Flu Hartberg med tegneseriebok om Ozzy Osbourne

– Vi har hyllene fulle av barnebøker hjemme. De handler om alt fra valper til dinosaurer, romertiden og New York, men ingen handler om noe av det viktigste i mitt liv: Rock! Dette sier tegneserieskaper Flu Hartberg som er aktuell med barneboka «Min første bok om Ozzy Osbourne,» utgitt på Big Dipper.

Det har blitt en gøyal, men også lærerik historie om mannen fra Birmingham som med Black Sabbath dannet det første og kanskje mest vitale hardrockbandet. Tegneserieboken kan glede både rockeentusiaster i alle aldre og barn som har lyst til å lære noe på siden av de vanlige didaktiske skolefortellingene. Boken preges av Hartbergs karakteristiske levende og fargerike tegninger og er fortalt pulserende og poengtert. I dette intervjuet med disharmoni kan dere lære litt mer om både tegneseriefortelleren og Black Sabbaths første vokalist John Osbourne.

Ozzy og meg, fra bloggen til Flu Hartberg.

Kan du først fortelle hvem du er i norsk kulturliv for de som ikke måtte kjenne til deg?

– Jeg er norsk kulturlivs svar på Black Sabbaths Bill Ward. En som holder i stikkene, jobber beinhardt og produktivt, men er dømt til en evig tilværelse bakerst på scenen.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte med den?

– Min første musikkopplevelse som jeg kan huske, foruten bordvers og nattasang, var nok «La det swinge,» som var allestedsnærværende i barndommen. Hjemme regjerte Paul McCartney i platehylla. Jeg har fire eldre søsken med litt ulik musikksmak som jeg har høstet godt fra, men da jeg oppdaget rocken på tidlig nittitall følte jeg at det var min egen musikk. Det var særlig i møte med klassisk rock som Black Sabbath og Pink Floyd, men også noe litt mer samtidig rock som Sonic Youth og Dinosaur Jr.

Har du selv sunget eller spilt i band?

– Ja, som de aller fleste tegneserieskapere hadde jeg en drøm om å bli rockemusiker. Vi har vært en musikkinteressert gjeng fra Korsvoll der det har eksistert ulike band-konstellasjoner helt siden ungdomsskolen. Jeg spilte gitar og etter hvert tangenter, sang og skrev låter. Jeg er dårlig i engelsk, så det ble forsøk på norske tekster som landet pladask mellom kødd som Gartnerlosjen og alvor som Raga Rockers. Band er gøy, men tar mye tid og førte aldri til noe særlig, så det var en lettelse å omsider legge ambisjonene på hylla som ung voksen.

Når og hvordan oppdaget du bøker og tegneserier og hva fengslet?

– Jeg vokste opp med Donald, Knøttene, Asterix, Lucky Luke og Norsk MAD. Alt dette ble slukt, etter hvert også Pyton og de fleste humorserier i bladhylla. Men så hadde min bror Aslak med seg en bok som het «Jazzbasillen» av Christopher Nielsen med seg hjem en dag, og etter det ble alt annerledes. Jeg skjønte at det var en reell mulighet for at man kunne leve et slags liv av å lage kule tegneserier. Like etter fant jeg andre norske og amerikanske undergrunns-serier som ytterligere spikret livsvalget mitt. Fidus, Hepstein, Freak Brothers, Crumb, HATE for å nevne noen.

Fortell om ditt forhold til lesing og tegning.

– To veldig viktige faktorer i min tilværelse. Jeg har hatt sterke leseopplevelser gjennom hele livet, fra Roald Dahl via Ingvar Ambjørnsen til boka jeg leser nå for tiden: «Mine Menn» av Victoria Kielland. Bøker som har noe på hjertet og en egen vilje, og som tar deg med på overraskende plasser, som beskriver steder, lukter og følelser bedre enn man selv klarer å tenke ut i en travel hverdag.

– Tegne har jeg selvsagt gjort hele livet, og gjør fortsatt. Både som jobb og som rekreasjon i ledige stunder, alene og sammen med barna. Tegning for meg representerer dyp avslapning og fokus, og en direkte kanal inn til mine innerste tanker, uansett hvor abstrakte eller corny de måtte være.

Når begynte du selv å tegne og skrive og hva får du ut av det?

