Fleshgod Apocalypse @ Inferno 2018

Fleshgod Apocalypse blandet opera og dødsmetall på mesterlig vis under fredagens Inferno.

Foto: Johannes Andersen

«Welcome to the new Fleshgod Apocalypse», sier frontmann Francesco Paoli i starten av settet. Man kan skjønne hvorfor han sier det, da han nylig rykket opp fra trommestolen og til frontmannrollen etter at forrige frontfigur Tomasso Ricardi meldte seg ut av bandet i fjor. Jeg var litt spent på å se hvordan bandet kom til å være med en såpass stor omskiftning i lineupen, men skepsisen kunne jeg heldigvis etterlate meg hjemme.

Om det fantes en pris for best stil under Inferno, hadde Fleshgod Apocalypse lett stukket av med den. Ikke bare er samtlige bandmedlemmer kledd i gammeldagse dresser og kjoler, men mikrofonstativene ser mer ut som lysestaker, og strenginstrumentene har en Stradivarius-aktig finish. Bandet er en sann fryd å se på.

Men ok, hypotetiske leser. Jeg kan høre deg tenke «Hva så med klesstilen, hvordan var selve konserten?!» Slapp av, så skal jeg fortelle.

Ingen dødpunkt

Bandets unike blend av klassisk opera og brutal dødsmetall tar seg særdeles godt ut denne aftenen. Det er selvsagt ikke lett å spille etter Emperor, noe Paoli også bemerker seg. Likevel syns jeg Fleshgod Apocalypse følger Emperor dritbra. Fra den notorisk raske The Violation til mer klassisk orientere Requiem in Si Minore.. Nei, scratch det. De er alle utrolig raske! Trommene går og går, og strengene slåes i et forrykende tempo. Skikkelig Prestissimo, si.

Det utrolige er at bandet klarer å holde energinivået både i seg selv og publikum gående over den drøye timen de holder på. Massiv respekt overfor de relativt ferske medlemmene David Folchitto og Fabio Bartoletti på henholdsvis trommer og gitar. Samspillet er utrolig tight, og det er ikke et eneste dødpunkt under konserten. «Takk, norske» sier Paoli opptil flere ganger mellom låtene. Joda, bare hyggelig!

Fin balanse

Bandet vipper pinnen mellom klassisk og dødsmetall uten at det blir for mye harryfaktor. Det er litt småartig når sopranvokalist Veronica Bordacchini begynner å lese fra et pergament på skikkelig sjarmerende italiengelsk, men utover det så er balansen ganske fin. Litt synd er det at pianospillingen til Francesco Ferrini ikke kommer bedre fram i mixen, da den blir litt begravd over trommer, vokal og backingspor. Når den først kommer frem, er den fenomenal.

For den saks skyld ligger backingsporene fint i mixen i forhold til instrumentene som spilles live. Det er et par steder i konserten hvor bassgitaren plutselig blir ekstremt høy, eller skarptromma faller litt ned i mixen, men disse rettes fort opp. Det trøkker faktisk om mulig enda litt mer live enn på skive, til min gledelige overraskelse.

Fleshgod Apocalypse leverte en maktdemonstrasjon uten like, og avsluttet fredagens Inferno på eksellent vis.

Fleshgod Apocalypse @ Inferno 2018: 9 / 10