Egersund Visefestival 2024 dag 2: Sanger fra nordvest, nederlandsk Velvet og gitarpop-fest

På dag 2 av Egersund Visefestival får vi lavmælte historier fra Nordvest-England, nederlandske brødre og søstre av Velvet Underground og en aldeles fantastisk gitarpop-konsert med gjesteartister. I tillegg får vi konsert med festivalens «husband» I Was A King.

Det kommer et alvorlig regnskyll akkurat i det jeg går av toget på Egersund stasjon. Jeg har egentlig tenkt meg på opplesingen til Tore Renberg, men må bare søke ly for «syndefallet light.»

Det viktigste for meg i dag er å komme tidsnok til Bill Ryder-Jones-konserten, og det greier jeg. Det holdt på å glippe fordi det var gjort noen forandringer på konserttidspunktene, men det viser bare at det er lurt å følge med.

Bill Ryder-Jones – Turnhallen

Bill Ryder-Jones har «sad news» på starten av konserten. Celloen til medmusikant Evelyn Hall har fått hard medfart på flyturen over. Heldigvis har hun fått låne en cello hos en snill lokal innebygger. Puh!

«Egersund reminds me of West Kirby, the place I come from. It’s just cleaner and with less English people.» Bill Ryder-Jones framstår som en usedvanlig hyggelig og lun person. I tillegg har han glimt i øyet:  «I am soon going to play my miserable songs for you.»

Han starter med låten «Recover» fra albumet Yawn. Han har med sin røde Gibson-gitar. I tillegg er det altså Evelyn Hall på cello og kor. Det er enkelt, men funker helt utmerket.

Så fortsetter de to med «Le Grand Desordre» fra If, det første albumet Ryder-Jones ga ut etter at han hadde sluttet i The Coral. Albumet er et tenkt soundtrack til Italo Calvinos roman «If On A Winters Night A Traveller.» «Å lage tenkte soundtrack til ei bok er sånt vi driver med oppe i Nordvest-England,» humrer Bill.

Det siste albumet til Ryder-Jones, Iechyd Da høstet gode kritikker da det kom tidlig i 2024, også i disharmoni. Låten «I Know it’s Like This (Baby)» er den første låten på albumet, og handler om kona som prøver å skjønne mannen sin: «Jeg vet at det er sånn nå, jeg greier ikke å sette meg inn det som plager deg, men jeg er her for deg.»

Selv om han tøyser og skøyer mellom låtene, er tekstene til Bill Ryder-Jones ofte preget av alvorlige, melankolske – og noen ganger dystre – sinnsstemninger. Han synger dem på en så sårbar måte at det nesten gjør vondt. Jeg hørte noen snakke om at de grein under konserten, og det kan jeg skjønne. Jeg kjente klumpen i halsen flere ganger i løpet av konserten.

«I really wanna do this song like Elvis,» sier Bill før «A Bad Wind Blows Through My Heart pt. 3.» Han gjør selvsagt ikke det, han bare avleverer den som Bill Ryder-Jones og det er mer enn sterkt nok.

Koringen og cello-spillet på «Seabirds» får meg nesten til å knekke helt sammen. Det er så vakkert og sårbart, det er så nært: «Over land and over sea/I would follow you/Through the groves and lemon trees/I would follow you.»

Han spiller selvsagt også «This Can’t Go On,» fra det nyeste albumet. Det er en låt om å være langt nede og å jobbe seg ut av det. Ryder-Jones har aldri lagt skjul på at han sliter med psykisk helse. Det er sterkt, og jeg tror aldri jeg har vært så rørt på noen konsert noen gang som akkurat nå.

Han påpeker viktigheten av å si til gode venner at du er takknemlig for at de er der, akkurat som han gjør i låten «Thankfully For Anthony,» sangen til bestevennen.

De som har møtt opp har vært vitne til en absolutt strålende konsert i Turnhallen, og selv om det burde vært flere mennesker der, vil jeg hylle festivalledelsen for å ha gjort denne bookingen. Hvem vet når Bill Ryder-Jones kommer tilbake til Norge.

Lewsberg – Turnhallen

Badnet Lewsberg kommer fra Rotterdam og består av fire personer. To gitarister, ei på bass og ei på trommer. Trommeoppsettet er forøvrig veldig enkelt. Det består av ei skarptromme, ei stortromme og en tamburin, og mer trenger man jo strengt tatt ikke.

Jeg antar bandet er lei av å høre at de høres ut som Velvet Underground, men de slipper nok ikke unna den klistrelappen så lenge det faktisk stemmer. Stemmen til vokalist Arie van Vliet er nesten skremmende lik Lou Reed sin. I tillegg er det noe med måten de bruker rytmegitaren på som får en til å tenke på det legendariske bandet.

