Ennå mer eklektisk Now We’ve Got Members

På LP-en Shadow of the Object skjuler det seg et ellevilt, eklektisk heksebrygg av musikalske impulser fra både nær og fjern. Takhøyden for innspill og sidespor er stor der moderne og antikke musikkspråk møtes. Det kan være intrikat og mer enkelt rett på sak. Folkemusikk fra Balkan, Hellas, Indonesia, Sør- Amerika, prog eller ganske enkelt dansebandmusikk. Som regel er det nemlig rimelig dansbart og lekent.

I dette intervjuet forteller de om sine musikalske røtter og hvorfor det har tatt et helt decennium siden forrige fullengder.

Kan dere først fortelle hvem og hva Now We’ve Got Members (NWGM heretter) er til de som ikke har fått med seg dette orkesteret?

Jørgen: – Dette er et av de første bandene vi startet og ga ut via kollektivet vårt Metronomicon Audio. Tror det begynte så tidlig som 1998? Det begynte som et indierockband, men vår interesse for diverse folkemusikk fra blant annet balkanområdene og eksperimentell musikk tok fort overhånd.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet?

Jørgen: – Det var en spøk mellom meg og bassist Stouff at alle band hadde medlemmer og at det var helt utrolig teit å kalle seg det. Det første artistnavnet jeg tok og fortsatt bruker er Center of the Universe, og er samme spøken som diss av soloartister. For oss betyr at alle er like viktige og at selv om jeg skriver låtene, så er det bandet som helhet det handler om. I noen av instrumentallåtene kan man f.eks. høre for seg Dag (saksofon) som frontfigur.

Hvordan har det vært med rekrutteringen av medlemmer og stabilitet i besetningen gjennom årene?

Jørgen: – Det er utrolig nok nesten de samme, først ble vi flere og flere og har etter hvert stabilisert oss på 6-7 medlemmer.

Now We’ve Got Members har hatt en lengre pause. Hva skyldtes det og hva fikk dere til å ta opp igjen tråden og instrumentene under dette navnet ?

Jørgen: – De fleste i bandet har veldig mange andre prosjekter som til tider tar overhånd. Vi driver fortsatt studio sammen og plutselig ble det tid og inspirasjon til å lage en plate til.

Si litt om de ulike medlemmenes musikalske rolle i Now We’ve Got Members.

Jørgen: – Christian Stouff – Bassist og originalmedlem, Magnus G. Nielsen – aka Magnus Moriarty™ – fele og trommer, Henrik Kamphus – trommeslager fra starten, spiller mest perkusjon og fele på den nye plata! Dag Stiberg – saksofonist som ellers spiller med band som Trollfest og Maranata. Marius Ergo – spiller bouzouki og står også for miksing og mastering for siste plate. Thomas Meidell – originalmedlem på gitar som har konvertert til synth, har også bandene Mt. Mélodie og The Samuel Jackson Five. Jørgen Skjulstad – aka Center of the Universe – gitar og vokal.

Fortell om valget av albumtittelen Shadow of the Object. Hvilket forhold har dere selv til skygger og objekter ? Hva med faraoer og lysrør?

Jørgen: – Tittelen er rappa fra en psykoanalytisk bok som Henrik hadde med da vi spilte i London for ganske lenge siden. Den het “Shadow of the object – Psychoanalysis of the unthought known.” En tittel vi fleipa med og som gav noen morsomme assosiasjoner. Mandolinisten vår da – Daniel Meyer Grønvold – begynte dessuten å lage en melodi av den tittelen som han gikk og nynnet på gjennom Londons gater. Vel, på turen ble bandet splitta i to; de som ville se moderne kunst, og de som ville se historisk- og klassisk figurativ kunst. Halve bandet endte på British Museum for å se mumier etc mens resten havna på Tate for å se lysstoffrør, installasjoner og firkanter. På turen tilbake begynte vi å spøke med å lage et platecover av det. Om det er den nye eller gamle kunsten som havner i skyggen av den andre får bli opp til leseren, men vi synes i hvert fall det var en fin tittel på en plate som blander gamle og nye uttrykk.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til:

Boban Markovic/Fanfare Ciocarlia/bulgarske danseband/balkansk musikk

Anastesis Delias/Nikos Kagialaris/Rebetiko/Baglamas/Bouzouki

Jørgen: – Ikke hørt veldig mye på brassmusikken, men i starten var bandet vårt veldig inspirert av musikk fra Balkan mer generelt. Vi spilte ikke tradlåter men lånte rytmer og skalaer litt som rocken låner fra blues. Etter hvert begynte vi også å bli veldig inspirert av gresk musikk og rebetiko med bouzouki i bandet og de mer seige greske rytmene. På et tidspunkt tenkte jeg at vi ville høres ut som et gresk eller orientalsk band som prøvde å høres ut som de kom fra f.eks. England. På låta «Tsifteteli Rock» fra den nye plata, tenker vi oss på en annen musikkhistorie der rocken oppsto i Hellas med elektrisk bouzouki og ikke gitar.