– Jeg har tegnet og skrevet hele livet. Tegneserier, aviser, satire, tull og tøys. Ofte var det eneste publikumet meg selv eller søsknene mine. Det er en måte å forstå verden på, kanskje? Vri og vende på virkeligheten og kverne ut en egen versjon av den. Jeg tror en stor del av årsaken rett og slett er at det er ganske underholdende å drive med dette.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til denne oppgaven?

– Tipper det er en kombinasjon av noen medfødte, nedarvede evner, stahet, gjennomføringsevne og astma.

Hvorfor Ozzy Osbourne og en barnebok?

– Vi har hyllene fulle av barnebøker hjemme. De handler om alt fra valper til dinosaurer, romertiden og New York, men ingen handler om noe av det viktigste i mitt liv: Rock! Jeg så tidlig for meg en hel bokserie om ulike rockestjerner, og jeg tenker mange av dem er nærmest selvsagt barnebok-materiale: Iggy, Guns’N’Roses og Iron Maiden. Men det var liten tvil om at Ozzy var den som lå mitt eget hjerte nærmest. Jeg gjorde noen forsøk på å få boka realisert uten at jeg kom helt i mål, og hadde lagt prosjektet på is da Big Dipper ringte før sommeren og fikk kastet meg rundt.

Fortell om ditt eget forhold til Ozzy Osbourne og Black Sabbath.

– Sterkt, nært og personlig. Fra første gang jeg hørte «Iron Man» på nærradioen her i Oslo da jeg var 13 har denne musikken snakket direkte til meg. Jeg tror av og til at frekvensene bare matcher personligheten. Mye populær musikk lugger i ørene mine, men stemmen til Ozzy legger seg som en deilig servelatbit på min sjels brødskive. Jeg hører fortsatt ukentlig på Ozzy og Sabbath, og syns egentlig bare det høres mer og mer moderne og relevant ut for hvert år.

Hvorfor fortelle barn om et menneske med ikke bare forbilledlige, etterstrevbare kvaliteter?

– Fordi det ikke finnes mennesker som kun har forbilledlige, etterstrevbare kvaliteter. De fleste av oss har faktisk både svin på skogen og skjeletter i skapet. Derfor er Ozzy en interessant figur og en bra hovedperson: Han gjør mye dumt, det går opp og ned, men han har et godt hjerte og lærer av sine feil.

Du har også gjort musikkvideoer. Fortell litt om det.

– Min karriere er preget av tilløp til kreativ bulimi, og at jeg ikke alltid kjenner mine egne begrensninger. I teorien burde jeg holde meg til tegning, men så har det blitt mye annet rart i tillegg. Den fiktive kommunen Høssing, for eksempel, har fått leve både på nett, som TV-programmer, radio og bok. Det klør på kreative steder utenfor komfortsonen kan man kanskje si. Musikkvideoene springer ut av mitt lidenskapelige forhold til musikk. Jeg tok kontakt med Motorpsycho, som jeg elsker på linje med mine egne barn, og spurte om de var interessert i å gjøre ett eller annet sammen. Det endte med ett år hvor jeg lærte meg animasjon, 3D og ymse dataprogrammer, og fire timer visuell snadder som ble vist under konsertturnéen deres, samt en musikkvideo for Intrepid Explorer.

– Jeg har også laget videoer for Bare Egil Band og Black Debbath, med bakgrunn i at de kjenner meg som en med litt felles humor og smak som dem. Jeg mente det ikke kunne være så vanskelig å lære seg videoredigering, regi og alt det andre. Film tar fryktelig mye tid, så jeg prøver å være flink gutt og ikke kaste meg inn i for mye av den slags nå. I stedet lager jeg for tiden dataspill, som jeg aldri har gjort før. Men SÅ vanskelig kan det vel ikke være.

Boken er gitt ut av platebutikken Big Dipper i forbindelse med deres 25-årsjubileum. Fortell om samarbeidet, forholdet til sjappa og platekjøping.

– For 20 år siden var vi en fargerik gjeng kreative sjeler som hadde et slags kontorfellesskap i Torggata. Skrått over gata lå en bitteliten platebutikk som het Big Dipper. Der ble det en gang i blant handlet en CD om det fantes penger til slikt, men først og fremst var det et sted man kunne stikke innom å slå av en prat med den alltid engasjerte og blide Jakob, og dessuten en butikk som gikk med på å selge fanzinene våre i kassa. Etter som årene gikk vokste de som kjent i takt, diametralt med platebransjens død, og er i dag kongene på platehaugen. Desto kulere at de fortsatt finner på prosjekter som denne boka, og stadig vil gjøre bra ting for småtroll innen musikk og kunst.