Alwanzatar er soloprosjektet til Kristoffer Momrak, hvor han tar et dypdykk inn i et psykedelisk hav av synthesizere, sequencere og trommemaskiner. Siden oppstarten har han rukket å slippe flerfoldige kassetter og 2 studio-album, og undertegnede slo av en prat med ham over en kopp kaffe om hvordan alt dette henger sammen.
Foto: Terje Skår
Band eller prosjekt?
Kan du kort introdusere deg selv og hva du driver med?
Jeg heter Krizla, og spiller i et band som heter Alwanzatar. Det er vel mer et soloprosjekt, selv om jeg aldri helt har skjønt hvorfor det skal hete et prosjekt bare fordi man er solo. Men det er altså mitt system av synthesizere som jeg spiller på, som jeg bruker for å virkeliggjøre mine visjoner om psykedelisk musikk. Kanskje spacerock, krautrock, en slags type ambient. Det er kun meg som spiller fløyte, synthesizere, sequencere, trommemaskiner og mixing etc. Av og til har jeg med meg en gitarist som heter Wepwawet som legger litt gitar når det trengs, gjennomsnitlig ei låt per skive.
Da jeg begynte å spille inn med Alwanzatar rundt 2012, var målet å gi ut kassetter. Da hadde jeg med mye gjester på forskjellige instrumenter, blant annet gutta i Tusmørke som jeg også spiller i. Men jeg prøver å begrense antall gjester, fordi jeg syns at et prosjekt som er en persons visjon ikke bør involvere alt for mange andre. Det er en tendens, syns jeg, til at gjester på plate ofte blir et sånt familiealbum. «Se hvem jeg kjenner og hvem jeg er venn med.» Det trenger jeg ikke.
Hva har du på gang, og hvorfor burde folk sjekke ut det du har på gang?
– Folk som liker psykedelisk musikk som tar seg god tid burde sjekke ut Alwanzatar.
Nå holder jeg på med plate nummer 3, som nok blir ferdig i løpet av våren. Jeg har gitt ut 2 skiver på Apollon Records tidligere, «Fangarmer gjennom tid og rom» som var den siste plata som kom, og før det «Heliotropiske Reiser». Arbeidstittel på plate nummer 3 er «Helsfyr Terminal Express», som er en vei til helvete og det hinsidige. Det er også en buss som jeg enda ikke har vært i stand til å spore opp, men jeg er sikker på at jeg har sett den kjøre forbi det gamle øvingslokalet vårt på Ulven. Kanskje det bare var en drøm.
Folk må sjekke ut det jeg har, fordi det er noe unikt, og låter ikke som særlig mye annet. De fleste som hører på det sammenligner det med vidt forskjellige ting, noe som gjør meg glad. Jeg spiller jo konserter ganske ofte, men i tillegg så er platene mer forseggjort, siden jeg da har bedre tid. Det er jo begrenset hvor mye én person kan gjøre på en gang, så jeg legger som regel et langt track i hjemmestudio som ligner ganske mye på det jeg gjør live, og så legger jeg på mye fløyte, mellotron, theremin etc. over der igjen.
– Jeg har blitt kritisert for å ha det samme riffet om og om igjen, og det er helt riktig.
Lang strøm av forskjellige lyder
Er det noen forskjell på å lage låter til Alwanzatar og Tusmørke, eller er prosessen lik?
Det er veldig mye studiojamming i Alwanzatar. Da jeg begynte med det var det kun endeløs eksperimentering og mange opptak i øvingslokalet som jeg sydde sammen etterpå til lengre stykker. Nå begynner jeg som regel med en grunnstruktur, og så bygger jeg trommer og bass etter det. Det er i utgangspunktet en lang, svær strøm av forskjellige lyder, og så mixer jeg de inn og ut mens jeg holder på. Det er ganske beslektet med dub-produksjon, at man plukker ut en del av instrumentene underveis og legger effekter på noen instrumenter, betoner stadig nye aspekter av lyden og låta som helhet.
Jeg har blitt kritisert for å ha det samme riffet om og om igjen, og det er helt riktig. Sekvensen blir sett fra alle mulige vinkler underveis, og det er om å gjøre å se, med lyd, alle muligheter ved en enkelt ide. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg har lært veldig mye av de store minimalistene, men da jeg tok valgfag MIDI på videregående hadde jeg en lærer som var veldig opptatt av Philip Glass. Han fortalte meg at det var en teknikk å sørge for at musikken fungerer som et slags lys som kommer fra mange ulike vinkler på et objekt, at man ser det fra ulike sider. Objektet forblir det samme, men oppfatningen er hele tiden ulikt. Sånn sett er ikke Alwanzatar så mye et prosjekt for å spille musikk, som å produsere. Sitte i studio og høre med forskjellige filtre, lage mange varianter av den samme idéen.
Leke litt, liksom?
Veldig mye lek! I Tusmørke er det jo ikke bare mer struktur på låtene, men også ekstremt mye låter og masse tidspress. Nesten ikke tid til å lære seg en låt før man begynner på en ny, som selvfølgelig er veldig gøy, men da har man jo ikke tid til å plugge opp 10 synther og sitte å finlytte og skru på effekter og sånt.
Må ha noe å gjøre
Apropos det, hvordan får du tid til alt? Du har to små barn, jobb og Tusmørke som produserer to skiver i året. Hvordan får du tid til Alwanzatar også, oppi det hele?
