Fixation tar oss med på en kult-reise på sitt nye mini-album

Det prisvinnende metalcore-bandet Fixation fra Tønsberg er klare med det konseptuelle mini-albumet Speak in Tongues via Indie Recordings/ Sounds Like Gold. På denne utgivelsen utforsker bandet temaer som tilhørighet, identitet og makt.

Bandet lover å ta med lytteren på «en musikalsk reise der tankevekkende tekster og et komplekst lydbilde flettes sammen.» Platen tilgjengelig over alt der du lytter til musikk, også i platebutikkene.

Fixation stakk av med prisen for «Årets gjennombrudd» under Norwegian Publishing Awards tidligere i år, og ble også nominert til «Årets sang» for låten «Ignore the Disarray». 11. oktober er derfor nok et nytt høydepunkt for bandet i 2024. Bandet har raskt etablert seg som et av de mest spennende nykommerne i sjangeren, og har hatt konserter med etablerte storheter som Devin Townsend, Imminence og Annisokay.

Kommende metal-kjempe

Uttrykket er storslått, brutalt og til tider progressivt. Fixation har ser ut til å ha funnet sin plass ved siden av band som 30 Seconds to Mars, men da med betraktelig høyere kvalitet. Live har de også vokst til en imponerende kommende metal-kjempe. Bandet består av Jonas W. Hansen på vokal, Martin S. Selen og Tobias Østerdal på gitarer, Øyvind Lunde på bass og Ola Dønnem på trommer.

Mini-albumet kretser rundt en søken etter mening i en verden som har avvist deg. Det blir en reise fra fortapelse, via flere kulter og inn i erkjennelsen. Starten på albumet er «grow a flower» som gjør akkurat den skal – den planter frøet av uhygge og håp i en og samme vending. «Random Acts of Violence» drar lytteren inn i en «The Kill (Bury Me)-atmosfære (red.anm låt fra 30 Seconds to Mars), men løsriver seg igjen fra det og blir mer brutal.

Vagt og forklarende på samme tid

«Blue Skies» fortsetter løftet i aggressivitet og byr på enda mer variasjon både i det instrumentelle og det vokalmessige. «Tyrannical Miracle» drar øyeblikkelig tankene mine tilbake til det som var kult med de mer alternative metalbandene på slutten av nittitallet. Det tekstuelle universet er både vagt og forklarende på samme tid; «Not in my body. Not in my mind. Just somewhere I can’t find me».

Intermezzoene på albumet syr sammen låtene mesterlig og det hele raser nærmest sømløst videre i historien til hovedpersonen. «Fever Dreaming» starter mye roligere, i et moderne Bring Me The Horizon-landskap, før den eskalerer og igjen endrer retning flere ganger. Tekstlinjer som «Would you love me despite who I aim to be?» bidrar til å dra oss lyttere inn i universet med våre egne mål og drømmer. Albumets siste linjer er grandiose, nærmest litt for grandiose, men det er akkurat slik det skal være.

Denne gjengen er på vei opp

Jeg anbefaler alle å sjekke ut dette albumet, men også å få med deg guttene live når de er i nærheten av der du måtte befinne deg. De har allerede gjestet flere av Europas mest prestisjefylte festivaler som The Great Escape, Summer Breeze Open Air, Tuska, Masters of Rock, Eurosonic, Download Festival, og naturligvis også vår egen Tons of Rock. Denne gjengen er på vei opp, og det i vanvittig hastighet!