Vi forentes i lidenskap, atmosfære og felleskap når Tranås/Stenslanda-duoen Kite (Malmö-dannet, nå basert i Stockholm) gjestet den Arktiske Scenen på Salt i Oslo fredag 15. november med storslått synthpop og et veritabelt sanseangrep av røyk, strober og neonlys. Anthemisk og nesten filmatisk på et vis og følsomt levert.
Kort og euforisk var det en time lange settet som kumulativt bygde seg opp mot klimaks. En opplevelse for alle sansene med masse lys og røyk og en scene fullstappet med synther.
Da muligheten til å oppleve svensk stadionsynth på et lite klubblokale i Oslo bød seg var det bare å kjenne sin besøkelsestid. På konserten de skal ha på Avicii Arena i Stockholm 1. februar neste år skal de blande is og musikk for folkemassene slik de tidligere har fylt både Dalhalla, Cosmonova og Den svenske Operaen med store spektakulære forestillinger.
Da muligheten til å oppleve svensk stadionsynth på et lite klubblokale i Oslo bød seg var det bare å kjenne sin besøkelsestid.
Tranås-duoens storslagne, euforiske musikk fungerte like bra for han overivrige speeda fyren rett foran som har tatt litt vel mye knips, som for konsertgjengangere vi ofte ser der vi beveger oss for å oppleve livemusikk. De elementære, grunnleggende melodiene og den følsomme fremførelsen resonnerer og gir gjenklang i hjertene våre. Rytmen er pulserende sterk. Men det finnes også mer dybde og sårbar kraft i nyansene.
Sårbart og kraftfullt samtidig
Lydbildene er melankolske, men samtidig karakteriseres låtene av en hektende energisk rytme. Mørke rytmer og eteriske synthlyder smelter sammen til noe rimelig egenartet; noen steg til siden for landsmennene The Knife og som også får noen til å assosiere til franske Justice. Røttene ligger i 1980-tallet og navn som Yazoo, Erasure og Orchestral Manouvres in the Dark.
Stemningen er mystisk, nærmest uhyggelig. Samtidig storslått, vakkert med blinkende strobelys og skremmende neonlys i bakgrunnen i et for det meste temmelig tåkelagt lokale. Iblant kan man bare skimte silhuettene deres.
Lydbildene er melankolske, men samtidig karakteriseres låtene av en hektende energisk rytme.
Det er rutinerte musikere med bakgrunn som bandmedlemmer i Yvonne, Strip Music, The April Tears, The Mo og Melody Club som vet hva og hvor de vil med musikk og live-performancen.
Den springende «Remember Me» åpner det hele etter at lydmannen har spilt gammel indie og synthpop på anlegget i forkant, hvor House of Loves «Christine» gikk litt i repeat før de noen minutter over 21 entret scenen – og Yazoo sin «Don’t Go» strømmet ut kort tid i forveien.
Intensitet, innlevelse og energi
Tunge synther karakteriserer påfølgende «Changing.» Keyboardist Christian Hutchinson Berg spretter mellom de ulike delene av synthparken som omgir ham. Nicklas Stenemo har en distinkt, lett gjenkjennelig, sjelfull vokal uavhengig om den filtreres med effekter eller kommer naturlig ut. Noe androgyn.
Gjennomgående er det en voldsom intensitet, innlevelse og energi i fremføringen der de hopper rundt mellom synther.
Utover låter fra den nye samlingen VII fikk vi låter fra tidlige EP-er.
En vibrerende god stemning sprer seg mer og mer i lokalet. Folk tramper og danser med.
«Glassy Eyes» tar det hele ned litt igjen i et sårt og pasjonert stemningsleie. «True Colour» og «Dance Again» gjør stemningen ennå mer fortettet og intens. «Johnny Boy» vekker godt gjenhør og tilløp til allsang. En låt hvor stemmeregisteret til Nicklas Stenemo virkelig kommer til uttrykk.
Når «Panic Music» kommer ned sin eksplosive og hissige rytmer rister hele lokalet av glade dansende mennesker. Keyboardist Christian Hutchinson Berg. Følsomt, energifylt og intenst hadde de oss alle i euforisk dans mot slutten før det hele tok slutt etter en knapp time. Altfor tidlig mente de fleste. Men vi var mer enn fornøyde likevel.
Fotogalleri: Luiz Benitez Ruiz
Vær den første til å kommentere