Marius: – Rebetiko er den originale gangstermusikken. Perfekt lydspor for en kveld med sveiseblindhet og knivstikking! Et navn mangler dog her: Markos Vamvakaris. Sjekk noen taxims av ham. Heitere og mer shreddete enn George Lynch.

Henrik: – Jørgen introduserte meg – og oss? – for balkansk folkemusikk på videregående skole, og vi inkorporerte noe av denne musikken i et annet band vi hadde på den tiden, Agartha, med Fetsund-trommeslageren Andreas Johansen, som egentlig var mye lengre inne i hard metall som Gorgoroth, Mayhem, Arcturus og Ved Buens Ende. Alle sammen norske band.

– Jeg husker første gang vi spilte en låt i 7/8-dels takt. Wow! Dette var noe helt nytt. Andreas klarte etter hvert å naile takta. Musikk ble liksom aldre helt det samme siden. Fascinerende og gripende å høre på, og etter hvert klarte vi altså å lære oss å spille de skakke og skeive taktene. Det bragte Romeriks-rocken et steg videre, synes jeg. Et friskere pust enn Dødsverk og Ravana og Pondus og andre, som var vel og bra band det, særlig Dødsverk låter fortsatt friskt og litt tidløst, synes jeg, men med folkemusikken var det liksom upløyd mark. Jeg husker Jørgen var et oppkomme av kul musikk fra Makedonia, Hellas, Romania og andre steder. Og etterhvert Indonesia, Afrika og, ja, husker vi hadde en periode hvor vi nikka og digga til musikk fra Sri Lanka og de heftige trommerytmene på deres Mridangam. Hvor tok han det fra? Søstra Anja? Eller noen i slekta? Samme det! Han inspirerte i hvert fall meg.

Ole Ivars/svenske danseband

Magnus: – Delvis oppvokst på Hedmarken, sett de live et par ganger på slutten av 90-tallet på dansegalla på bygda utenfor Elverum, har også bekjente som er blodfans uironisk.

Jørgen: – Jeg har gode minner fra Dansband jukebox på NRK på natta med en halvstekt Grandiosa etter å komme hjem fra bytur på 2000-tallet. Det var noen fantastiske videoer! Pleier å høre på “På Dansefot” på sommeren fortsatt. Danseband er kanskje det siste tabuet i norsk musikk som begynner å bli stuerent, men det jeg egentlig ønsker meg mest er at noen gjør noe helt nytt i sjangeren som f.eks. danseband-dub eller post-danseband.

Henrik: – Jeg er ganske altetende, og er kanskje den eneste lidenskapelige danseren i bandet. Jeg får en god følelse av å høre på «Høga berg, djupa hav» eller «Blue Hawaii.» Herlig dansemusikk å swinge seg til. Jeg minnes dessuten at Christian og jeg var på klatretur til Spania og bodde hos onkelen hans. Onkelen hadde en kassett med Sven Ingvars der blant annet «Fröken Fräken» var. Herregud, for ei låt! Vi hørte den kassetten i hjel. Ellers har jeg i det siste hørt en del på «Flickorna från Småland» med et jazzband som kaller seg The Delta Rhythm boys. Fantastisk!

Marius: – Jeg er veldig glad i Ole Ivars. Men det finnes også mye god danseband av den “yngre” garde. Har du egentlig hørt “Jentekveld” av Hanne Mette eller “Timeglass” av Picazzo?

Folkrock

Magnus: – Ja takk, spesielt Fairport Convention, Sandy Denny og ikke minst norske Folque står høyt i kurs hos meg i hvert fall.

Jørgen: – Et annet norsk band er Kong Lavring som jeg av en eller annen grunn ikke har hørt før nå nylig. Det er utrolig bra folkrock basert på norsk folkemusikk og som har med langeleik! I kjølvannet av den norske folkemusikkbølgen er det rart å tenke på at det ikke var flere sånne band utover 70- og 80-tallet?

