Erik Lukashaugen – Det vi rakk

Vurdering

Erik Lukashaugen – Det vi rakk 5/6

Fra før av vil noen blant annet kjenne ham gjennom albumene Av en sliters memoarer (2013) og Vi eier skogene (2018), hvor han har tonesatt dikt av lyrikeren Hans Børli. Nå er Erik Lukashaugen ute med sitt femte album, denne gangen med egne tekster.

I 2014 ga Erik Lukashaugen opp en trygg jobb i forsikringsbransjen og flyttet fra Oslo og hjem til Elverum for å satse på musikken. Det var et modig valg, ikke mange norske artister greier å leve av musikken alene.

Lukashaugen ser ut til å trives med å ha kommet hjem både i musikalsk og fysisk forstand. Han har sågar laget en sang om Elverum, og selv om Elverum i blått kanskje ikke er en uforbeholden hyllest til byen «til høyre for Hamar et sted», tror jeg han er glad i byen sin. Så har han lagt inn et lite stikk til politikerne nå like før valget: «Om dagen er kaving på slakk line/Og natta på det mørkeste nå/Vil kanskje tælahjerter tine/Og kanskje sjukehuset få bestå».

Det utvidede visespekteret

Vi kan godt si at Lukashaugen befinner seg innenfor det utvidete visespekteret. Han trakterer flere instrumenter, men det er gitaren som er utgangspunktet og basis for låtene. De fleste ganger den akustiske gitaren, men han spiller også elgitar innimellom. Han synger med en tydelig, klar stemme og er en singer/songwriter av klassisk kaliber.

Der det forrige albumet Vi eier skogene var tolkninger av Børli-tekster, har han på sitt nye album skrevet alle tekstene sjøl. Han har lagt mye jobb i det tekstlige og har blant annet hentet inn støtte og sparring fra artister som Moddi og Tom Roger Aadland.

Det merkes at han har lagt mye sjel og svette i tekstene, for de framstår som små, gode noveller nesten helt uavhengig av musikken. Lukashaugen er en god historieforteller, og greier gjennom de gode historiene å skape en stemning og et univers som på en fin måte beskriver hendelser mange kan kjenne seg igjen i og bli berørt av. Historier om kjærlighetsforhold, brudd, tvil og tro og frisoner i naturen er noen av temaene.

«Ni triste midtlivsviser» sier Lukashaugen selv om låtene på albumene. Særlig låten «Den sørgeligste sangen» passer godt til den beskrivelsen. Her skildrer han hvor dramatisk og sårt et evig brudd kan være. Over fint akustisk gitarspill og strykere får vi servert tekstlinjer av den sterke sorten: «Vi sku’ bli gamle sammen/Men hun ga meg nådeskudd».

«Det er feil det om kjærligheten, tapet er størst»

Tvetydige tekster

I «Nedgangstid» skildrer han en som trives godt alene med sitt puslespill på sju tusen brikker. For som han sier: «Ingen skogfinne har daua/Av å være aleine en kveld». Jeg-personen har heller ikke hatt den typiske midtlivskrisa som mange menn har, han trives med det enkle livet. Eller er det ikke helt sånn? Selv sier Lukashaugen at han liker at tekstene er tvetydige og at det er noe som skurrer. Kanskje finner vi noe av den tvetydigheten også i denne låten?

Det er dyktige musikere Erik Lukashaugen har med seg, men vi må spesielt nevne Tarjei Nysted som har bidratt med en hel haug instrumenter, i tillegg til at han har laget strykearrangement på noen av låtene. Han har også vært produsent sammen med Lukashaugen og stått for miks. Hvis Erik Lukashaugen er Nick Cave, er Tarjei Nysted hans Warren Ellis.

På grunn av koronaen har ikke musikerne kunne møtes fysisk. Gjennom pandemien har de likevel fått jobbet godt og grundig med albumet. Lydbildet er fint skrudd sammen, det har blant annet blitt rom for strykere, nøkkelharpe, el-piano, banjo, mellotron og synth, for å nevne noe. Det er mange fine detaljer å finne for de som lytter nøye.

Så er det sånn at Lukashaugen ikke alltid holder seg strengt til viseformelen. Både på «Knarkekoia» og «Nedgangstid» har han og bandet meislet ut et mer rocka uttrykk. Sjekk for eksempel ut instrumentalpartiet på slutten av «Knarkekoia». Det er rått og psykedelisk på samme tid.

Hvis noe, skulle jeg ønske flere sånne øyeblikk der Lukashaugen gir oss det litt mer røffe og uventede. Likevel blir det småpirk i det store bildet. Erik Lukashaugen har jobbet hardt og målrettet, og har skjenket oss et solid og godt gjennomarbeidet album i Det vi rakk.

Intervju med Erik Lukashaugen.