Med 26 år som band og med 14 studioalbum bak seg virker Enslaved fremdeles ute av stand til å feile.
Det er en risiko forbundet med å være fan av et band som gir ut ny musikk. Hver gang et nytt album nærmer seg, kjenner man gjerne en nervepirrende og nervøs impuls om at man kan bli skuffet. Å være fan av Enslaved er i den forstand en takknemlig øvelse; få band kan skilte seg med en såpass høy grad av konsistent kvalitet i musikken, uten at det på noe vis har gått utover det musikalske uttrykkets organiske utvikling.
Stemmeskifter
E er stappfullt av interessante lydeffekter, klanger og uforutsigbare keyboardsoloer.
Et spenningsmoment tilknyttet «E» var det likevel. I desember 2016 takket keyboardist og clean vokalist Herbrand Larsen for seg etter 13 år i bandet. Helt siden han ble med i 2004 har han gradvis fått en større og større rolle i musikken, og hans tilstedeværelse var spesielt merkbar på «Riitiir» og «In Times», albumene som var «E»‘s umiddelbare forgjengere. Oppgaven med å fylle Larsens rimelig store sko ble gitt Håkon Vinje fra Seven Impale, en herre fra Ålesund som er yngre enn bandet selv.
Alt så langt tyder på at det er rett mann til jobben. Vinjes stemme har en meget god synergi med lydbildet som males, og selv om han ikke har helt samme grad av tilstedeværelse som Larsen hadde på «In Times» og «Riitiir», er han i høyeste grad til stede over hele platen med uvurderlige vokalbidrag. Vel så viktig fremstår han som en eksperimentelt orientert keyboardist; «E» er stappfullt av interessante lydeffekter, klanger og uforutsigbare keyboardsoloer, som føles nye i Enslaved universet. Jeg mistenker at disse har Vinjes fingeravtrykk.
En naturlig følge av Larsens dominans på «Riitiir» og «In Times» var at vokalist og bassist Grutle Kjellson fikk noe mindre scenetid. Det er ikke tilfelle her, Kjellson er virkelig i slaget på «E» og leverer over hele spekteret. Jeg kan ikke huske så bra clean vokal fra ham siden «Below The Lights» sin Queen Of Night.
Tilbakeblikk på fremtiden
For å beskrive albumets åpningsspor, Storm Son, tillater jeg meg å låne et adjektiv fra det franske politiske landskapet i 2017: jupiteriansk. Etter en lang og drømmeaktig introsekvens kommer et sakralt parti med nikk til «Vertebrae», og en bra vokalsparring mellom Kjellson og Vinje. Midtveis i låten kommer et høyrytmisk orientalsk riff som sender tankene til «Below the Lights» før det igjen smeller til mot en majestetisk finale. Enslaved har alltid vært supre på åpningsspor, og Storm Son er intet unntak. Det er et mektig lydbilde ser både bakover og fremover samtidig, og som dermed i god Enslaved-ånd ikke har et helt folkelig syn på tidens gang.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/GRlhMyXmTYQ» frameborder=»0″ allowfullscreen> width=»560″ height=»315″ </iframe]
Tidens gang er for øvrig et sentralt tema i albumets neste spor, The River’s Mouth. Denne låten er noe mer rotfestet enn Storm Son, og er mindre enn halvparten så lang. Det bærende riffet sender tankene i retning Building with Fire fra «In Times», men det er også mye annet snacks her. En del finurlig riffing og et bredt utvalg forskjellige lydeffekter, for å ikke glemme Vinjes vokalmessige tilstedeværelse, gir denne bunnsolide låten en klar egenart.
En særdeles velregissert låt med umiddelbart klassikerpotensiale.
Sacred Horse starter med et kort middelaldersk akustisk riff før den eksploderer i en hard progressiv furore, som kan gi visse assosiasjoner til «Riitiir». Det er et energisk og heftig parti, og Kjelllson får ikke mange pustepauser før nærmere tre minutter uti. Da det introduseres en særdeles fengende og leken folk/viking gitarsolo. Denne flyter sømløst over i en halvsprø solo fra Vinje, hvor keyboardet er satt til Hammond-modus, en velkommen hyllest til deres progressive helter fra 70-tallet. Dette musikalske fyrverkeriet avløses av et illevarslende og krigersk parti med sterke Wardruna-elementer. Eimen av Einar Selvik kan kjennes gjennom krigstrommene, før samme parti glir over i en mer moderne (les: mer elektrisk) utgave, hvilket i tur avslutter sangen i det det går full sirkel med introriffet. En særdeles velregissert låt med umiddelbart klassikerpotensiale.
