Fucales: polyfon, jazza indierock

— I norsk musikk er vi ute etter å pushe grensene for hva norske rockeband kan være i 2020-årene, forklarer Bergensbandet fucales som i slutten av 2023 slapp albumet Norwegian Seaweed Society Pt I – II på Eget Selskap. De er nå aktuelle med singelen «It was decided».

Det er et sprelsk overflødighetshorn av ei plate som kombinerer mange ulike uttrykk til et relativt særegent og annerledes uttrykk. Musikken er mer beslektet med nye britiske artister som Black Midi og Jockstrap enn noe vi har hørt her hjemme. Støyrock, korpsmusikk, jazz og krautrock går opp i en høyere enhet. Fellestrekket er de dansbare rytmiske melodilinjene som kan opptre i både disonant og mer harmonisk form. I dette intervjuet med disharmoni forklarer de litt om hvor deres musikalske uttrykk kommer fra og hva de vil med musikken.

Kan dere først fortelle hvem og hva fucales er i norsk musikk?

Mari: — fucales er en støyrock/indie, jazz-kvartett som forsøker å lage musikk på våre egne premisser, enten det er fri støy-improvisasjon eller banale, men fengende melodier. Vi forsøker å spille musikken vår live på en måte som inviterer lytteren med inn.

— I norsk musikk er vi ute etter å pushe grensene for hva norske rockeband kan være i 2020-årene.

Simon: —Norsk musikk har et enormt stort omfang av sykt mange sjangre. Og det er ikke så rart med tanke på alle de forskjellige apparatene som støtter musikere i alle fasene i sin utvikling. Det gjør også at det finnes så utrolig mange flinke musikere som har sine egne prosjekter med original musikk, og som viderefører ny musikk her i landet.

— Jeg snakker for meg selv i bandet, men jeg tror også de andre er enige. Jeg vil bruke fucales til å laga jækla god og ny musikk som ikke høres ut som det bandet, eller det bandet. Å lage ny musikk er noe som er mye større enn seg selv, uansett hvor mange som hører på det. Konkurransen er stor og det er vanskelig å slå igjennom i Norge, men musikken blir også mye bedre av å strekke seg litt ekstra for å lage bedre låter.

— I fucales blander vi alle musikksjangrene og inspirasjonene vi har individuelt og skaper ny musikk. Det er det viktigste.

Når og hvordan startet bandet og hva er ambisjonene?

Leon: — Bergen, juli 2018. Feriekolonien ved USF Verftet. Vi var tre stykk (Leon, gitar; Mikkel, trommer; Maximillian, gitar) som ikke kjente hverandre sånn kjempegodt fra før, men vi hadde felles musikksmak. Leon hadde hengt en del med Maximillian, men Mikkel møtte han gjennom moshpitten. Flere ganger. Utover våren ballet det på seg da Mari (bass) og Simon omsider ble med og utgjorde en svært viktig del for lyden. Maximillian sluttet senere det året i bandet, og besetningen har stått seg til den dag i dag.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere ville si med det.

Leon: — Det hele startet egentlig som et forsøk på et ordspill. Ekstremt kort tid etterpå slengte vi ordspillet i bosset, og gjorde det litt mer raffinert. Ordspillet sier vi aldri. Hallo, liksom. Det kunne like så godt vært en Knutsen & Ludvigsen-låt (respekt!).

Hvilket forhold har dere selv til brunalger

— Det som fascinerte var vel fengende melodier og riff, og etterhvert skække atonale ting. Gleden i kroppen. Å la seg flyte av sted.

Leon: — Ambivalent. Vi har mye kjærlighet for dem rent estetisk, men det er jo ikke det diggeste når man skal svømme på grunt vann og de driver å vaier litt vel mye på deg. Da fucales tok en felles dukkert ved hytten til Mari, svømte vi mot en øy og skulle svømme tilbake en annen vei. Her svømte vi litt ekstra raskt da brunalgene var litt vel intime med oss.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fascinerte?

Leon: — Via den første mobilen min, som jeg arvet av min far. Sony Ericsson. Den hadde et helt sjukt minigolfspill, men også et par låter og album. Dire Straits og MIKA. Ikke favorittene i dag altså, men kjenner fremdeles på en nærhet til dem en gang i blant. Det var ikke før jeg virkelig begynte å høre på Led Zeppelin, norsk nyveiv og små bergensband som holdt på for en tid siden, at jeg virkelig gikk kreisi med smaken.

Mari: — Jeg oppdaget vel musikk gjennom pappa. Det var Zappa og Shakira om hverandre. Og dansing har alltid vært en stor del av musikken for meg. Det som fascinerte var vel fengende melodier og riff, og etterhvert skække atonale ting. Gleden i kroppen. Å la seg flyte av sted.

