Frida Ånnevik på Byscenen i Trondheim

Det ble den stillferdige, ettertenksomme, følelsesladde og humoristiske kvelden som vi håpet på. Frida Ånnevik har et avdempet musikalsk uttrykk og et innhold i tekstene som skaper denne helheten i løpet av en konsert. Humoren ligger i det hun sier mellom sangene.

Hun åpnet med «Du må tru på vår». Her sang hun nærmest litt a cappella til et, etter hvert, svakt akkompagnement på flygel. Det var en musikalsk sett naken åpning. Sangen handler om det gode og livskraftige våren får frem i naturen, men at dette også kan sammenlignes med at spiren til kjærlighet mellom mennesker kan vokse frem.

Hun fulgte opp med åpningssporet «Visne og vokse», fra det nye albumet Vi som kom ut nå i februar. Sangen handler om livet. Det går både opp og ned. Vi gjøre noen feil, og vi korrigerer disse feilene. Sånn går livet. Jeg forstår det slik at hun mener vi kan vokse på våre feil uten at vi skal være helt på bånn før det kan skje. Vi må kanskje akseptere at livet er slik. Denne låten har en mer pop-beat og er i så måte ganske frisk. Lenger ut i konserten spilte hun tittellåten «Vi». Den omhandler at vi mennesker skulle hatt en «ferdsskriver». Denne kunne fortalt oss når det gikk galt og kanskje hvorfor.

Sterke tekster

Så var hun tilbake til den første sangen hun ga ut, «Strået» fra debutalbumet Synlige Hjerteslag fra 2010. Hun harselerte litt med den responsen hun opplever med denne teksten. Det har kommet rimelig mange mailer fra elever i både ungdomsskolen og videregående skole om å få hennes tolkning av denne sangen. Teksten må ha havnet i noen pensumbøker i norsk, lo hun. Den er heller ikke veldig lett å tolke. «Strået» er vel oss mennesker, og «vinden» er vel kjærligheten. Vi må vente på den rette «brisen», men vi vil ikke forbli på en «rosa sky» som svever. Vinden vil snu, og da er vi litt tilbake igjen og må gi kjærligheten ny næring. Det er iallefall mitt forslag på en tolkning.

Frida Ånnevik sine tekster er gjennomgående meget gode. Lyrikken er en av hennes sterkeste sider. Det handler mye om ulike typer kjærlighet, om livet og mellommenneskelige forhold. Hun er imidlertid også opptatt av natur og politiske spørsmål. Sangen «Her bor» viser til palestinernes kamp for å få bo et sted. Hun kommenterte også dagens opprustning med at vi ikke bare kan ruste oss opp til fred.

Personlige historier

Likevel er det hennes egen opplevelse av det å være homofil og annerledes i oppveksten, som er mest fremtredende i tekstene hennes. Dette har hun såre personlige følelser overfor. Det er ikke så rart, for hun sier at hun ikke visste om andre som var homofile. Det var også få personer i det offentlige rom som sto frem. Dette førte til at Frida var virkelig redd for å bli avslørt og redd for å forelske seg åpenlyst.

Coverlåten fra Janis Ian, «At Seventeen» (1975) viser dette best. Frida har gjort sin egen oversettelse og tolkning tilpasset nåtid og henne selv, «Søtten år». Dette var den låten som fikk mest applaus under konserten. En annen sang som belyste dette temaet, var «Gamle damer». Hun kommenterte også dagens situasjon og viste til at transpersonene er de mest utsatte. Hun ba oss støtte dem, for det er ikke mange nok homofile til å gjøre det alene. I sangen «Danse og grine» var hun inne på dette. Generelt er tekstene personlige og til dels i jeg-form.

Humor og perspektiver

Frida Ånnevik stopper litt opp enkelte steder og snakker til oss. Alt hun sier, gir mening og utdyper sangene. Hun er morsom, og det har hun alltid vært. Hun harselerer med diverse ting, både om VM på ski, seg selv og forhold rundt seg. VM kommenterte hun som Norges største tetthet av folk som vil vinne titler. Men dette var ikke akkurat de titlene hun selv ville vinne. Hun hadde også noen skikkelig bra kommentarer til forskjellen mellom folk fra innlandet og kysten. De fra innlandet ser en ende på alt, mens kystbeboerne har en «endeløs panoramautsikt».

Akustiske klanger og signaturvokal

Musikken er alltid litt stillegående, og det passer til de ettertenksomme tekstene. Med stillegående mener jeg et dempet lydbilde. Besetningen var akustiske gitarer, elgitar, bass og flygel/keyboard. Disse musikerne spiller godt sammen. De hadde også nå en turné i ryggen, for dette var den siste konserten. Frida Ånnevik varierer med å være litt alene og det å bruke hele gruppen. Det er også forskjeller i klangene i gitarene. Det er et godt samspill mellom Frida på akustisk gitar og gitarist Haldor Røyne.

I det store og hele er det vel et akustisk lydbilde, med flygel fra Andreas Vold Løwe og de akustiske gitarene. Men det er også her en variasjon i bruk av elgitar og orgel/synth. Bassist Jo Berger Myhre bidro også til denne variasjonen. Han anvendte litt ulike spilleteknikker. I noen partier på slutten av enkelte sanger bruker de mye romklang og faktisk også litt disharmonier. Dette skaper en luftig og annerledes lyd enn ellers i konserten. Stemmen til Frida Ånnevik er en signaturvokal. Vi hører umiddelbart at det er henne. Stemmen er kraftig, og den har en egen melankolsk klang. Hun er en sterk vokalist på sitt område.

Variert uttrykk, men konform helhet

Som første ekstranummer fikk vi den største hiten hennes, duetten med Chris Holsten, «Hvis verden». Frida sang her alt alene. Dette er også både en coverlåt og en verdenshit, «If The World Was Ending». Pubikum satte pris på denne. Etterpå fulgte en sang hvor hun ser tilbake på det gamle året og har et skråblikk på det å feire det nye, «To over tolv.» Helt til slutt fikk vi en tilnærmet jazzlåt, «Sjøl om det bare er oss her». Ringen var litt sluttet, Frida på vokal og akkompagnement på et Steinway flygel fra begynnelsen.

Frida Ånnevik er blitt 39 år nå, har giftet seg med ei dame og fått en sønn som er ett år gammel. Mye har skjedd siden forrige gang hun ga ut en fullengder med eget nytt stoff. Det var i 2017 og plata Flyge Fra. I mellomtida har hun gitt ut et cover-album, noen singler og sunget duetter. Hun har også vært involvert i teaterstykker.

Denne konserten hadde flere virkelig gode kvaliteter, og det var variasjon i de musikalske uttrykkene. Hele produksjonen hennes sett under ett blir likevel kanskje noe konform. Det vil være ulikt hvordan vi responderer på dette, men jeg tenker at konserten kunne løftet seg litt med noen flere instrumentale partier og improvisasjoner på gitar. På platene er det med saksofon for eksempel. Dette handler nok litt om antall musikere og økonomi, så terningen vipper mellom fire og fem. Det blir en veldig sterk firer.

Settlisten