Europavisjonar fører politiske visjoner inn på Det Norske Teatret. Det var fint å se et teaterstykke som ved hjelp av musikk og digital skjermbruk oppsummerte viktige hovedpunkter i europeisk historie de siste 35 årene, men stykket savner virkelig dybde, og svake låter med vel enkle tekstlinjer drar ned en del av inntrykket vårt.
Det er befriende og friskt å se politisk meningsinnhold igjen innta kulturen og de kulturelle uttrykkene.
Dette er både påkrevd og nødvendig i en tid hvor vi er i ferd med å kveles av likegyldighet og redsel eller angst for å våge å mene og handle der hvor det kreves. Og der hvor vi må klare å samles og forsones tross våre ulikheter.
Europa og verden står i brann. Krigen er igjen å finne i vår geografi og utenforstående ytterliggående farer truer igjen. Vi trenger å våkne eller «du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», som Arnulf Øverland uttrykte det i sitt dikt.
Paljetter, politikk og pophistorie
16 viktige hendelser lydsatt av 16 Eurovision Song Contest-låter med nye norske tekster for å få frem tematikken.
Regissør Simen Formo Hay griper altså an tidsånden og de siste 25 år med daterte paljetter og glam. Med hjelp fra Oda Radoor, som også var med på å skape feirede «Døden på Oslo S», og Johan Hveem Maarud har han valgt låter og skrevet tekster.
Fortellergrepet er å hente frem kjente og mindre kjente låter som har vært med i Eurovision Song Contest og benytte disse til å fortelle Europas historiske og økonomiske historie fra Berlinmuren falt i 1989 frem til i dag.
16 viktige hendelser lydsatt av 16 Eurovision Song Contest-låter med nye norske tekster for å få frem tematikken.
Store navn, store hendelser – men liten slagkraft
Mange av låtene oppleves som lite spennende å høre på og tekstene vel enkle og plumpe.
Gradvis og kumulativt ser vi kontinentet slå sprekker og konfliktene bygge seg opp.
Blant karakterene vi møter finner man Angela Merkel, Jens Stoltenberg, Yanis Varoufakis. Silvio Berlusconi, Terje Røed Larsen, Yazir Arafat, Boris Johnson, Recep Tayyip Erdigan, Marine Le Pen og Vladimir Putin. Hvem andre enn Donald Trump skubber seg så brautende inn fra sidelinjen ved flere anledninger?
Musikalsatire-grunnlaget er stort, men de lykkes vel ikke helt her. Det mangler litt dybde og finesse.
Mange av låtene oppleves som lite spennende å høre på og tekstene vel enkle og plumpe. Det er noe overfladisk og glatt over det hele.
Noen lyspunkt i en ellers svak låtrekke
Backingbandet eller scenebandet derimot er solid, selv om de nok burde få mer spenstig materiale å leke med.
Ellers er nivået på sangen høyst ujevnt. Backingbandet eller scenebandet derimot er solid, selv om de nok burde få mer spenstig materiale å leke med.
Tyrkias bidrag «EU, eg er ferdig!», etter Aserbadjans Efendi «Mata Hari» fra 2021, er også blant det musikalsk mer interessante vi får, sammen med «Spire, ein revolusjon» som representerer Ukraina og opprinnelig het «Shum» da den kom i 2021 med Go_A.
Gode skuespillere, varierende sangprestasjoner
Morten Svartveit er forøvrig også god og sympatisk i rollen som Volodomyr Zelenskij. Gode skuespillerpresentasjoner er det generelt en del av selv om bare noen er ordentlig egnet som sangere.
Det er derfor befriende og meningsfylt når noe menneskelig tilføres etter pausen i form av dialog mellom representanter fra de ulike publikumsgrupperingene og vi får se fordommer og stereotypier komme tilsyne som konfliktgrunnlag, samtidig som forsøk på legitimering og nyansering ikke når frem.
Forestillingen oppdateres angivelig også med politiske endringer etterhvert som virkelige hendelser oppstår. Avslutningen, altså vår tid, er ikke lik fra gang til gang.
Uspennende musikk, men imponerende scenografi
Måten de lar Pål Christian Eggen i rollen som Putin komme opp fra gulvet mens han synger «No Stig Eg opp» er effektfull.
Samtidig gjør det at vi kan observere gamle damer med søyleballer på hodet og et staset oppkledd publikum og paljetter i foajeen mens vi venter på å få komme inn til den noe forsinkede forestillingen.
Scenografi og lyssettingen er imponerende. Måten de lar Pål Christian Eggen i rollen som Putin komme opp fra gulvet mens han synger «No Stig Eg opp» er effektfull. Utgangspunktet er Østerrikes vinnerlåt «Rise Like A Phoenix» med Conchita Wurst fra 2014.
En låt om gjenfødelse og håp opprinnelig fremført av en drag-queen, men altså her av tyrannen vi alle frykter
Det gir også sjansen til å ha amper krangel i Green Room, vise publikum respons og synsing og dobbeltmoralen i utestengelsen av Russland, men ikke Israel fra sangkonkurransen.
En passe fornøyelig aften
Sånn er det også litt her med dette teaterstykket; en friere og modigere tilnærming til valget av musikk hadde klart og åpenbart hevet forestillingen.
«Beauty always has an element of strangeness», skrev Charles Baudelaire allerede i 1855.
Redselen for å gå mot strømmen kan bli vår kulturelle undergang som den svenske journalisten Andres Lokko formulerer det i en krønike om den svenske Melodifestivalen i helgen. Sånn er det også litt her med dette teaterstykket; en friere og modigere tilnærming til valget av musikk hadde klart og åpenbart hevet forestillingen.
Vi reagerer for eksempel veldig sterkt på at Tony Blairs «Cool Britannia» ikke er tonesatt av britpop, gitt politikerens tette allianse med og benyttelse av popmusikk og disse musikerne. I stedet får vi veldig tam likestrømspop gjemt bak fargerik scenestaffasje.
Dansen til ytre høgre er både banal og pinlig dårlig som et gufs tilbake til 1970-tallets vaniljeporno.
Men det var også fine øyeblikk og gode ideer her tross at latteren for disharmonis to utsendte uteblev og stemning generelt var langt fra elektrisk når vi var der. En passe fornøyelig aften altså, men vi både forventer og håper å se bedre teater i 2025.
Fotogalleri: Kate Helen Gustavsen.
Vær den første til å kommentere