Emperor @ Inferno 2018

Festivalens hovedattraksjon leverer varene.

Foto: Johannes Andersen

Det er ikke uten grunn at pionérene i Emperor har fått den prestisjefulle topplasseringen på Inferno 2018-plakaten. Telemarksbandet har holdt det gående siden 1991, og har vært sentrale skikkelser i utviklingen av «second wave» black metal. I perioden 1994-2001 ga de ut fire svært kritikerroste studioalbum, hvorav spesielt de to første – «In The Nightside Eclipse» og «Anthems to the Welkin at Dusk» – har for all ettertid skrevet seg inn i sortmetallens krøniker som udødelige klassikere. Sistnevnte av de to skal fremføres i sin helhet på Infernofestivalens andre dag.

Ventetiden er over

Slikt blir det naturligvis publikum av. Hovedscenen på Rockefeller er fullstappet av forventningsfulle fans i alle 3 etasjer. Etter hvert er ventetiden over, og en stemme ljomer over PA-anlegget for å introdusere bandet før sceneteppet går ned. Scenen er både smak- og stemningsfull; et grønnskjær i samme fargetoner som albumets coverart, krigsbannere ikledd bandets karakteriske E-symbol, og et gigantisk flagg i bakgrunnen. En playback av Al Svartr (The Oath) avspilles før og mens bandet inntar sine angrepsposisjoner. Publikum er naturligvis helt i hundre.

Og så er det i gang. Trioen Ihsahn, Samoth, og Trym Torson inntar scenen sammen med gjestemusikere på henholdsvis bass og keyboard, som begge fort beviser at de virker å besitte det nødvendige tekniske nivået som kreves for å spille for et band som Emperor. Den karakteristiske kompleksiteten er på plass fra første spilte sekund. Jeg vil gjette at det var litt monitorutfordringer under første låt, ettersom Ihsahn fremstår først forvirret, så frustrert. Gliset og spillegleden er dog raskt på plass når låten er ferdig og publikums euforiske respons ljomer gjennom lokalet.

Uanstrengt virtuositet

Det er umulig å ikke la seg imponere av bandets musikalske ferdigheter, ei heller av hvor mye tekstur det er i låtene. En av Emperors mange styrker er at de alltid har hatt for vane å gi blaffen i tradisjonelle låtstrukturer, og de sammensatte komposisjonene fremføres med uanstrengt virtuositet.

Ihsahn gjør en bra jobb i å styre konsertens gang. Til tross for hans åpenbare musikalske begavelser har han en ydmyk og høflig interaksjon med publikum, hvilket kler hans generelt siviliserte fremtoning svært godt. Han er snar med å legge om til engelsk, hvilket fremstår som et helt riktig valg. Det er tross alt et høyt antall langveisfarende som drar på pilgrimsferd til Inferno. Publikum sluker alt rått, og mellom nesten samtlige låter er det taktfast roping av «Emperor! Emperor!». Et morsomt øyeblikk finner sted i det Ihsahn og Samoth diskuterer noe mellom en låt; salen faller litt til ro, hvilket Ihsahn ikke akter å tillate. Han gjør en lett gestikulering mot publikum, og det brøles i retur. En må jo adlyde det keiserlige dekret.

All den tid settlisten er basert rundt «Anthems to the Welkin at Dusk», blir undertegnede snytt for personlige favoritter fra deres senere verker som An Elegy of Icaros og Tongue of Fire. Men dette blir rikelig  kompensert for med andre klassikere; mot konsertens ende senkes et lerret, og åpningsriffene i Curse You All Men! serveres til euforisk respons. Den historiske låten akkompagneres av treffende visuals signert Costin Chioreanu.

Ved konsertens ende spør Ihsahn retorisk «You all know how this ends, right?», før han sammen med publikum maner frem mesterverket Inno A Satana, en låt som konkurrerer med Mother North om å være sortmetallens svar på Stairway To Heaven. En selvsagt, men superb avslutning på en svært minneverdig konsert.

Emperor @ Inferno 2018: 9 / 10