oqKkj» width=»300″ height=»200″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/7gWyJ6bGFmyjua0ygYTrDC» width=»300″ height=»200″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Dere har også med en gjest, Auver Gaaren på keyboard på «Death That Never Dies» og «Turn In Your Grave». Fortell litt om ham og hans bidrag
– Auver er en god kamerat som enkelte av oss har jobbet sammen med i andre prosjekt. Han er en jævel på boogie woogie, så vi sendte han “Death That Never Dies” og ba han kjøre på. Vi så for oss mellotron tidlig i skrivefasen av “Turn In Your Grave”, så det var samme greia der.
Det låter litt hardere denne gangen. Blant annet så gjør dere mer bruk av distortion pedalen enn tidligere. Fortell litt om det valget
– Vi ble tidlig enige om at vi skulle skru opp litt på Dunbarrow III. Live har vi over lengre tid hatt et mer heavy sound enn på platene. Vi synes sounden kler låtene på nummer tre. Men det er ingen automatikk i at det blir like tungt på neste plate. Kanskje skal vi back to basics? Vi hadde det veldig gøy med 7”-ern vi slapp til jul (bare på bandcamp vel og merke!).
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/1Qk8YPIypPfSeP3fd9NkZZ» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Dere har som Led Zeppelin med flere valgt å nummerere albumene deres i stedet for å gi de en tittel. Black Mountain, Van Halen, Chickenfoot, The Mission, Cypress Hill,Moderat, BadBadNOt Good,Boys II Men er noen flere artister som har benyttet romerske tall som album tittel på et eller flere album. Fortell litt om det valget og hvilke signaler det sender ut.
– Vi liker å gi noen anerkjennende nikk, og her går nikket definitivt til Led Zeppelin. Samtidig liker vi å se på platene våre som kapitler i en historie — uten at det blir konseptplater av det av den grunn. Men hver plate utforsker mye av den samme tematikken, og de mest oppmerksomme klarer nok å trekke noen linjer i mellom dem.
Hva er autensitet for dere og hvor viktig rolle spiller det i arbeidet med å skape Dunbarrows musikk og visuelle uttrykk?
– Det er vanskelig å sette fingeren på. Som et proto-doom-band kommer vi ikke unna å bli sammenlignet med band som Black Sabbath og Witchcraft. Vi har ikke noe imot det, men vi synes ofte det blir litt for enkelt. Musikalsk så koker det ofte ned til råskap, energi og desperasjon for oss – at det må skinne gjennom. Du kommer nærmere når låtene ikke forsvinner i produksjon. Vi liker at det ikke er helt perfekt, at det kjempes iherdig, at det koster noe. Det er bare å sette på «Last Days Here» av Pentagram, eller «I Want to Be Alone» av Jackson C Frank for den del. Den type ekthet er viktig for oss. Vi streber etter de greiene der.
– Når det kommer til det visuelle så er vi veldig opptatt av hvordan vi fremstår både live, på sosiale medier og i platesjappa. Vi vil ha kontroll på hele produktet – fra valg av kunst til plateomslag, hvert klipp som skal brukes i videoene våre til teksturen på gatefold-coveret og lyset på scenen. Det blir kanskje i overkant til tider.
Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de har påvirket Dunbarrow og «III»:
Ørkenrock
– Alle i bandet har vel planka gjennom mye av sjangeren, men når jam’en blir for lang logger vi fort av. Men absolutt mye gull her, uten at vi kan si vi tar inspirasjon fra det.
Blues
– En hjørnestein i all rockemusikk, intet unntak i Dunbarrow heller
Doom
– Vi er ikke store fans av doom-sjangeren. Det er derfor vi ofte omtaler oss selv som proto-doom. Det er elementer av doom vi virkelig digger, men det kan bli for mye Møllers tran gitt.
Proto doom
– Proto doom er den spede starten på doom-sjangeren. Vi identifiserer oss veldig med dette begrepet. Black Sabbath, Pentagram, Bedemon.
Britisk folk
– Definitivt en av hjørnesteinene i Dunbarrow, kanskje overraskende for noen.
Rock
– … flag & eagle. Rock er livet, det. Må også nevnes at vokalist Espen ved én eller flere anledninger har ropt “rock i fred!” fra scenen når vi takker for oss på konsert. Til stående applaus fra alle – i bandet.
Black Sabbath
– Tidenes band!
Pentagram
– Stor inspirasjon.
Uriah Heep
– Det er noen som mener vi har noe Uriah Heep i oss, men det er et band vi har hørt relativt lite på. Noen av oss har surfa innom det, men vi regner det ikke som en inspirasjon.
Witchfinder General
– Røtter.
Quicksilver Messenger Service
– For et band. Og de som ikke har sett amp-riggen til John Cipollina bes gjøre det snarest.
Leaf Hound
–Røtter!
Wicked Lady
– Røtter!!
Witchcraft
– De tre første platene er obligatorisk lytting!
Lucifer
– Kjært barn har mange navn!
Vandreren
– Dunbarrow.
Riff
– Melodi.