Det er jo det jeg gjør når jeg ikke er på jobb, med ungene eller kona. Det blir jo ganske mange timer på kvelden i løpet av et år, og jeg har hjemmestudio som jeg går ned i nesten hver kveld når ungene har lagt seg, og jobber der et par timer. Etterpå kan jeg kanskje chille litt, lese bok eller se en TV-serie som belønning, men jeg har alltid vært veldig glad i å ha ting å gjøre. Jeg kan ikke fordra å ikke ha noe å holde på med. Hvis jeg bare har tid til å kule’n, blir jeg veldig rastløs, så det å alltid ha noe gående er veldig givende for meg. Og så er det jo sånn at jeg aldri kunne kjøpt meg alle de synthene jeg har nå om jeg ikke gjorde noe med dem. Da ville jeg fått veldig dårlig samvittighet. Det verste jeg veit er å kjøpe noe på impuls, for at det så skal stå som et veldig dyrt møbel i et hjørne.
Jeg prøver å bruke mye tid som jeg ellers ville brukt på unødige ting. Nå er jeg jo 40 år, og veit hvor fort tiden går her i verden. Jeg begynte egentlig ikke å produsere ordentlig aktivt med Alwanzatar siden jeg ble småbarnsfar. Det er kanskje ikke så mye tilfeldig, egentlig, for da har man jo ganske mye tid bundet hjemme. Og med elektronisk musikk kan man jo lage musikk med hodetelefoner på, som jo er ganske ideelt.
Hva lytter du til, og hva inspirerer deg mest?
Det er ganske varierende fra tid til annen hva jeg hører på. Jeg kjøper veldig mye plater, pleide å være DJ før helt til jeg ikke fikk tid til det lenger. Dreiv med musikk-radio en gang i uka på Radio Nova, og da var det om å gjøre å pelle frem mest mulig kule låter hver eneste uke. Trenger ikke være noen bestemt sjanger. Nå i det siste har jeg hørt veldig mye på 70 og tidlig 80-talls Vangelis, «Beaubourg» og «Albedo 0.39» er veldig fete. Han har utrolig kul bruk av ringmodulator, som jeg er veldig svak for. Da jeg vokste opp var jo ringmodulator det feteste navnet på en synth jeg noengang hadde hørt. Den kan brukes til vanvittig mye kult, og var en av de første effektene jeg også begynte å bruke mye. Da jeg spilte med Spectral Haze og lagde synthlyder der var det en viktig del av lyden.
– Jeg er glad i raring-musikk, da, og syns jo musikk med et okkult eller ekstra-terrestrialt innhold er veldig interessant.
Når det kommer til fløytemusikk liker jeg en gresk artist som heter Iasos. Han driver med synthesizere og fløyte, det er helt sinnsykt kult. Han bruker mye av tiden sin på platecoveret på å forklare at musikken er kanalisert, så det er egentlig et romvesen som spiller musikken gjennom han. Jeg så et intervju med han på YouTube hvor han bare sitter og ler sånn gal latter mellom alt han sier. Han tror antagelig selv at det høres ut som om han er veldig lykkelig, men det høres ut som om han er klin sprø. Han lager også musikk gjennom krystaller og sånt, så man skal kunne høre lyden av en synthesizer kobla til en ametyst. Låter mistenkelig ut som en synthesizer.
Jeg er glad i raring-musikk, da, og syns jo musikk med et okkult eller ekstra-terrestrialt innhold er veldig interessant. Musikk kan jo ta deg hvor som helst. Hvem vet hvor en tone eller en melodi kommer fra egentlig? Du kan gå hvor du vil med det. Mye av musikken er også inspirert av litteratur, spesielt ungdoms-litteratur som Tolkiens dikt, f.eks Luthien og Beren, The Lay of Leithian og sånt. Og H. P. Lovecraft, selvfølgelig. En tidlig anmeldelse av en av kassettene mente at det var den perfekte musikken til en Cthulhu-kult. Jeg pløyde nylig gjennom alt av H. P. Lovecraft om igjen. Da ble jeg nesten litt sur, fordi musikken rundt Cthulhu er beskrevet som idiotisk pipende fløyter, dundrende trommer og mareritt-fremkallende stemmer. Men det er jo liksom litt det jeg går for, mye kaos. Liker litt mørkere klang i all musikk jeg hører på, egentlig.
Fantastisk gøy
Har du noen siste tanker å dele med oss?
Jeg vil si til alle som er glad i elektronisk musikk at de ikke trenger å være så opptatt av at ting skal være vintage. Det er kanskje unødvendig å si, men det er så mange fete instrumenter ute nå at man kan godt kjøpe f.eks en Behringer-synth, eller lage seg en liten modulær synth. Man trenger ikke å tenke så stort og dyrt. Noe av det som kjennetegnet elektronisk musikk på 70-tallet var jo at det var veldig elitært; du måtte være rik og ha veldig teknisk peiling for å i det hele tatt kunne nærme deg det. I dag, derimot, er det så demokratisk at hvem som helst kan skaffe seg en flersporsopptaker og et knippe synther og filtre uten at det trenger å være så dyrt.
Det er jo veldig moro å holde på med elektronisk musikk. Jeg liker jo også veldig godt å spille i band, men det å sitte og pusle for seg selv og finne ut av ting er fantastisk gøy. Jeg bruker ikke PC for å lage musikk sjøl, jeg foretrekker å ha knotter å skru på og ting å programmere for hånd. Det er også mye morsommere live, selv om det er vanvittig mye kobling opp og ned. Koble opp en time, spille en halvtime og koble ned en time, liksom. Det er største motstands vei, da. Selv om alle ungdommer i dag har en telefon i lomma med flere muligheter enn noe lydstudio hadde på 70-tallet, så er hardware veldig gøy, altså.
Alwanzatar spiller på Jaeger 4. desember, Revolver 6. desember og MIR 21. desember.
Vær den første til å kommentere