En kveld med Devin Townsend

En unik kveld med en unik artist.

Den kanadiske kuriositeten Devin Townsend har hatt en spennende og produktiv karriere siden hans artistdebut på 90-tallet. Han gjorde seg først bemerket som vokalist for Steve Vai på «Sex & Religion» og platas påfølgende verdensturne. I et ønske om å distansere seg fra både dette stempelet og (den opplevd kyniske) musikkbransjen for øvrig ga han ut «Heavy as a Really Heavy Thing» under pseudonymet Strapping Young Lad i 1995.

Strapping Young Lad ble et toneangivende ekstremmetallband etter det fabelaktige albumet «City» i 1997, og forble et band til og med 2007. Både i og etter denne perioden har Townsend gitt ut en rekke album både under eget navn, som Devin Townsend Band, og – kanskje mest gjenkjennelig – Devin Townsend Project. Sistnevnte er for øyeblikket i dvalemodus, og Devin Townsend ga så nylig som sist fredag ut albumet «Empath» under eget navn. Dette er det tjuefemte (!) i rekken av skiver han har gitt ut fordelt over de forskjellige prosjektene.

«Empath» representerer for opphavsmannen selv en komplisert og opplysende erfaring, som har tatt ham tilbake til røttene for hans motivasjon for å lage musikk. En omfattende turné for albumet vil finne sted i november og desember, hvor Sentrum Scene i Oslo står for tur 24. november. Før dette spetakkelet skal i gang har dog Townsend ønsket å gjennomføre en mindre og vesentlig mer intim turné. Fremfor å fremføre med et fulltallig band er dette en akustisk soloshow-turné for å spille for og interagere med fansen, og sentralt i opplegget er «Spørsmål og svar»-runder. Mandag 1. april var åstedet Edderkoppen Scene i Oslo.

Devin Townsends nyeste musikkvideo, Spirits Will Collide fra «Empath»

Mildt sagt lave skuldre

Devin kommer relativt presist slentrende inn på scenen klokken 19 som forespeilet. Det tar ikke lang tid før latteren sitter løst; han kan umiddelbart underrette om at han ikke har tatt klesvasken på x antall uker, en påstand som kan underbygges av hans bekledning for kvelden. Her er det ikke akkurat smoking og sløyfe, men snarere et antrekk skreddersydd for en «kosehelg» innendørs uten særlig til menneskelig kontakt. Etter å konstatere at laptopen hans er tom for batteri og at han må gå og finne strømkabelen – også dette til latter fra salen – er ethvert fnugg av eventuell stivhet en saga blott. Det intime showet kan starte.

Funeral får gleden av å være settets åpningsnummer, og fungerer naturlig nok godt i en akustisk utgave. I tillegg til sine to gitarer har Townsend noen digitale hjelpemidler for effektbruk og ekko. Han har allerede røpt at komponeringsprosessen hans består av kassegitarer og masse ekkoklang, og har ikke akkurat rykte på seg om å være sparsommelig når det kommer til denslags.

Låtene blir unektelig mye større med dette virkemiddelet, men det overskygger tidvis også dessverre mannens utmerkede vokalprestasjoner. De roligere sangsekvensene, hvilket det ikke er så rent få av, drukner litt i lydbildet. Det blir stadig mindre prevalent gjennom konsertens gang, men det preger blant annet andrenummer og klassikerlåt Deadhead.

Særdeles underholdende.

Settet har rikelig med godbiter fra hele diskografien. «Ocean Machine» er sterkest representert, men det er naturlig nok også låter fra b.la. «Ki» her. Både Terminal og Coast er representanter fra det lavmælte albumet, og begge kler formatet glimrende. Av relativt åpenbare årsaker får ikke det brutale prosjektet Strapping Young Lad særlig mye spilletid, men gjensynsgleden er stor i det Devin fremfører en akustisk versjon av Love?. Den go’klissete Ih-Ah! er også et av høydepunktene i første akt.

Det bør legges til at Townsend gjennom hele settet vitser, improviserer, og interagerer med publikum. Spesielt når første «Spørsmål og svar»-sesjon er i gang er det helt åpenbart at graden av interaksjon er usedvanlig høy, og matches vel egentlig bare av det man får i et standup-show. Humor er det for øvrig masse av, og om det ikke er en konsert etter ordboksdefinisjonen er det i alle fall særdeles underholdende.

For et show

Midtveis i løpet av kvelden avholdes det en 20 minutters pause. Den abnormalt selvbevisste Townsend vitser (?) i vei om at han har fullstendig mistet balansen etter denne, og at han ikke helt klarer finne flyten i showet sitt igjen. Dette merkes ikke nevnerdig utad; versjonen av Hyperdrive er et av konsertens etter hvert mange høydepunkt, og låten klarer å bevare den noe Type O Negative-aktige vibben fra albumversjonen. En direkte konsekvens av det (angivelig) manglende momentumet blir dog at showets andre del i vesentlig større grad preges av prating. Totalt sett ender andreakten opp med beskjedne 3 låter til, hvilket riktignok inkluderer glimrende akustiske versjoner av Thing Beyond Things og allsangvennlige Life.

Under vanlige omstendigheter ville dette vært rimelig vanvittig, men Townsend er helt klart et særtilfelle. Det er usedvanlig morsomt og interessant å høre hans refleksjoner rundt det aller meste, og hans selvdiagnoserte overthinking er fascinerende å følge. Interaksjonen med publikummet når nye høyder; han etterspør spørsmål og kommentarer fra salen, og dialogen mellom vertskap og publikum vitner om en artist og en fanskare som virkelig er på bølgelengde.

Det gir lite mening å vurdere kvelden etter konsertformatets kriterier. Jeg kan se for meg at en person uten forhåndskunnskap om hverken Townsend eller kveldens format kan dra herfra litt perpleks, kanskje til og med skuffet. Men for fansen er dette virkelig et minne for livet. Showet er uforutsigbart, sympatisk, annerledes og ikke minst særdeles morsomt – akkurat som mannen selv. Nå må bare det forbaska sommerhalvåret bli ferdig, så vi får sett Devin Townsend i Oslo igjen.