Father John Mistys musikalske rikdom

Med evne til å både provosere tankevekkende og å overraske er Father John Misty et sjeldent treffsikkert liveskue. Det finnes knapt bedre turnerende artister i dag, og han er i toppform når vi ser ham igjen, på Sentrum Scene torsdag 3. april, full av ironisk snert og musikalsk fylde.

Hele Europaturneen er forhåndsutsolgt, inklusiv konserten vi overvar på Sentrum Scene. Så er også artisten som ble født 3. mai i 1981 aktuell med samleplaten Greatest Hits: I Foĺlowed My Dreams And My Dreams Sad To Crawl som også ble gitt ut ifjor, og i tillegg slapp han senere i fjor Mahasmashana.

Scenedekorasjonene hentyder noe grandiost, stilfullt og overdådig fra Hollywoods underholdningsindustri med rødbelyste drapperier og gode gamle spotlights. Ellers er sceneoppsettet enkelt og delikat. Det er også noe oldschool eleganse over opptredenen til Joshua Tillman og hans orkester.

Til tonene av Skeeter Davis «The End of the World» spankulerer de inn en etter en. Vent litt sier frontfiguren kledd i lekker formtilpasset dress, sangen er ikke helt ferdig ennå.

» I Guess Time Just Makes Fools Of Us All» fra det kritikerroste dobbeltalbumet Mahashmashana fra 2024 åpner ballet ordentlig med prominent saksofon.

Låten innkapsler også mye av essensen i musikk og tekst der han dødsseriøs uttrykker fortvilelse, men samtidig ikke kan unngå verken å være flink eller vittig. Musikalsk spenner den fra elektrisk Dylan, country og disco til showbiz cabaret. En musikalsk variasjon, rikdom og fylde som er på plass hele veien og gjør at det aldri blir kjedelig å høre på ham tross at han beveger seg i godt opptråkket terreng og tekstener kan være rimelig dystre.

Greatest hit og en nærstudie

En time og førti minutter senere er det lutter smil og glede hvor vi snur oss og merchandise-salget i foajeen går varmt. Hva vi fikk var både en «Greatest Hits» gjennomgang og et nærstudie av det nye albumet. Det fungerer overbevisende godt. De nye låtene bemøtes med like mye entusiasme som det eldre materialet.

43-årige Joshua Michael Tillmann benådet Oslo-publikummet med en av de riktig gode konsertene torsdag 3. april på Sentrum Scene der han på elegant vis kombinerte storslagen orkestral pop med crooner vokal og mer akustiske låter fra hele katalogen gitt ut under navnet Father John Misty. Selvbevisste vittigheter og ironisk humor krydret det hele og amerikaneren viste seg nok en gang som en underholder av rang.

Når publikum roper » We Love You» takker han og sier det vil dere garantert ikke gjøre etter neste låt. Mannen født i 1981 tar også på seg vennskapsbånd han får av publikum og gir videre til den ene musikeren. Så avbryter han seg selv med at han har nok venner allerede. -Kanskje kan dere søke neste år, sier han spydig, men også kjærlig. En ambivalens og dobbelsidighet som er konsekvent tilstede i hva han foretar seg.

Han utstråler og artikulerer livstrøtt kynisme og bitter ironi, men også noe annet oppriktig. Nihilisme, hedonisne, selvopptatthet, kulturell kritikk og samsvar vevd i hop på moderne vis. Lik kynisme og komedie og vanvittig mye fortvilelse. Mest av alt er vitsene på hans egen bekostning.

Musikalsk håndverk

Åttemannsbandet bød på musikalsk håndverk og elektrisitet som fikk det til å kile nedover ryggraden flere ganger underveis.

Elijah Thompson på bass, gitar og synthesizer. Jon Titterington på tangenter. David Vandervelde på gitar, Kyle Flynn på keyboard, piano og synthesizer. Dan Bailey på trommer, Chris Darley gitar, Kelly Pratt på saksofon.

