Sterke album fra norske kvinnelige artister – del 1

I denne artikkelen skal jeg omtale tre norske kvinnelige artisters nye album – Ane Brun, Charlotte Qvale og Anna of the North. Dette blir den første i en lengre rekke av saker som oppsummer av samme art. Det er mye god norsk musikk som kommer ut om dagen, og på denne måten får man gitt flere av dem den oppmerksomheten de fortjener.

Ane Brun – Nærmere

Ane Brun er den klart mest internasjonale artisten av de tre. Hun har nå for første gang også kommet med et norskspråklig album. Disse sangene er fortrinnsvis basert på hennes tidligere engelske utgivelser. Dette er ikke noe helt nytt, for Ane Brun har fra før gitt ut noen singler på norsk og da på moldedialekt. Hun har kalt sitt nye album for Nærmere, og med det mener hun at vi kommer tettere på hverandre når vi hører sanger på vårt eget morsmål. Kort sagt så forstår vi hverandre bedre.

Dette startet ved at Ane Brun ble kontaktet under nedstengningsperioden av Teatret Vårt i Molde i 2021. De ville lage et teaterstykke basert på hennes sanger. Hun begynte da selv å oversette flere sanger til norsk. Senere ønsket hun også selv å gi ut disse norskspråklige versjonene, og det kom flere singler.

For å fullføre denne fullengderen reiste Ane Brun hjem til Molde. Der tok hun inn på et større rom på et hotell og ble der i en måned. Hun hadde fin utsikt mot blant annet Romsdalsfjorden og Romsdalsfjella. Her utformet hun tekstene sine til moldedialekt. Hun er oppvokst ved fjorden, og tekstene bærer også noe preg av sjø og vann. Det var også bra å kunne gå rundt i byen og høre moldedialekta. Det er ikke så mye av den i Stockholm hvor hun bor til vanlig. Hun måtte lage noen nye metaforer på norsk. Disse er ikke så lette å oversette direkte, så hun la ned litt tid i dette.

Tekstene er både personlige og sarte, og de handler blant annet om personlige savn. Lyrikken er forholdsvis åpen, og den gir rom for tolkninger. Dette gjør at albumet også musikalsk sett er rolig, følsomt og ettertenksomt. Du finner imidlertid låter med en noe friskere rytmikk litt ut i skiva. Musikken er noe ulikt instrumentert. Her hører vi både rent pianoakkompagnement, rent akustisk gitarkomp, noe bruk av keyboard og strykere og en kombinasjon av keyboard, bass og perkusjon. Noen av koringene er det også all grunn til å få med seg. Jeg tror at dette er med på å gi albumet den variasjonen som gjør plata til en av høstens største utgivelser. Dette albumet har fått de høyeste terningkastene fra enkelte anmeldere.

Anna of the North  –  Crazy Life

Denne artisten heter egentlig Anna Lotterud, og hun er ikke fra lenger «north» enn Gjøvik. Internasjonalt blir jo dette likevel nord😊. Hun har rukket å bli 33 år, og dette er hennes tredje album. Karrieren har et internasjonalt preg, men hun har dog  muligens gått litt under radaren for en del av oss her hjemme.

Hun dro i forrige uke til Thailand for å promotere den nye skiva si. Deretter skal turen gå til slippkonserter i New York og Los Angeles. Det hele avsluttes med deltakelse på en festival i Mexico med 300 000 besøkende, Corona Capital. Dette er en festival for bare utenlandske og engelskspråklige artister. For øyeblikket er Mexico det landet hun er mest spilt i.

Det tredje albumet hennes, Crazy Life, inneholder mange virkelig fengende og «catchy» låter. Albumet er ganske gjennomført på akkurat det området. Her er det mye som jeg liker, selv om det kanskje ikke er de helt store hitene her. Anna of the North liker balansegangen mellom det glade og det melankolske. Musikken kan høres glad ut, men tekstene kan ha noe mer bekymring over seg.