Ta låten «An Ear To The Chest,» f.eks. Den minner om en miks mellom «Sister Ray» og «Sweet Jane.» Ikke at det gjør noe, for det er en fin låt.

Når jeg sa at vokalisten minner om Lou Reed, gjelder det så absolutt ikke framtoningen. Han er nærmere to meter og ser mer ut som en seriøs kontorist enn gitarist og vokalist i et band.

Og musikken funker fint den. Den siste plata deres, Out And About har høstet ganske gode kritikker med sin blanding av melodiøs postpunk og  pop.

I starten av konserten var jeg fascinert av Velvet-referansene, men etter hvert blir det litt for mye i samme gate. Det er uansett en helt grei konsert med et artig band. Koselig, rett og slett! Gerald Love er for øvrig blant dem som har møtt opp på konserten.

Robyn Hitchcock m/venner – Smiå

Engelske Robyn Hitchcock var frontfigur i bandet Soft Boys, har en lang solokarriere bak seg og er kjent for å lage snurrige og til dels psykedeliske, gitarpop-låter. Han har figurert på visefestivalen flere ganger, og har blitt noe av en helt i Egersund. Han har til og med fått en egen plakett i beste walk of fame-stil i en av gatene i Egersund.

På Smiå er det sild-i-tønne-fullt, og kanskje burde konserten vært i et større lokale. Det bryr de som er tilstede seg fint lite om, heldigvis.

Hitchcock starter med sin akustiske gitar. Og for en gitarist han er! Enten han spiller akustisk eller elektrisk gitar spiller han fantastisk godt og uanstrengt. Gøy å se på, enda artigere å høre på.

Han starter med Soft Boys-låten «Tonight,» en lett psykedelisk låt. Etterpå spiller han Roxy Music-låten «More Than This» på aldeles strålende vis. Tonen er satt.

Den akustiske delen er veldig bra, men moroa starter for alvor når han finner fram elgitaren og henter inn gjester. Førstemann ut er Kelley Stoltz (som spilte i går) på trommer! Det viser seg at Kelley behersker trommene, der han sitter i sitt mørke hjørne.

Etter hvert kommer tre femdeler av I Was A King, Anne Lise Frøkedal på gitar og sang, visefestivalens primus motor Frode Strømstad på gitar og Ole Reidar Gudmestad.

Det topper seg når denne fine gjengen spiller Beatles-låten «Rain.» Det klinger godt i tre gitarer, og Stoltz og Gudmestad backer fint på trommer og bass. Etterpå imiterer Stoltz Ringo på klingende scouse, mens Hitchcock er like god med sin Lennon-imitasjon: «You’re not even the best drummer in The Beatles.» Stor underholdning.

De spiller «Adventure Rocket Ship» og selvsagt «I Often Dream of Trains.» Det er i det hele tatt en lett ekstatisk stemning, og Hitchcock spiller så svetten renner og luggen er all over the place.

Han og bandet avslutter med den viltre låten «The Shuffelman», og for de av oss som er glade i gitarpop var dette en helt fantastisk konsert. Lyden var crisp og god og gitarharmoniene himmelske. Vi skjønner godt at Robyn Hitchcock har fått egen plakett i Egersund. For en musiker, for en fyr!

I Was A King – Turnhallen

Primus motor for Egersund Visefestival, Frode Strømstad kommer omtrent rett fra opptreden med Robyn Hitchcock til Turnhallen. «Det har vært en spesiell dag. Vi har hatt singelslipp i dag og telefonen har ikke stått stille.»  Låten han referer til heter «Favourite Colours,» og kommentaren om at telefonen ikke har stått stille, regner jeg med er sagt med et glimt i øyet.

Og det er blodig urettferdig, for I Was A King hadde fortjent atskillig mer oppmerksomhet. Det er rett og slett et vanvittig bra band i powerpop-/gitarpop-landskapet, med et lass av gode låter.

På de første låtene har de med seg Selma French på fiolin og koring. Hun gjør selvsagt en god jobb og bidrar godt på de låtene hun er med på.

Ellers er det fullt i salen. Selvsagt er det fordi de vet at musikken til I Was A King er god, så er det nok sikkert også det at de spiller på hjemmebane som gjør at folk har møtt opp og fyller salen.

Jeg måtte dessverre gå midtveis, av den grunn tenker jeg det blir litt urettferdig å gi karakter på konserten. Det jeg og resten av publikum får servert er klangfull gitarmusikk av høy kvalitet.

 

Fotogalleri: Ådne Evjen