Eberson – Nasjonal Jazzscene

Ebersons musikkprosjekt er satt sammen av to generasjoner. Far og datter, Jon og Marte. For første gang har de samarbeidet likeverdig om et album. Hvor hun har stått for melodi og vokal til hans landskapsakkorder.

Foto: Johannes Andersen

Med et ønske om å uttrykke betydningen av å støtte hverandre i de vanskelige motgangstidene, valgte duoen å titulere sitt nye album «Empathy». Låtene bærer en vakker røst og melankoli i bunnen, samtidig som vi får mer aggressive rytmer. En nydelig miks mellom pop og jazz. Et album som vokser for hvert eneste lytt, og som jeg gleder meg til å få hørt live.

«Empathy» ble sluppet gjennom jazzland Recordings. Medvirkning på plata er Kristoffer Lo på blåseinstrument, Mats Mæled Jensen på perkusjon og Roar Nilsen på bass.

Vakre Victoria

Å holde denne debutkonserten på selveste Nasjonal Jazzscene kan bare ikke bli feil, og det blir det heller ikke. Den varme stemningen du møter i det du kommer inn i det koselige og vakre lokalet. Nesten som du vet at konserten blir bra før den i det hele tatt har startet. Blide og smilende folk i ulike aldre, dempet varm belysning og sitteplasser. Lokalet, som nesten er fylt helt opp, gir applaus til far og datter Eberson og resterende av kveldens besetning i det de går på scenen.

Kveldens medvirkende er Hedvig Mollestad på gitar, Jo Berger Myhre på bass, Axel Skalstad på trommer, Gunnhild Kristoffersen på keys, og hovedpersonene Marte Eberson på flygel og vokal samt Jon Eberson på gitar.

Når det i tillegg er så mange gode musikere samlet til et og samme sted og på Oslos kanskje vakreste scene, er jeg ikke i tvil om at dette skal bli en bra kveld.

Høy standard

Konserten holder gjennomgående veldig høy standard. Den vidunderlige miksingen mellom stilartene. Svevende pop, smånoisy jazz, drømmende briljante gitarsoloer og ikke minst Martes fantastiske tangentspill og herlige vokal, som gjerne driver lytteren langt langt av sted.

Låta Summer Rains med sin fremtoning av marerittaktige lyder og gitarspill med stav, får meg nesten gapende. Den vakre låta fremføres med soleklar solidhet. Solid frysningsgivende vokal, virkningsfull koring og Jons gitarsoloer likeså.

Digger det lekne lydbildet i Attitude, hvor de behagelige jazztonene har fått sin hovedvekt. Fascinerende hvordan besetningen følger etter Jons gitarpludring, spesielt i Lovely Day og Go Light. Gitarsolo og en helt utrolig stemning når det jammes. Varmen som stråler på scenen smitter over til publikum. Gleden, smilene og likestillingen mellom far og datter. Jeg nyter alt som serveres og får frysninger her jeg sitter nesten overveldet gjennom settet.

Etter Bye Litle Bird sitter jeg igjen med tankene om at vi har med en musikalsk dronning å gjøre. Samtidig er hun ikke alene om å skinne, nei her skinner alle, også de medvirkende.

Når vi kommer til slutten av settet etter å ha fått en etter en godt fremført låt, sitter jeg igjen med en veldig positiv følelse. Ganske sikker på at jeg ikke er den eneste. Rett før kveldens avsluttende planlagte ekstranummer mottas så stor applaus, at det ville vært en kjempenedtur om de ikke hadde kjørt en ekstra låt.

Applausen runges godt gjennom lokalet og den blir ikke noe mindre etter at Something New er ferdigspilt. Den vakre låta er den perfekt avslutning på det som har blitt til høstens rikeste musikalske opplevelse for min del. Kreativiteten, briljansen, varmen, kjærligheten og godheten. En perfekt sammensetting av medvirkende og et høyst mottakelig publikum. Folk som virkelig setter pris på kveldens kvalitetsfulle opplevelse. En konsert jeg kommer til å huske for alltid.

Eberson @ Nasjonal Jazzscene: 10/10