Simon: — Mitt første instrument-møte var på barneskolen, i gymsalen, hvor det sto et gammelt piano og støvet ned vedsiden utstyrsrommet. Fascinasjonen min var enorm, men jeg vågte ikke å ta på det eller å spørre om å ta på det (jeg var veldig redd for å få kjeft og antok at ingen fikk lov å spille på det). Det var ikke vanskelig for meg å finne en hobby jeg ville holde på med i barndommen og det ble fort musikklivet Karmøy hadde å by på. Skolekorps og kulturskole. Trompet passet perfekt for meg siden det var så vanskelig å forstå hvordan den fungerte, og den fortsetter å fascinere meg på nye måter.

Mikkel: — Musikk er egentlig veldig fascinerende siden det egentlig er over alt og det var hvertfall mye av det hjemme. Min far spilte i band og det var så kult, jeg ville også være kul tenkte jeg da jeg var barn. Min mor og far er over gjennomsnittet interessert i musikk og de tok meg med på masse konserter i en liten alder og da jeg ble eldre, nesten 18 år, men klarte likevel å bare gå inn og late som jeg var gammel nok. Å se så mye live musikk er fascinerende og gjerne hvor forskjellig en studioversjon er fra en live versjon.

Når begynte dere selv å spille og hva får dere ut av det?

— Det er litt som en pilegrimsreise å ikke gi opp og fortsette selv om det er tidvis tungt. Som musiker er det lett å sammenligne sine tekniske og musikalske ferdigheter med sin egen selvverdi.

Leon: — For meg, begynte det med pianoundervisning på kulturskolen i ung alder. Det ble etterhvert kjedelig. Jeg ønsket ikke å bli lært av noen andre. Antiautoritær, sant? Idet lillebroren min fikk en gitar til jul, stjal jeg den og kjøpte noen pedaler. Målet var å lære «Since I’ve Been Loving You». Det klarte jeg. I dag er musikken og instrumentene jeg eier den store generatoren for kreativt utløp. Hjertet mitt livnærer seg på det, liksom.

Mari: — Jeg begynte å spille piano da jeg var 3-4 år gammel. I fjortenårsalderen var gitarmusikk det eneste som var viktig i verden, og da kjøpte pappa en bass til meg til fødselsdagen. For meg er musikken et fristed og en uttrykksform når det er vanskelig å håndtere verden. Men også bare gøy og lek og tull. Og studering.

Simon: — Jeg begynte å spille i 2007, da jeg var 8 år. Jeg begynte med trommer i skolekorpset, men ville bytte til kornett etter ett år og fikk privatundervisning utenom korpset. Med årene begynte jeg også på piano og lærte meg gitar på egen hånd. Jeg har fra tidlig alder hatt lyst til å bli musiker og har brukt mye av livet mitt for å jobbe for det. Det er litt som en pilegrimsreise å ikke gi opp og fortsette selv om det er tidvis tungt. Som musiker er det lett å sammenligne sine tekniske og musikalske ferdigheter med sin egen selvverdi. Man vil hele tiden bli bedre og oppdager nye ting som utvider hva man trodde man visste fra før.

— Ved siden av å spille i fucales frilanser jeg som klassisk trompetist og har for tiden et langtidsvikariat i Luftforsvarets Musikkorps.
Jeg føler at jeg bor i to forskjellige musikk-verdener. I korps og orkester er man en mindre del av et stort ensemble som spiller sammen med opp til 100 stykker på en gang. I fucales er jeg 1/4 av hele gruppen. Det er utrolig befriende å ha så stor plass til å gjøre sine egne greier.

Mikkel: — Begynte vel å spille trommer ganske tidlig siden min far også spille det og syns det var så fascinerende, men tok det vel ikke ordentlig seriøst før jeg var rundt 13-14 kanskje, da forsto jeg at dette er jo helt fantastisk gøy. Å spille trommer er neste en form for meditasjon for meg hvertfall av og til. Har begynt å tenke på det som en øvelse som jeg gjør av og til, inspirert av en time jeg hadde med Paal Nilssen-Love på Sund (folkehøgskole red.anm.) hvor det blir som en stream of consciousness, det er ikke så nøye om det er i time, men at man bare flyter av gårde på settet og at man metaforisk sett skal være som vann.

Har dere hatt noen forbilder, inspirasjonskilder eller mentorer som har vært viktige. Isåfall hvem og hva har dere lært av de?

Leon: — Som mentor, vil Erik Johan Bringsvor alltid være en sentral sensei i mine formative år som musiker. Han er en ekstremt god musiker og kulturarbeider i Bergen. Han var selve bærebjelken for å lære å være utforskende og utfordrende i musikken, samtidig som han kom med tidenes tips til innspilling av musikk da jeg var ung.

Mari: — Min lærer på folkehøgskolen Sund, Ola Høyer, var for meg en mentor. Han har vært viktig for meg rent musikalsk, og mentalt i musikkgamet. “Sett deg på beatet” var noe han pleide å si. Og når han hørte at jeg prøvde å spille som noen andre enn meg selv, kunne han si (les: Bergenser) “ka faen e det du drivar med?” Han viste meg hvor mye det har å si å ha litt troen på seg selv, og hvor viktig det er å dyrke det unike i spillet til en hver enkelt musiker.

