Catskills-bandet Mercury Rev tok publikum på Vulkan Arena i Oslo mandag 18.november med på en rik, storslagen sinnsutvidende reise av psykedelisk rock, ambiente teksturer, kammerpop og avantgardistiske eksperiment. Tett sammenvevd og presist utført av et særs dyktig band som nå også har beveget seg inn i new age og spirituell jazz og hvor frontmann Jonathan Donahue fremstiller seg selv som en fugl.
En kort filmfremvisning av en fabelaktig platesamling med alt fra John Coltrane – A Love Supreme til Codeine – The White Birch, Nico – Chelsea Hotel, Van Morrison – Astral Weeks, Terry Riley – A Rainbow In Curved Air, Mississippi John Hurt – Avalon Blues og Galaxie 500 – On Fire gir en antydning av det som skal komme og de musikalske røttene til gruppen med utspring i Buffalo, New York sammen med Donahues egne band The Flaming Lips og Harmony Rockets (sistnevnte sammen med Grasshopper også).
«The Funny Bird» starter seansen visjonært. Vulkan Arena er langt fra fylt helt opp. Utover kvelden skal det også tynnes i rekkene når kvelden blir sen.
Interessen for amerikanernes musikk har minket gjennom årenes løp. Comeback-albumet og stilskiftet Born Horses etter ni års pause har ikke fått den ønskede responsen. De som er på plass er her kanskje først og fremst for å oppleve gammel storhet. Eventuelt for å få perspektiv og forståelse for hva som skjuler seg i rillene på 2024- albumet.
Kraftfullt og teatralsk
Men vi som var på plass fikk være med på noe eksepsjonelt, alt annet enn hverdagslig denne mandagskvelden. Kraftfullt og teatralsk. Majestetisk og vakkert. Et dypdykk i underbevisstheten til kollektivet eller sangeren. Barnlig undring og omfavnelse av natur.
Låtene er utstrakte, ekspansive og fører sammen rå energi og orkestrert nøyaktighet. Det handler ofte om svevende, drømlike lydlandskap. Psykedelia og drømmende shoegaze som møter den klassiske rocken. Sonisk eksperiment og kaotisk kreativitet som har blitt satt i system.
Låtene er utstrakte, ekspansive og fører sammen rå energi og orkestrert nøyaktighet.
Men også skrudd pastoral folk, cineastisk folk.
Låtene vi får høre er fra fjerde albumet og fremover. Det hoppes glatt bukk over den tidlige mer støyende fasen – da David Baker var vokalist- og vi får bare høre ett par kutt fra deres ferske, omstridte album Born Horses.
Stemmen til Jonathan Donahue er både eterisk og gjennomborende. Han sier lite og ingenting mellom låtene, men er likevel karismatisk på sin egen måte. Derimot babler han i vei med åndelige, new age-inspirerte greier på låtene fra Born Horses hvor han nærmest resiterer en type stream of consciousness-poesi, gjør bevegelser med armene som var de fuglevinger og han selv en albatross på vei ut i horisonten.
New Age og spirituell jazz
Live gir også låtene fra Born Horses mening, selv om den dypere semi-snakkende stemmen ikke er like besnærende. New Age og spirituell jazz. Blåsere. I sporene av Tony Conrad og Vangelis. Med stemningsfull trompet. Titlene «Ancient Love » og «Your Hammer, My Heart,» identifiserer universet.
Alle låtene strekkes ut i lengre former. Musikerne får alle plass til å skinne i et vakkert, spirituelt lys. Det er et ekspansivt, sinnsutvidende sett i tradisjonen etter The Band som omslutter mye.
Musikerne får alle plass til å skinne i et vakkert, spirituelt lys.
Ted Young på gitar, Chris Heitzman på bass og Joe Magistro (The Magpie Salute og Darlahood) på trommer har kommet til kvartetten som har vært med i kollektivet sentrert rundt Donahue/Macowiak en stund og nå utgjør Mercury Rev.
Utover deres vanlige instrumenter bidrar flere med blåsere. Sean Grasshopper Mackowiak (også St. Johnny) spiller klarinett når han legger bort gitaren. Heitzman trompet, Jesse Chandler (også Midlake og Belbury Poly) både fløyte og saksofon. Marion Genser nøyer seg med keyboard.
Bandet rocker løs
Det er et fabelaktig band de har med seg. Mot slutten får jeg til og med frysninger nedover ryggen når de rocker løs. Fokuset er i stor grad på deres fjerde album Deserter’s Song (1998) og oppfølgeren All Is Dream (2001). Vi får også tolkninger av Bob Dylans «Love Sick» og Pavements «Here».
Til min forbauselse kommer ett av deres fineste mest definerende øyeblikk «Godess on A Highway» tidlig i settet. Vidunderlig vakkert og fint som bare det, men likevel ikke kveldens høydepunkt skal det vise seg.
Sentimentale «Holes» er populær med sin søte melankoli. Likevel gjør «Opus 40» større inntrykk på anmelder der den bryter opp i vill, utflippa improvisasjon og tunge gitarriff. «Tides of the Moon» er episk og «The Dark is Rising» svøpende anthemisk.
Spesiell kveld
Donahue oppfordrer oss til å ikke glemme kraften i drømmene våre. Mercury Rev vil gi oss en utenomjordisk opplevelse og lykkes nok for tiden langt bedre på scenen enn på plate. Så får vi se om noen runder med Born Horses kan endre min mening.
Dette var nitti vel anvendte minutter. Rutinerte konsertgjengere snakket om den beste konserten på lenge eller rangerte den på sin topp ti konsertliste. Andre markerte hjerter i luften med hendene for å vise sin begeistring.
Forventningene i forkant var ikke all verden om jeg skal være ærlig, men all forhåndsskepsis fikk kjapt vike når bandet satte i gang å spille. Dette var en spesiell kveld!
Vær den første til å kommentere