Henrik: – Jeg har dessuten blitt litt mer klar over hvordan The Beatles bruker en del såkalt folkemusikktonalitet, og jeg merker liksom at det er noe der som treffer meg. Er det den uanstrengte variasjonen mellom dur og moll – tonalitet som fenger sånn, mon tro? Bob Marley? Han og The Wailers har jeg hørt MYE på. Men er det folkrock? Tja…

Marius: – Dette er absolutt en sjanger. I likhet med andre medlemmer står Fairport sterkt hos meg, men etter hvert har senere skiver fra Richard Thompson og Sandy Denny nesten forbigått klassiske Fairport-skiver som What We Did on Our Holidays og Unhalfbricking som absolutte favoritter. Shoot out The Lights av Richard & Linda Thompson og Rendezvous av Denny føles nå for meg som mer selvsikre og definitive dokumenter enn noe moderbandet gav ut.

– Uansett synes jeg sjangerbetegnelsen folkrock er ganske absurd. Som om den vestlige rock/jazz/pop som oppsto på 50-/60-tallet ikke hadde sine røtter i ulike typer folkemusikk? Selv mener jeg at elektronisk musikk, mainstream pop, så vel som grindcore er en form for folkemusikk. Skulle ønske Harry Smith og Alan Lomax fortsatt hang rundt så vi kunne diskutere dette. Best at noen hvite patriarker tar de vanskelige debattene.

Progrock

Magnus: – 60-70 talls progrock og 90-tallsbandene Anekdoten og Ånglagård har nok udiskutabelt vært viktige lytteopplevelser for mange av oss i formative år, men selv jeg som spiller litt i et progrock-band på si, har et litt ambivalent forhold til det i dag, det er ikke noe jeg griper etter som lytter ofte og da blir det helst noe Canterbury prog eller Rock in Opposition-band (Henry Cow, Art Bears, Samla Mammas Manna).

Henrik: – Prog har vært viktig. Veldig viktig musikk i formative år, for å sitere en musikalsk helt og inspirerende person, Trond Gjellum. Jeg minnes videregående som en periode der noen av oss – blant annet Andreas Johansen, tidligere nevnte trommeslager i Agartha – leste Tarkus Magazine fra perm til perm. Andreas enda nøyere enn meg, jeg tror det var fordi han både var lidenskapelig interessert, men også fordi han “kom fra” metallen. Jeg visste hvor viktig fanzinene var for metallen som en nødvendig drivkraft for utvekslingen mellom ulike metallheadz i miljøet på kloden, men det var først gjennom lesningen av boka til Harald Fossberg – «666 nyanser av svart» – at jeg forstod enda mer av dette.

– Vi leste fanziner, og lyttet til prog-radioen på Radio Nova og Radio Rakel. Også må jeg trekke frem Motorpsychos trommeslager Gebhardt, trommisen i Soundgarden, Matt Cameron, Magmas Christian Vander og Ved Buens Endes Carl Michael Eide, som avgjørende inspirasjonskilder til mitt eget trommespill. I ettertidens klarere lys tror jeg at jeg forsøkte å lage grooves basert på blant annet disse fire hvor der house- og klubbmusikken jeg var opptatt av på den tiden og dro ut og danset til – på Skansen, Sikamikaniko, Killyourego, Headon, Jazid og Blå – var det som formet mitt syn på trommespill og hva som kunne lyde kult i dette orientalske diskojazzlappeteppet av et band.

Marius: – Dette er også en sjanger. Eller flere? Snakker vi om brilleprog her? Pipeprog? TikTok-prog? Mye å ta av. Selv liker jeg best Henry Cow, Magma, Rush og tidlig Soft Machine.

Cumbia, indonesisk folkemusikk og pop og eksotiske instrumenter

Jørgen: – Jeg har vært redd for å bli stempla som overfladisk og bli beskyldt for å shoppe rundt, men jeg synes det er kult å ha et band med litt uvanlige referanser. Når man tenker seg om bør det ikke være noe rarere med musikk fra Indonesia enn fra USA? Mange norske artister synes det er SÅ kult med alt som er amerikansk at det er veldig fristende å la seg inspirere av musikk som enten er fra resten av verden eller til og med fra vårt eget land.

