Europe leverte et stødig sett på Trondheim Rocks

Europe, anført av en uforskammet ungdommelig Joey Tempest, kjørte gjennom en time med tung, refrengorientert rock på EC Dahl-tomta i Trondheim. Trønderne hadde definitivt ikke glemt dem.

Det begynner å bli rimelig lenge siden første gang de besøkte vår by. Jeg mener på siste halvdel av 1980-tallet. Den gangen var det i storhetstida og som ungdommer de kom på besøk. Jeg mener faktisk at de den gangen åpnet med «Final Countdown». Det var vel litt ungdommelig, eksperimentelt pågangsmot som gjorde at de startet med den store hiten sin nede på Leangen. I går kveld avsluttet de med denne, og da som 60-åringer😊

Folk husker albumet Final Countdown

Tida går for oss alle, men gutta har holdt seg gode, rent musikalsk. Spilleformen er definitivt inne; det hersker det ikke noen tvil om. Stemningen kom godt i gang på den andre låten, hiten «Rock The Night» fra gjennombruddsalbumet Final Countdown i 1986. Låtene derfra kan folk, og arenaen livnet virkelig til. Her var det også noen gode gitarsoloer. Joey Tempest ville etterpå ha med publikum på litt allsang og roping. Han ga innspill til varierte strofer i så måte.

Den første rolige låten var «Carrie», den også fra Final Countdown. Den åpnet med litt stemningsfullt pianospill. Utover i låten ble det ganske rungende allsang på sangtittelen. Her var det lett å være med. Det ble også både gitarsolo og litt Joey Tempest på luftgitar.

En annen låt, «Superstitious», hadde en rolig åpning på orgel. Det litt spesielle på akkurat denne, var at Tempest la inn noen strofer av en låt Bob Marley ga ut i 1974, «No Woman No Cry».

En skikkelig hardrock-gruppe

Ok, det store bildet av denne konserten var at gruppen presenterte en hardere rock enn det jeg tenkte de hadde. Det er kanskje ikke fullt så overraskende. De startet ganske hardt med det de ga ut før Final Countdown. Produksjonen på dette albumet var noe mykere og glattere enn det de hadde gjort tidligere. Daværende gitarist, den norskættede John Norum, forlot gruppen etter dette albumet fordi han syntes at Europe nå var blitt for kommersielle. De siste albumene er visstnok også av et ganske hardt kaliber, så det var derfor ikke så veldig overraskende at det ble bra trøkk fra scenen.

Det gode samspillet i gruppen er jo også med på å skape et tett og kompakt lydbilde. De er «tighte» som det heter på fagspråket. De har nå hatt noen år å samkjøre seg på også.

«Unbelievable!»

Ellers må jeg nevne Joey Tempest sin fortsatte kraftige og solide vokal. Det høres på arenaen når han stemmer i. Det var også flere virkelig gode gitarsoloer i løpet av settet.

De to siste låtene var «Cherokee» og naturligvis «Final Countdown». Stemningen på arenaen var da ellevill, og Joey Tempest hadde følgende kommentar: «Unbelievable!».