Groove
– Kanskje det vi bruker mest tid på. Det er flere små kilevinker i et Dunbarrow-riff enn man skulle tro, og alt må limes sammen. Temposkifter er nok det viktigste virkemiddelet vi har, selv om de ofte er mikroskopiske. Det er ikke mange BPM-ene som skal til for å endre karakteren i en groove.
Melodi
– Riff.
Orange forsterkere
– Orange har bidratt til å definere lydbildet vårt. Erik og Kenneth bruker Orange Rockerverbs og ble nylig ambassadører for dem også.
Ren,klar lyd
– Deilig. Selv om denne plata her er heftigere enn de to første, kjenner vi ikke noe umiddelbart behov for å dynke alt vi gjør i mer distortion
Catchy
– Catchy skal man faen ikke kimse av. Vi er gode vestlendinger vokst opp på Vinskvetten, 3 Busserulls og Vestlandsfanden. Hva som funker har vi fått inn med farsmelka.
Lite bruk av effektpedaler
– God lyd i kilden er viktigst. Man kommer langt med en god amp!
Nedslått tempo
– Brudd. Går lett inflasjon i det, men et sterkt virkemiddel
III er innspilt i Cederberg Studio i Kristiansand. Fortell litt om det valget og om hvordan studiorommet der, atmosfæren og lokasjonen i Kristiansand påvirket det ferdige produktet som vi nå kan høre
– Siden det var her vi spilte inn Dunbarrow II var det velkjente omgivelser. Espen jobbet i dette studioet i 3 år og da vi fikk muligheten til å være der, var det ingen tvil. Studioet låter ypperlig med et stort liverom og gode analoge fasiliteter. Dette bidro sterkt til å få et bra utgangspunkt for lyd og stemning.
Innspillingene pågikk også under den tidlige fasen av Covid-19 i Norge preget av isolasjon og angst hvor store deler av samfunnet var stengt eller på vent. Hvilke spor har det satt i platerillene?
– Vi hadde egentlig leid en skole og en fyrvokterbolig på Utsira. Men pandemien satt en stopper for de planene, og vi ble nødt til å finne et alternativ på kort tid. Hos Cederberg var det en avbestilling vi kunne utnytte. Det var en spesiell periode, men isolert sett (pun intended) var vi jo forberedt på å sitte 10 dager og netter i studio for å hamre inn disse låtene.
Bandets egen Espen Andersen har produsert plata. Fortell litt om hvorfor dere har valgt å holde dette i egne hender og om hva som er fordelene med å gjøre det slik i forhold til å bringe inn en ekstern produsent.
– Vi har diskutert produsent før, men ender opp med å gjøre ting selv. Det er nok fordi vi er ekstremt opptatt av kontroll, og har et veldig klart bilde på hva vi ønsker å få til. I tillegg er vi jo veldig heldige som har en så dyktig fyr som Espen på innsiden. Når det er sagt, så har vi løsnet opp litt ved å tillate andre å mikse albumet.
Christer André Cederberg (Anathema, Shining; Animal Alpha, 22,Tristania etc) har mikset albumet. Fortell litt om det valget, hvordan han jobber, hans bidrag og hvor viktig del av et ferdig produkt miksen utgjør.
– Christer er bare helt rå på det han driver med og har en flott forståelse for musikk og band. Han er ekstremt opptatt av hvordan bandet føler det når han mikser og kommuniserer på en så profesjonell måte at resultatet ofte blir bedre enn hva man hørte for seg i utgangspunktet. Så han har bidratt på flere ting enn bare teknisk miksing.
Albumomslaget i en slags rustikk brun karakterisert av en stemning av kaos og forfall er også en viktig del av totalproduktet. Hvem har laget det og hvordan kom de illustrasjonene til? Hva er forbindelsen mellom kunsten og musikken?
– Plateomslaget er basert på en illustrasjon av den irske kunstneren Harry Clarke. Illustrasjonen ble tegnet i 1919, til en illustrert utgave av “Tales of Mystery and Imagination” av Edgar Allan Poe. Det er noe med stilen til Harry Clarke som går veldig godt til Dunbarrow-universet. Det kan jo hende at det er fordi Edgar Allan Poe er en stor inspirasjon for tekstene våre også.
Dere har også laget noen fine videoer til plata. Kan dere si litt om illustrasjonene som dere har valgt her og låtene som dere har plukket ut.
*litt tvetydig spørsmål, men vi gikk for å kommentere singelcover og singler
– Omslagene til singlene er av samme kunstner som for plateomslaget. En rød tråd, som gav en tidlig smakebit på estetikken vi går for på Dunbarrow III. Vi er opptatt av helheten i ting. Utvelgelsen av singler er gjort sammen med Robert i Blues For The Red Sun. Vi synes låtene representerer plata på en god måte – samtidig som vi holder igjen noen karameller til plata er ute!
