Enslaved – Utgard

Enslaved holder stø kurs mot nye horisonter. Utgard ble gitt ut 2. oktober gjennom Nuclear Blast.

Vurdering

Enslaved – Utgard: 5/6

Tre år har gått siden Enslaved ga ut E. Bandets forrige fullengder var det fjortende i rekken, og befestet ytterligere kvintettens utvikling inn i stadig mer progressivt territorium.

Denne evolusjonen har for lengst blitt et kjennetegn for bandet. Til tross for alle stilistiske endringer som har skjedd siden henholdsvis 15 og 19 år gamle Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson ga ut Vikingligr Veldi, er det en konstant i det hele: det låter som Enslaved. Deres nye album, Utgard, er så absolutt ikke et unntak.

Stemningsfylt og kampklart

Før vi fortsetter føles det på sin plass å komme med en liten advarsel. I følge Spotify – og for så vidt også undertegnede selv – var Enslaved mitt «band of the decade» i forrige decennium, hvilket kan si en ting eller to om hvor mye jeg har hørt på dem gjennom årenes løp. Det kan dermed fort bli (irriterende?) mange referanser til deres tidligere verk, og – i likhet med anmelderdebuten min sist runde – en noe lenger tekst enn det som er vanlig og/eller anbefalt.

Utgard åpner med «Fires in the Dark», som vitner om et Enslaved i fin form. Her serveres et mannskor (mener bestemt at jeg hører en viss herr Selvik blant dem), drivende progressiv metall, akustiske passasjer og overbevisende – samt tidvis ekstremt stemningsfulle – clean-vokal partier som lover godt for resten av albumet. Som åpningsspor oppleves «Fires in the Dark» litt mindre gigantisk i størrelse og ambisjon enn hva man finner på Utgards umiddelbare forgjengere, men låta gjør definitivt en god jobb med å sette stemningen.

Den etterfølges av «Jettegryta», som ble gitt ut som singel nummer to og som er undertegnedes favoritt på albumet. Det låter som om de har fusjonert riffet fra midtseksjonen til In Times-åpneren «Thurisaz Dreaming» (en nær perfekt låt i min bok) med kampviljen og drivet fra «Path To Vanir» (Ruun, 2006), og krydret det med et soloparti som kunne vært fra Vertebrae eller Riitiir. Grutle er virkelig i storform på «Jettegryta», og beviser atter en gang at han har vært en underbrukt ressurs hva clean-vokal angår.

Nytt medlem

Siden sist har det blitt ytterligere endringer i mannskapet. Forhenværende trommeslager Cato Bekkevold takket for seg etter 15 år, og oppga et ønske om å tilbringe mer tid med familien som (høyst sympatisk) årsak.

Fakkelen/trommestolen gikk dermed videre til Iver Sandøy, som i tillegg til å være en kompis av bandet også har figurert som medprodusent fra og med milepælsalbumet Axioma Ethica Odini. Han har en lang og imponerende CV, og er kanskje mest gjenkjennelig for allmennheten fra hans arbeid med Emmerhoff & The Melancholy Babies.

I tillegg til å traktere trommene bidrar han også på vokalfronten. Sandøys åpenbare begavelser ble tidlig tydelig da bandet slapp den første singelen fra albumet. «Homebound» er en gromlåt som bæres av fengende progressive rytmeseksjoner, Gilmourske gitarsoloer, og ikke minst Sandøys patosfylte sang.

Fortid møter nåtid

Tredjesingelen “Urjotun” er kanskje platens mest fascinerende spor. Den Krautrock-inspirerte låten har en ukarakteristisk sound og en uhåndgripelig struktur, samt trolig den mest utstrakte bruken av elektroniske hjelpemidler på denne siden av “Clouds” (Vertebrae, 2008). Det er en spennende sak som bare vokser og vokser på lytteren, og som tjener godt på intermezzoen levert av “Utgardr”.

Enslaveds særdeles gode evne til å forene fortidens og nåtidens musikalske uttrykk kommer også godt til syne i «Flight of Thought and Memory». Her krysses (høhø) «The Crossing» (Below The Lights, 2003) med senere skivers mer introspektive prog. Nåtid preger for øvrig slutten av albumet; «Storms of Utgard» er en sterk låt som sender tankene i retning In Times, mens det eteriske finalenummeret «Distant Seasons» smaker av «Hiindsight» (E, 2017).

Lengde og bredde

Det er vel på høy tid å adressere hvilke elementer som gjør at Utgard ikke når helt opp til toppkarakter for meg. Nøkkelordet her blir «lengde». Albumet har en spilletid på 44 minutter og 47 sekunder, hvilket gjør det til bandets korteste skive siden Blodhemn fra 1998. Ettersom spilletiden skal fordeles over 9 spor, blir resultatet at låtene jevnt over er kortere enn det som kan regnes som gjennomsnittlig for Enslaved.

Isolert sett er selvsagt ikke dette noe problem, men det oppleves å gjøre noe med grandiositeten i enkelte av låtene. Både «Storms of Utgard» og «Distant Seasons» kunne hatt godt av å investere litt ekstra spilletid i bytte for litt ekstra bravur. Jeg må også noe motvillig innrømme jeg synes at «Sequence», låten som er gitt lengst spilletid på hele albumet og som gjestes av Jaga Jazzists Martin Horntveth, bruker litt vel lang tid på å finne godformen (nærmere bestemt det aldeles helsprø solo-partiet ca. 2 minutter inn i låten).

Overnevnte ankepunkt til tross: Utgard er en veldig bra skive! Den oppleves som en naturlig – og riktig – kontinuasjon for Enslaved, som over lang tid har vendt seilet mot stadig mer progressive horisonter. Albumets soniske bredde vil kunne blidgjøre både eksisterende og nye fans, clean-vokalen(e) sitter som et skudd, og innovasjonen man får demonstrert i f.eks. «Urjotun» vitner om et band som vil ha rikelig med overraskelser i lasten også for fremtiden. Til Utgard!