Exploding Head Syndrome på John Dee

Det ble en helaften i punkrockens tegn da Exploding Head Syndrome inviterte til slippfest. Aristocratical Tendencies ble gitt ut fredag 13. september i samarbeid med Big Day Records.

Exploding Head Syndrome er et Oslo-basert hardcore/punkrock-band på god vei mot sin sjangers stjernehimmel. Dette er et klassisk eksempel på at iherdig innsats lønner seg; etter nærmere ti år med kritikerroste utgivelser og turnévirksomhet har bandet gjentatte ganger bevist at de er begavede låtsnekkere såvel som et energisk liveband.

Bevisets makt har ikke begrenset seg til Norge, og Exploding Head Syndrome har spredd seg til land som Sverige, Østerrike, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Et karrieremessig/pandemisk høydepunkt oppgis å være Punk Rock Holiday, hvor de delte scene med band som NOFX, Pennywise, Frank Turner, Propagandhi, Descendents, Anti-Lam Front og mange flere. Vi i disharmoni fikk gleden av å bli invitert til slippfest for deres dagsferske utgivelse Aristocratical Tendencies, og etter ha forhåndslyttet på EP’en såvel som mimret om deres supportkonsert for U-FOES var det en invitasjon det var lett å si ja til.

Med på festen

En hyggelig bonus denne kvelden viste seg å være oppvarmingsbandene. Tre band jeg på forhånd kun hadde hørt (godt) om var invitert for å kaste glans over festen. Jeg ankommer John Dee i det åpningsakt Sorgen spiller/setter «Følelser i Fokus», og blir umiddelbart fenget av deres støyende skråling. Den spøkefulle banden synger om alt fra krydder og sushi til kjærlighetsdramaer på Roskilde (med dertilhørende drap begått i affekt), og utmerker seg på vokalfronten. Det hoppes kontinuerlig mellom sakral flerstemt sang og besatt brøling, og fremføringene av «Sushi Gutteklubb» såvel som «Lovprise Produkt» overrasker og imponerer.

Andre band ut denne kvelden er dOMi. De spiller brettvennlig punk med noen sporadiske drypp av metall, og sender ved flere anledninger tankene i retning NOFX. Kvartetten holder høyt musikalsk nivå og virker å kose seg, med mulig unntak av trommeslager Kristian Jensen som tilsynelatende er syk og får tyn av sine bandkamerater fordi han ikke kaster opp på scenen. Siste oppvarmingsband Forgetaboutit fortsetter litt i samme gate; NOFX-assosiasjonene er ennå sterkere her, og bandet er så sjangerfaglig spot on at en ville forventa å høre dem på et Tony Hawk Pro Skater-soundtrack. De har et meget godt grep om publikum, som gladelig synger med og slenger inn noen velmente fornærmelser («Morra di!») mellom låtene.

Verbal og fysisk interaksjon

John Dee har blitt gradvis mer velfylt gjennom kveldens gang, og oppmøtet er upåklagelig i det Exploding Head Syndrome inntar scenen. Jubel og glede fyller rommet, og fra første øyeblikk er det en elektrisk energi mellom band og publikum. Dramatiske «Destruction» og tett tilknyttede «Salvation» åpner det hele, og gir meg en betimelig påminnelse om å gi debut-EP’en noen flere spinn.

Det er rikelig med interaksjon med publikum, fysisk såvel som verbalt. Under den catchy «Everyone’s A Target» fra tidligere i år hopper vokalist Eirik Ekholdt ned på gulvet for å yppe til moshing, og den petroleumsskeptiske «Black Gold» introduseres med en rant om hjembyen Stavanger og bompengesakens balletak på oljehovedstaden.

Plaster på såret

Ca. midtveis i settet kan Exploding Head Syndrome opplyse om at salgseksemplarene av deres (les: Håvards) nye EP ikke har kommet frem i tide til konserten. Til velregisserte «whoa!» fra publikum opplyser Ekholdt om at de vil kompensere for dette med å fremføre den i sin helhet.

Dette er et meget bra plaster på såret, da Aristocratical Tendencies er et bunnsolid verk hvor alle fem låter har rikelig med personlighet. Den Earth A.D-aktige «Shades» er like lumsk og eksplosiv på scene som i studioversjon, og publikumsfavoritten «Hardcore Jesus» får de oppmøtte til å brøle «Jesus!» mot bandet som om de var på et vekkelsesmøte et sted langs sørlandskysten.

Vennskapelig moro

Et påfallende element gjennom konserten – og kvelden forøvrig – er hvor god stemning det er. Klemmer og high-fives deles ut som om det var overskuddsvarer, og de tapre stagediverne som deiser i bakken spretter og skråler videre med brede glis. Gjesteartister er det også, deriblant Ida Dorthea Horpestad (Blomst, The Ida) som bidrar på «End Game» slik hun også gjør på studioversjonen.

Det hele avsluttes (treffende nok) med en cover av NOFX’s «Linoleum», hvor medlemmer fra både dOMi og Forgetaboutit nok en gang inntar scenen og setter strek for det som har vært en særdeles vellykket kveld. Ettersom jeg er forpliktet til å pirke, kan det fremheves at jeg hadde håpet på et ekstranummer bestående av geniale «The Fine Line Between Hardcore and Hipster» samt at lyden tidvis ble LITT diffus når mye skjedde på en gang. Men i det store og hele var dette i aller høyeste grad en festaften som var Aristocratical Tendencies verdig.