– Espen studerte filmmusikk en gang for lenge siden. Da måtte han se gjennom mange gamle filmer og ble litt hekta på det. Kenneth er en klippemester, så når vi kom på ideen om å kombinere gamle filmer med musikken vår var det bare for Espen å mate på med passende titler, og for Kenneth for å få det til å bli en helhet. Mange av filmene er stumfilmer, så de er ganske ekspressive. Vi forsøker alltid å fange tematikken i låten med videoene, men prøver å unngå å bli for konkrete. Vi liker at video, låt og tekst kan leve parallelle liv. «Worms of Winter» og «In My Heart» er to definitive «bangers» på plata, og var naturlige singelvalg. Videoene ble ganske forskjellige selv om tematikken kanskje er mye av det samme. Mens «Worms of Winter» skildrer kaos, vanvidd og fortapelse gjennom mange karakterer, så tar «In My Heart» utgangspunkt i et individs kamp med sine indre demoner.
Sistnevnte viser et klipp av Maya Deren i fra den eksperimentelle/surrealistiske kortfilmen «Meshes of the Afternoon» fra 1943 som hun regisserte sammen med ektemaken Alexandr Hackenschmied. Kan dere si noe om forholdet til denne filmen,film generelt og hvorfor dere ønsket å benytte akkurat dette klippet som stemningskaper til «In My Heart».
– I utgangspunktet hadde vi ikke planlagt å lage videoer til singlene på plata. Så vi har hatt et spontan tilnærming til utformingen, og satt det sammen selv. Vi hadde nylig sett “Meshes of the Afternoon” og synes den kunne passe bra til “In My Heart”. Filmens gjentagende tema, hvor skillet mellom virkelighet og det underbevisste flyter over i hverandre, gir låten et ekstra lag.
Kan dere si litt om plateselskapene deres
Blues For The Red Sun
– Drives av Robert Dyrnes. Vi kom i kontakt med Robert i forkant av at vi spilte på Buktafestivalen i Tromsø. Han likte oss og vi likte ham og slikt blir det gode samarbeid av!
RidingEasy Records
– Vi ble plukket opp av RidingEasy i 2017. Vi fikk kontakt med Daniel Hall via Trevor Church i Haunt (og tidligere Beastmaker) som likte plata vår. RidingEasy gav ut et nytt opplag av debutalbumet vårt og gav ut Dunbarrow II. Plateselskapet er California-basert, så vi fikk en god boost med nye lyttere fra USA.
Heksekunst
– Heksekunst var Espen sitt plateselskap. Vi slapp vår selvtitulerte Dunbarrow i 2016 på Heksekunst Produksjoner. Andre band på Heksekunst var Tempelheks, Captain Kill og Day of the Jackalope.
Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?
– Det har blitt noen avlysninger og utsettelser, men vi var på vei inn i studio når dette skjedde så vi hadde ikke booket veldig mange konserter. Forhåpentligvis kan vi komme i gang igjen til høsten. Dunbarrow er veldig klar for å spille live igjen!
Kan dere velge 20 låter,fire låter hver, som på en eller annen måte har inspirert dere som musikere, låtskrivere eller tekstforfattere eller som dere har lyttet til i tiden som dere har jobbet med III og si noe om hvilke kvaliteter dere har lagt merke til eller blitt bevisst med disse låtene.
– Vi tror vi skal unngå å utdype for mye her, men slenger sammen en liste med låter som har vært med oss lenge, samt noen som ble diskutert i forbindelse med plateinnspillingen.
Blues Creation – Sooner or Later
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/2F0k04fBUHWs6le2vDPIhs» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Sir Lord Baltimore – Helium Head (I Got a Love)
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/2wyGOr1dFgTuiSJWvFToTd»width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Blue Cheer – Summertime Blues
Roky Erickson – Night of the Vampire
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0dqJVhfLXZCPuCAEPVgY29″ width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Bedemon – Child of Darkness:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3JlDQF6z27xvhHz7wJqgu8″ width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Jackson C. Frank – I Want To Be Alone:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5q2ObX2oW4TeB66D1F5mQ2″ width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
The Beatles – Tomorrow Never Knows:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/00oZhqZIQfL9P5CjOP6JsO» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Leaf Hound – Freelance Fiend:
Iron Claw – Loving You:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4hqtiV6cx1EbMXkAWgPhFp» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Pentagram – Starlady:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0L8TqSHRBgNqzMDppy679x» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Stone Axe – Slave of Fear:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7pTPjhVBKCxoXVN3db8Hph» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Black Sabbath – Sabbath Bloody Sabbath:
Asgaerd – In The Realm of Asgard:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7wr1olRQ1rzDtWtfuWfakB» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Bothy Band – Old Hag You Have Killed Me:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5VWNuUTAvAUC8cb1sNTnNg» width=»100%» height=»80″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Warren Zevon – Excitable Boy:
The Cars – Just What I Needed:
Black Sabbath – Symptom of the Universe:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7vE1qmmpaWt6Z5caFGBObe» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Electric Wizard – Funeralopolis:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6rQG8QH1rGoCOeGHdrnYhb» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Dust – Pull Away:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6RrxpL1QOgTCtQZ5XvfVEa» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
America – Sister Golden Hair:
Vær den første til å kommentere