Forrykende juleshow med Silya & The Bad Santas på Byscenen i Trondheim

Det ble en stående applaus for Silya Nymoen og hennes musikere på Byscenen onsdag kveld. De rundt 50 tilhørerne i salen var tydeligvis imponerte.

Vurdering

Silya & The Bad Santas på Byscenen 5/6

Pianisten åpnet plutselig konserten i mørket fra scenekanten, da tett etterfulgt av at hodet til Silya kom stikkende frem mellom sceneteppene. Her fremførte de sammen en rolig sang fra en Disney-julesending, «From All of Us To All of You.» Så gikk de rett over i en atskillig mer rocka låt, Tom Petty’s «Christmas all over again.» Denne er fra 1992 og er vel den klart mest moderne sangen på set-lista til Silya. Repertoaret hennes er gjennomgående av «edel årgang.» Julesangene spenner i hovedsak fra 1930-tallet og opp til 60-tallet. Her kan du kjenne igjen sanger av både Bing Crosby, Dean Martin og James Brown. I genrene er det også en stor variasjon. Hun er innom både dixieland, jazz, swing, hawaii-musikk, funk, soul og pop. En del av dette er filmmusikk. Dere kan høre mer av dette på juleplata hennes fra 2019, Happy Holidaze.

Funnet sin nisje i det norske julemarkedet

Silya Nymoen har tydeligvis funnet sin nisje i dette norske julemarkedet. Det går ut på å bruke noe eldre amerikanske julesanger og kombinere dette med en uhøytidelig, teatralsk og litt frekk sceneopptreden. Når hun for anledningen kaller gruppen sin «The Bad Santas», så har hun vel også slått an tonen til hva vi kan forvente. De som ønsker det høytidelige og andektige, har definitivt gått feil. Her er det showet som regjerer!

Silya er i tillegg til å være sanger, også utdannet danser, og hun har deltatt i musikaloppsetninger. Bevegelsene sitter godt, og hun utnytter sine teatralske ferdigheter i de ulike scenene mellom sangene. En av disse er når hun sitter i en stol, røyker og spiller en full dame. Denne gangen var det sangen «Mamacita Santa Clause» som ble fremført fra stolen, etter hvert etterfulgt av en rølpete versjon av «Santa Baby.» Oppe på podiet fremstår hun som en blanding av en diva og en villbasse. En del av dette innebærer også skifte av antrekk. Hun stiller med fire ulike kreasjoner i løpet av konserten. Mens hun skifter, må gutta i orkesteret spille instrumentale låter til divaen er ferdig i garderoben.

Godt samspill med band og publikum

Hun drar både gutta i bandet og publikum inn i showet sitt. Hun fleiper med bandmedlemmene, sprayer noe hvitt pulver i skjegget på et par av dem osv. Noe av denne praten kunne kanskje hatt en litt annen vinkling, men ok. Med publikum går det på kjærlighetslivet og en litt surrete prat om julehøytiden og kjærlighetssorg. Hun gir nå dette en viss «corona-vinkling» også. Med en misteltein festet til en stang, ber hun enkelte av parene i salen om å gi hverandre et julekyss osv. De er jo i samme kohort. Dette var naturligvis til applaus og latter fra salen. Sangene som var i forbindelse med dette, var «Kissing by the misteltoe» av Aretha Franklin og en seig og kraftfull versjon av George Michael’s «Last Chritmas.»

Veldig god utnyttelse av blåserne

Gruppen hennes, The Bad Santas, består av syv glimrende musikere. Den mest kjente er vel gitarist Truls Hval. Ellers er det med tre blåsere her. Det går på tromboner, trompeter og tubaer mellom disse gutta. Samspill, solospill og funksjon i forhold stilen i sangene er utrolig bra. Det låter noe vanvittig av disse tre, og det er nok også gjort en solid jobb i arrangementene. Noe av dette stoffet er vel originalt innspilt med storband, og således kan det finnes noen noter til bruk for blåserekka, men ok.

Disse musikerne er også med og korer. Dette høres også godt ut, som for eksempel på sangen «Mele Kalikimaka.» Her bruker de også noen ukuleler i akkompagnementet. Ellers vil jeg trekke frem gruppens både nifse og veldig effektfulle intro til sangen «You’re a mean one, Mr. Grinch.» I tillegg har de laget en temmelig original versjon av «Little drummer boy,» en instrumental i Shadows-stil fra 1960-tallet.

Stor og allsidig sanger

Silya selv holder det gående hele tiden. Hun er nå en rimelig stor og allsidig sanger. Hun vant jo Stjernekamp.  Som vokalist håndterer hun hele spennet fra det stille og sarte til det rocka og funky stoffet i deler av repertoaret. Det funky ble særlig ivaretatt i James Brown sin låt «Soulful Christmas» fra 1968, men også i «I’ll be your Santa baby» av Rufus Thomas. De avsluttet konserten med en rolig og virkelig stemningsfull sang fra 1954, «Christmas can’t be far away.»  Ekstranummeret ble imidlertid en både rocka og Hawaii-preget versjon av «Frosty the snowman.»

Noe nytt hvert år

Kort oppsummert er det flere ting jeg liker med dette showet. Det er tredje gang jeg ser dette, og hvert år har Silya stilt med forandringer i både låtvalg og sceneshow. Hun involverer også musikerne sine i det teatralske, og de involverer seg også selv. For å kunne håndtere dette frekke showet så må du ha den rette personligheten og den rette psykologien, ellers blir det rett og slett feil. Dette har utvilsomt Silya Nymoen i tilstrekkelige doser. Jeg vil i tillegg nevne hennes originale konsept. Hun trekker frem god julemusikk laget for mange tiår tilbake, og hun gir dem en ny musikalsk drakt på scenen. Dette synes jeg er både interessant og virkelig bra. Terningkastet blir en sterk femmer!

Ps. Det er fint å gå på Byscenen og høre levende musikk. De tar smittevernet på alvor og gjør de nødvendige tiltakene. Det er en del andre steder jeg ville vært mer forsiktig.