Henrik: – Jeg har alltid vært svak for Lillebjørn Nilsen. Hans bruk av den norske folkemusikken har liksom ligget som et grunnlag i meg. Klangene bare var der. Var med fra barndommen av. Allikevel var det først all den ville musikken som Jørgen bragte inn som fikk meg på sporet av “ren” folkemusikk uten fusion. Trekkspilleren Boris Karlov eller klarinettisten Ivo Papasov fra Bulgaria. Verden åpnet seg. Jeg husker bouzokisten, baglama- og trekkspilleren i Balkansemblet – som noen av oss spilte med i en periode – sa at folkemusikken fanget en “emosjonell nerve” som en ikke finner så mange andre steder. Det var treffende sagt!

Si litt om forholdet mellom Now We’ve Got Members og Metronomicon Audio og bandets rolle i definisjonen av selskapets identitet.

Jørgen: – Som vi nevnte innledningsvis var det nesten det første som ble utgitt av Metronomicon. Ganske mange av artistene i kollektivet har en eller annen lenke til bandet.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2024 og si hva dere har likt ved dem?

Thomas:

Habbor og Signe – Kanaan & Ævestaden

– Perfekt kombo av psychrock og folkemusikk

Mang Becak – Nusantra Beat

– Nederlandsk band med indonesisk bakgrunn som spiller indonesisk folkemusikk i psykedelisk innpakning med originalperkusjonisten fra Altin Gün, Moog-synther og annet snacks.

Catch Me On a Break – Pipe-Eye

– Leken og funky synthbasert pop, masse perk og digg bass, soloprosjektet til en av folka i King Gizzard & The Lizard Wizard.

The Great Hen-Yuan River – Cukor Bila Smert’

– Ukrainsk gotisk minimalistisk kammerpop fra tidlig 90-tall. Det kom en flott samleskive i år, kjølig stemning, Casio-synther, operatisk vokal, strykere og spinkle gitarer.

While Our World Is Still Revolving – Needlepoint

– Fra en av de to fineste Canterbury-inspirerte skivene gitt ut i Norge i år (Actionfredag sin Lys Fremtid i Mørke den andre).

Jørgen: – En av greiene med NWGM er at vi klarer å forholde oss helt i tid, bandet er inspirert av både nye og eldre musikk. Det vi derimot har er en felles spilleliste og der er det 100 låter sist jeg telte!

Henrik:

Erlend Viken Trio – Byrsevegen

– Frisk og rytmisk. Drivende god.

Ævestaden – Dråper (Center of the Universe mix)

Hillary Hahn – Sonata for Violin Solo No 1 in G Minor.

– Verdens beste fiolinist? Med Vågåspelmannen Hallgrim Haugs fiolinspill hakk i hæl – hør på Ola Opheim-slåtten «Gammel Steinin». Går rett i hjerterota!

Gauastvalsen på Nordmør – Ragna Valde Sletten/Vegard Hansen

– Og til slutt «Gauastvalsen på Nordmør» med felespilleren – også fra Vågå – Ragna Valde Sletten og trekkspilleren Vegard Hansen. Nydelig dansespill, tett spilt og lyrisk og vakker å lytte til.

Marius:

Underworld – Strawberry Hotel

– Jeg har alltid blitt mo i knærne av Underworld. Enten om man snakker om deres tidlige, mer konvensjonelle materiale, eller deres elektroniske periode fra deres Trainspotting-infuserte gjennombrudd fra sent 90-tall og senere. Svært emosjonell frilynt og verbal folkemusikk laget med sequencere/DAWS. «Strawberry Hotel» føyer seg fint inn i diskografien. Jeg ble litt ekstra positivt overrasket denne gangen. De nedstrippa acapella-/vocoder-baserte låtene som “Black Poppies” og “denver luna” er klare favoritter, men de mer drivende “Techno Shinkansen” og “Burst of Laughter” tar kaka her. Ekstase i klubben så vel som i airpods på vei til studio.

Blood Incantation – Absolute Elsewhere

– Fantastisk god konseptuell progressiv psychmetall fra Blood Incantation. Som vanlig. For anledningen spilt inn i legendariske Hansa Tonstudio, Berlin. Jeg likte godt deres forrige album — den ambient/synthbaserte skiva Timewawe Zero, men jeg føler virkelig de finner seg selv på Absolute Elsewhere. Mer hevvi. Mer syre. Og soace’a pyramidelok på omslaget da — dét kan NWGM-bouzoukister relatere til.