Axis of the Worlds åpner med et sprettent og groovy riff. I løpet av minuttene som følger kan man bli lurt til å tro at låten ikke går noen steder, men det er heldigvis fullstendig feil. Et stykke uti starter et særdeles dramatisk midtparti, som treffer som et skudd hvor blant annet trommeslager Cato Bekkevold virkelig får skinne. Kombinasjonen av rytme, sakral koring og svevende effekter får lytteren til å umiddelbart tilgi de noe uambisiøse minuttene frem til dette høydepunktet.
Låten avsluttes med et dramatisk og drømmende parti ladet til randen med tekstur og finesse.
Spor fem på albumet, Feathers of Eolh, gir vibber fra «Vertebrae» og «Monumension» i åpningen, og følger opp aldeles strålende med mer av den sakrale koringen fra foregående sang. Vinje leverer gode, orientalske vokaltoner i verset. Selve gavepakken i denne låten er likevel det melankolske, minimalistiske, og smått Us and them aktige partiet hvor de to vokalistene synger rent sammen. En fryd for øret.
Det siste sporet på «E» er Hiindsiight. Også her får jeg litt «Vertebrae» vibber av åpningen, men det parkeres etter kort tid idet det introduseres et særdeles tungt og seigt doomriff. Introriffet reintroduseres, og det hintes om en saksofon(!). Mønsteret gjentar seg før saksofonen kommer inn med full hals og leverer en storslått solo. Denne etterfølges av et klassisk riff som kunne vært hentet rett ut av «Below the Lights», før låten avsluttes med et dramatisk og drømmende parti ladet til randen med tekstur og finesse. En strålende avslutning.
[iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/Y8HX_vGPCz8″ frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe]
Digitale ekstraspor
Merk at dette er albumets offisielle slutt, men det foreligger to bonusspor som jeg også ønsker å fremheve. Det første av disse er Djupet, en strålende og særs mørk komposisjon. Den starter med oppbygning som gir lovnader, det rolige, nesten Emptiness–aktige introriffet akkompagneres av stadig mer dynamisk tromming og en strålende voiceover fra Grutle. Dette etterfølges med et veldig hardtslående riff som sender tankene dels i retning de hissigste riffene på Axioma Ethica Odini og dels i retning det amerikanske (!) bandet Norska. Låten fortsetter med et ekstremt tungt og illevarslende doomriff som lett vil kunne gi sarte sjeler mareritt om drukningsdøden.
Gatelys og løpeturer om morgenen avviker ganske mye fra den vanlige tematikken.
Etter å ha dykket ned i det totale mørket som er Djupet følger overraskelsen What Else is There. Dette er en coverlåt av Röyksopp, som de laget sammen med Fever Ray (fra The Knife) i 2005. Som en Enslaved-låt er den unektelig noe annerledes fra den allerede høyst varierende normalen, men det er en veldig bra cover med superb innsats fra Vinje på sang. De klarer også å gjøre den med troverdighet, det er snarere teksten enn musikken som røper at denne ikke er pennført av Ivar Bjørnson. Gatelys og løpeturer om morgenen avviker ganske mye fra den vanlige tematikken rundt runer og metafysikk.
Oppsummert er «E» nok en stor seier til Enslaved. De følger, og definerer, sin egen tidslinje, hvor det er en kontinuerlig utvikling samt assimilasjon av tidligere seire inn i deres stadig muterende lydbilde. Dersom man skal foreta noen sammenligninger med deres tidligere plater er jeg tilbøyelig til å plassere platen i punktet mellom «Below the Lights», «Vertebrae», «Monumension», og «In Times». De eneste jeg kan tenke meg vil bli skuffet over «E» er eventuelle KVLT-purister som iherdig venter på en blåkopi av «Frost», men disse må vel strengt tatt ha blitt utradert for lengst. Tar man bandets utvikling de siste tiårene i betraktning virker det iallefall som om de venter forgjeves – og godt er det.
E – 10/10
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/6IBa0UfgghJRJNH3UCKcrf» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe]
Vær den første til å kommentere