Selv veksler mannen som i en periode var trommeslager i Fleet Foxes, som da vi traff ham på Hovefestivalen, mellom akustisk og elektrisk gitar eller kun vokal.
Han vinker til publikum, tar de i hendene, går ned i knestående og spankulerer rundt på scenen som en Las Vegas entertainer eller Nick Cave verdig. Han er dramatusk og teatralsk der han med sikkerhet leder publikum og band til sitt domene.

Mange har etterhvert vært med ham lenge og de har utviklet et fint groovy samspill som virkelig kommer til sin rette på låtene fra det nye albumet.
De kommer og går litt iblant der låter trenger enkkere arrangement. Andre ganger er det et voldsomt gyngende groove og detaljspekket. Låtene ornateres også med trompet om det kreves og enkelte låter er det masse gitar og bass, andre ganger flusst med tangenter i sving. Ved et tilfelle er det bare Tillmann selv og Titterington.
Alle får de slippe til med soloer som demonstrerer musukalsk ferdighet og finesse.

Atmosfæren bak ironien og satiren er lun

Denne låten ble skrevet av en 33 årig utgave av meg selv som jeg ikke lenger kan vedkjenne meg, men la det stå til sier han i introen til «Nancy From Now On». Vi får likefullt inspirert innlevelse og fint spill som bringer frem gode minner.

Joshua Tillmann har etterhvert vært her mange ganger etter de to første gangene som J.Tillmann på Cafe Mono og Blå, blant annet Øyafestivalen (13.august 2015) og Piknik i Parken ( 22 juni 2017) har hatt besøk. Sist vi så ham var 26. februar 2023 hvor han også var 12. juni 2018 og 31. mai 2016. Det spørs likevel om han noen gang har vært bedre enn på åpningen av årets Europa-turne. Denne gangen var han nemlig enormt god tross den lange flyreisen.

Atmosfæren bak ironien og satiren er lun, godhjertet, tilbakelent, leken og frilynnt. Ettertenksomme refleksjoner med syrlig ironi er hans stil og modus.

Vi flirer også godt når han forteller om cinefobi og en kinotur for å se Bob Dylan-filmen «A Complete Unknown».
– Jeg elsker filmer med menn som sitter i underbuksen og røyker, forklarer han før han parodisk slakter filmens soundtrack.

Det har lindrende effekt når han tar for seg temaer som mental hygiene og fortvilelsen man kan føle i dagens virkelighet.

Årets beste konsert?

Når bandet drar i gang «Hollywood Forever Cemetery Sing» føles det som taket skal løfte. Vi er i himmelen. Nyere «She Cleans Up» sitter som et skudd og opprettholder nakkehår i giv akt.

Mot slutten til tittelkuttet «Mahashmashana» dras drapperiet til side og et stort svart hull åpenbarer seg – som en tunnel – i bakgrunnen. Da får lysene også en mer grå tone.

Men kvelden er langtifra over. Vi får nok ekstranummer. «Chateau Lobby #4 (In C For Two Virgins) først. «So I’m Growing Old on Magic Mountain» er ren svevende, utstrakt neopsykedelisk vidunderlughet som henter frem assisiasjoner til både Pink Floyd og Jonathan Wilson. » I Love You Honeybear» får være kveldens siste låt. Tittelkuttet fra andre albumet om å føle seg utilstrekkelig som mann; en mann som ikke kan åpne hjertet men likefullt jager kjærlighet. Kjærlighetssang på overflaten, underliggende selvbebreidelse.

Konserten var en bekreftelse på at vi langtifra er ferdig – om vi noen gang har vurdert det – med Father John Misty ennå. Han er snarere på toppen av karrieren med sin beste liveinkarnasjon. Store ord, jeg vet, men også nødvendige og berettiget. Denne konserten vil nemlig garantert plassere seg høyt på årsbeste listen for 2025. Enormt tilfredstillende var det. Så får vi se hva som venter etter det han har betegnet som sitt «final album».