Plata har imidlertid fått noe kritikk for å være for å inneholde for lite overraskelser og utfordringer for lytteren. Noen kritikere mener at hun prøver ut for lite nytt. Flere fremholder likevel den fine produksjonen, og at den nettopp har mye godt hørbar musikk. I den store engelske avisa The Times ble albumet til Anna of the North imidlertid kåret til ukas album. Her sammenliknet de også med ABBA, og de mente at de til og med ville vært stolte.

Kritikken er likevel sikkert ikke helt irrelevant. Det er mulig det kunne vært litt mer eksperimentelt. Det avhenger nå også litt hva du vil få ut av dette. Personlig vil jeg kanskje fremheve noe som andre ikke skriver om; jeg har hørt hele plata flere ganger, og jeg blir ikke lei underveis. Det er noe ved sangene som gjør at jeg som lytter vil være med hele veien. Både åpningssporet og avslutningsnummeret skiller seg også ut fra resten. Jeg kan ha litt problemer med noen hele fullengdere innen musikksjangrene pop- og disco, for sangene kan noen ganger totalt sett bli for like. Det er ikke et problem med Crazy Life.

Det er flere absolutt høydepunkter på plata. Jeg likte godt «I do you», «Bird sing», “No good without you” og “Meteorite.”

Charlotte Qvale  –  Easy ‘Cause It Hurts

Charlotte Qvale er en norsk/islandsk artist som er arbeider på flere plattformer. Hun er både sanger, komponist, tekstforfatter, manusforfatter, regissør og skuespiller. Ok, her møter vi henne som plateartist, en rolle hun har hatt siden 2010 da hun ga ut sin første EP.

Hennes nye album er i kategorien pop eller elektronisk pop, men på denne plata tar hun det også litt ned på noen av låtene. På andre er det en noe sterkere «beat» hvor det elektroniske er mer framtredende. Låtkaliteten er jevnt over ganske høy. En god del av singlene hun har gitt ut siden 2018, er blitt spillelistet.

Litt morsomt er det også at Charlotte Qvale satte seg på toget på Bergensbanen med munnbind i nedstengningsperioden og skrev en masse musikk.  Det får man si er litt originalt. Hyggelig er det óg at det kom så mye bra ut av dette. Personlig liker jeg også veldig godt at vi finner noen soloer på enkelte låter. På «Play On» har vi en skikkelig bra saksofonist, og på singelen «Bones» kommer det en fremragende gitarsolo med en klangeffekt som er helt nydelig.

Tekstene handler en del om hennes røtter, opprinnelse, savn, fremmedgjøring og dysfunksjonell kjærlighet. Det siste er kjærlighet som ikke fungerer, eller som er helt uvanlig. Det er dette hun sier i noen intervjuer. Charlotte Qvale har også måttet gå noen runder med seg selv i forhold til forventninger og markedstilpasning. Hun kjente på at dette ikke virket godt i forhold til hennes kreative arbeid med musikk.

Det er nydelig å høre stemmen hennes mot kompet i sangene. Her passer den utmerket. Hun er i likhet med tidligere nevnte Ane Brun og Anna of The North en virkelig god vokalist. Det er også en en stemning i låtene som gir en god følelse.

Jeg oppfatter albumet til å være godt totalt sett. Dette er også en sterk norsk popartist med internasjonale kvaliteter. I tillegg har hun et veldig godt samarbeid med produsent Morten Martens. Han er både produsent, innspillingsteknikker, korist og vokalist i duo med Charlotte.

Det er flere av kvinnene der ute nå innen norsk popmusikk som gir ut plater det er vel verdt å legge merke til. I neste uke en gang håper jeg å komme med en ny bolk innen dette. Da blir det Linnea Dahle, Amanda Tenfjord og Marte Wulff det vil handle om.

PS. (Det er ikke det at gutta ikke gir ut plater, men jeg tror disse fortrinnsvis er noe yngre artister, og de opererer innenfor sjangre som ikke faller så naturlig å skrive om for meg. Vi får se; kanskje blir det noen omtaler her også…)