Eksperimentell Susanne Lundeng på Dokkhuset

Det var et helt nytt konsept folkemusikeren Susanne Lundeng presenterte på Dokkhuset. Hun kommer fra Bodø, og hun har siden 1980-tallet samlet inn og presentert folkemusikk fra Nordland. Hun har reist rundt i fylket og møtt mange ulike spellemenn. Alle disse mennene er nå døde, men de spilte likevel sammen med Susanne på Dokkhuset torsdag kveld. De spilte til og med musikk de selv ikke spilte mens de var i live. Hvordan er det mulig? Hun titulerte konserten sin, «De Salige».

Først må jeg presentere Susanne Lundeng som musiker. Hun er en felespiller og fiolinist fra Bodø. Der gikk hun på både musikkskole, spilte i et klassisk ungdomsorkester og var deltaker i bondeungdomslaget. Senere tok hun også timer i klassisk fiolinspill. Etter hvert reiste hun som ung rundt i fylket og innhentet både folkemusikk og komposisjoner laget av lokale spellemenn. Dette startet på slutten av 1980-tallet, og i 1991 ga hun ut sitt første album, Havella.

Tradisjon, nyskaping og verdensscenen

Susanne Lundeng ble kjent allerede fra første stund som musiker. På begynnelsen av 1990-tallet hørte også jeg intervjuer med henne om hennes nordnorske musikalske samling. Jeg så henne også i sentrale TV-programmer på NRK. Dette var på den tiden NRK ennå var enerådende. Det ble etter hvert et stort antall slåtter som ble innlemmet i repertoaret hennes, men hun ble komponist og skrev også musikk i folketradisjonen selv. I dag har hun holdt på med dette i flere tiår, og hun har mottatt mange priser.

Hun har både vært soloartist og spilt i ulike gruppekonstellasjoner. Hun har vært med på å fremme den nordnorske folkemusikken, men hun har også utviklet den mot en moderne tid. Dette har hun gjort ved å være sjangeroverskridende og for eksempel dra inn samtidsmusikk og jazz. Hun har spilt med en lang rekke både kjente og ukjente musikere. Hun har også vært solist med symfoniorkestrer og kammerensembler.

Lundeng har i tillegg gjort en internasjonal suksess. Dette ligger noen år tilbake i tid. Det var særlig i Sør-Korea hun ble populær. Det endte med konserter for opptil 20 000 tilhørere og nærmest et kappløp mellom TV-studioer. Hun mistet dessverre kontakten med Korea under finanskrisen på 2000-tallet. Ellers har det vært spilling i England og Tyskland. I dag satser Susanne på det norske markedet.

Hun regnes som en av pionerne innen norsk folkemusikk. Dette er sammen med folkemusiker Anbjørg Lien. Begge disse startet som unge.

En veldig original konsert

Hvordan er det mulig å spille musikk du aldri spilte mens du levde? Ja, en kan saktens spørre seg. Saken er at Susanne Lundeng har en masse opptak av det disse spellemennene i Nordland gjorde. Noe har hun også fått tak i gjennom innspillinger fra 1950-tallet. Disse opptakene er av temmelig ulik kvalitet. Hun nevnte også på konserten at de beste musikerne gjerne ofte spilte sammen med andre. Det var derfor vanskelig å skille ut instrumentet deres.

Lundeng har lagt ned et arbeid over 2-3 år som er så grundig, spissfindig, avansert og tidkrevende at det nærmer seg det avsindige. Hun har tatt ut enkelttoner og takter fra disse gamle spellemennenes musikk og plassert dem i et dataprogram. Hun måtte nummerere hver tone og takt. Så la hun inn dette i sine egne nyere komposisjoner. Hun måtte plassere den gamle innspilte musikken i notene til sin egne komposisjoner (om jeg har forstått det riktig). Det var flere spellemenn som spilte de samme slåttene, det ga noen utfordringer for Susanne da de ikke nødvendigvis spilte i hverken samme dur eller tempo. Dette måtte hun synkronisere digitalt for å få det til å høres ut som et samspill.

Det ble et kjempebra resultat av dette. Susanne spilte sammen med de gamle musikerne. Musikerne som var med (ref. bildet av back-drop’en på scenen). Susanne presenterte disse grundig i begynnelsen av konserten. Damene sto vel kanskje for det meste av opplesningene og sangen i konserten. Det var også noen humoristiske kommentarer som disse hadde kommet med.

En lydreise med folkemusikk, jazz og elektronikk i perfekt harmoni

Vi hørte disse spellemennene i manipulerte opptak, og så kom Susanne Lundeng inn og medvirket tostemt. Etter hvert kom også jazzgitarist Nils-Olav Johansen inn. Dette var på den første, tror det var en brudemarsj. Det hele låt fantastisk.

I tillegg til disse to består gruppen av en flink lydmann, Are Bredahl Simonsen. Han satt med ei datamaskin og et mikserbord rundt seg og sørget blant annet for at alle lydene og musikken kom ut der den skulle. Disse lydene besto av både fuglelyder, lyder fra naturen, spøkelseslyder og ulike stemmer. I tillegg var det noe sang. Alt dette ble formidlet via tre par høytalere. Vi fikk både feler, lyder og stemmer til dels separat ut i de forskjellige høytalerne. Dette var til tider ganske overraskende.

Susanne Lundeng spilte både sammen med «spelemennene», hun lå oppå musikken deres, og hun spilte også litt duellerende. Det var et temmelig variert musikalsk uttrykk. Gitaristen bidro også på synth innimellom. Mot slutten var det såpass mange instrumenter involvert at det hørtes ut som et helt orkester.

Det er særlig ett stykke jeg vil si litt mer om. Det var en fuge. Dette forbinder jeg helst med barokkmusikk. En fuge består av flere instrumentelle stemmer som i hovedsak spiller et hovedtema og et sidetema. Dette gjentas kontinuerlig i de forskjellige stemmene, og de overlapper hverandre. Susanne hadde tatt ut 16-deler fra reinlendere som de gamle spellemennene hadde spilt. Etter det brukte hun enkelttoner. Hun fikk det hele til å låte som barokkmusikk. Ganske utrolig!

En energisk artist

Susanne Lundeng har en helt utrolig arbeidskapasitet. Hun sa til meg at arbeidsdagene hennes godt kunne komme opp i 16 timer. Hun starter morgenen med å lese noe, helst skjønnlitteratur. Deretter kommer det to timer med daglig øving på instrumentet. Hun fortsetter med andre musikalske gjøremål som komponering, tilpassing av gamle opptak fra spellemenn o.l.

Susanne er i tillegg både sin egen manager og sitt eget plateselskap. Hun må ta all planlegging, administrasjon, søknader og kontakter på egen hånd. Dette er ikke akkurat lite tidkrevende. Hun er for eksempel avhengig av å få noe støtte til turnéene sine. Hun beskriver seg selv som et veldig strukturert menneske.

Stor applaus fra publikum

Publikum var godt med gjennom hele konserten. De satte pris på det originale og uventede som Susanne Lundeng vartet opp med. Det er dette jeg også må kreditere. Dette er nybrottsarbeid. Det er så viktig at vi har noen som tar vare på denne musikken.

Vi kom da naturligvis til ekstranummeret. Det ble den samme brudemarsjen som de åpnet med, men denne gangen var det bare Susanne og den dyktige jazzgitaristen som spilte. Denne brudemarsjoen var så nydelig at en publikummer fortalte meg etterpå at hun hadde hørt to damer kommentere denne marsjen. De hadde begge sagt, uavhengig av hverandre, at de gjerne skulle ha giftet seg på nytt.