Fadosangerinnen Cristina Branco på Dokkhuset i Trondheim

Vurdering

Cristina Branco på Dokkhuset i Trondheim: 5/6

Til en nærmest fullsatt sal på Dokkhuset ga den portugisiske fadosangerinnen en konsert lørdag kveld. Et modent og musikkinteressert publikum ga henne trampeklapp før hun forlot scenen. Konserten ble arrangert av Transform World Festival Trondheim.

Meg bekjent var dette var den andre gangen denne internasjonalt kjente artisten gjestet Trondheim. Forrige gang jeg hørte henne, var i november 2013. Dette var også i regi av Transform World Festival Trondheim. Denne festivalen satser på etnisk musikk, og dette har de også vært virkelig dyktige på.

Fadomusikken er en slags portugisisk folkemusikk. Fado betyr visstnok skjebne, og dette innebærer en lidenskapelig og melankolsk stemning i både musikk og lyrikk. Det handler mye om kjærlighet og menneskelige sinnsstemninger. Cristina Branco er da også et emosjonelt menneske. Tekstene i musikken er på portugisisk. Mellom sangene snakker hun engelsk, men innimellom blir det imidlertid litt på portugisisk der også, til ære for det portugisiske miljøet i Trondheim.

Rike lydbilder og stor spennvidde

Som sangerinne tror jeg hun er en alt. Utfordringen vokalt er å formidle de sterke emosjonene i tekstene. Dette er ikke bare myke kjærlighetsballader, men også temperament og mer resolutte holdninger. Hun tolker dette med en stor spennvidde i stemmen. Dette er sannsynligvis krevende, men jeg har ikke kompetanse til å vurdere det vokaltekniske. Som ekstranummer fremførte hun en sang a capella, og det var nydelig å høre på.

Cristina Branco stilte med samme besetning som sist. I alle fall var det de samme instrumentene – flygel, kontrabass og portugisisk gitar. Denne gitaren er obligatorisk i fadomusikken, og den er et instrument som kan minne litt om en lutt. Den har også en annen stemming enn en vanlig gitar. Musikerne skapte et rikt lydbilde rundt vokalisten, og de greide også å lage virkelig rytmisk musikk med bare instrumentene sine. Det eneste perkusjonsinstrumentet jeg så litt i bruk, var ei slags «eske» oppe på flygelet.

Ellers hadde alle tre musikerne sine solopartier gjennom hele konserten. Jeg regner med at de har tilpasset fadomusikken til et mer moderne uttrykk. Jeg hørte elementer av jazz i noen sanger. Litt humor fikk vi også da hun vitset litt med de vokale ferdighetene til gutta i orkesteret. Det ble vel litt anstrengt der oppe i registeret en gang, men disse koret også virkelig behagelig på noen av sangene.

Varmt og lunt

Det ble en varm og lun kveld sammen Cristina Branco og hennes musikere. Hun var oppriktig glad for å se oss, og hun la vekt på den samhørigheten som er mellom artister og publikum. Artistene trenger sitt publikum, og hun håpet at vi ville støtte kulturen fremover. Hun sa også at det å se oss, høre klappingen og få energien fra tilhørerne i salen, var noe hun trengte som musiker. Det hadde ikke vært bare moro å være alene i sitt eget hus i ett og et halvt år med alt det hun hadde hatt på hjertet av musikk.

PS. Dette var den fjerde fadokonserten jeg har overvært i Trondheim de siste åtte årene. Alle har vært i regi av Transformfestivalen. De to andre var med Katia Guereiro på Byscenen. Hun hadde et gitarbasert lydbilde, mens flygelet dominerer hos Cristina. Begge artistene ligger ute på strømmetjenestene.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/1u8BF4GYt8q7Gv3dvmCotp?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]