Mikkel: — Vanskelig å si, lar meg lett fascinere, ser ofte på de bandene jeg liker som forbilder og inspirasjon, måten å formidle sitt særegne uttrykk. Å også gå på Sund, med lærene vi har her, har det gjort at jeg føler meg mer komfortabel i mitt uttrykk.

Fortell om utviklingen fra EP-en Deep Under til Norwegian Seaweed Society Pt I – II.

— Under lyttefesten til Norwegian Seaweed Society Pt. I disket kokken på Viccen (Victoria Cafe og Pub i Bergen; hyll!) opp noe pizza med sjøgress på. Det er digg.

Leon: — Den største forskjellen er “prosessen”. Sistnevntes låter kom jo til under og etter koronapandemien, og er derfor preget av nye måter å tenke og handle på, også musikalsk og lyrisk. Musikken har både blitt mer aggressiv og søt. Låtene i seg selv ser jeg på som mer bearbeidet og tiltenkt enn de tidligere.

Hvilket forhold har dere selv til sjøtang som mat og sjøelement

Leon: — Som sjømat fungerer det ypperlig, spesielt som topping på pizza eller som chips. Under lyttefesten til Norwegian Seaweed Society Pt. I disket kokken på Viccen (Victoria Cafe og Pub i Bergen; hyll!) opp noe pizza med sjøgress på. Det er digg. Jeg bruker dessverre altfor lite sjøtang i egen mat da.

Mari: — Sjøtang er godt, og litt spesielt i blant. Jeg drømmer om å lage en egen fucales-chips en dag.

Simon: — Jeg er en stor fan av å sanke egen mat på de måtene man kan. Jeg gjør ikke stort mer enn å plukke bær og sopp om høsten, men å spise tare er definitivt noe jeg vil begynne med. Sjøgressalat er så sykt godt! Det er ofte det jeg synes smaker best på sushirestaurant. Sjøtang er dessuten veldig estetisk vakkert der det svever i sjøen. Mye inspirasjon å hente.

Mikkel: — Jeg tror det er noe vi kommer til se mer og mer av. Har smakt diverse nøtter og chips blandet med tang utenpå. Jeg tror det er framtiden, å bruke det mer, bruke det vi har her i Norge, importere mindre og faktisk bruke ting herfra, spise mer sesongbasert.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i fucales?

Mari Kjøsnes Singstad

Leon: — Mari er uten tvil den dyktigste i bandet til å synge, og det er da ikke overraskende at jeg mener hun er en god lyriker også. Historier er viktige i formidling av musikk, og disse har Mari mange av, som hun er god på å lage “låt-universer”. Hun velger også basslinjer med omhu, noe som tjener hver låt og live-opplevelse.

Simon: — Hun spiller jo EGENTLIG jazz piano, men jeg syns at en jazzpianist som spiller rockebass er jækla kult. Hun har et godt øre og mye erfaring med å lytte aktivt til musikk som gjør tilnærmingen hennes til bassist rollen balansert og original.

Mikkel: — Mari sin innlevelse er helt uten like, når håret hennes dekker hele trynet og henger over bassen skaper det en energi som er essensiell for musikken vår, Mari er en sentral rolle for å få fucales-sounden på plass. hennes tekster bærer på så mye at jeg føler på så mye mening med musikken vår.

Simon Stenersen

Leon: — Han har alltid et ess i ermet når det kommer til finpuss i låter. Melodier er Simon ekspert på, og det synes godt når han komponerer egne låter og kommer med innspill til oss andre, mener jeg. Den råskapen han har i teksten og måten han fremfører dem på er også noe som alltid blåser meg ut av stolen.

Mari: — Simon har et fantastisk øre og er utrolig allsidig. Dessuten har han teknisk overskudd og spiller ræven av oss alle på trompeten. Simons evne til å skrive selvransakende tekster overrasker meg stadig, og rytmikken i flowen hans er utrolig morsom og gøy å spille på. Dessuten er han jordnær og en herlig kompis å tilbringe tid med, enten han forteller meg alt han vet om soppvekster, eller når vi lager mat sammen og tar det kuli.

Mikkel: — Simon vet hva han snakker om når han snakker om musikk. Når man har en bachelor i klassisk trompet er det masse kunnskap som er verdifullt å få med i et annet univers, nemlig fucales-universet. Lydene han kan lage med trompeten sin gjør også at jeg får eargasm av og til.

Mikkel Baltasar Eilertsen Nordtveit

Leon: — Det trynet Mikkel lager når han konsentrerer seg er et vakkert syn, fordi det er selve beviset på driven som ligger i han. Det han har tatt med seg fra krauten og jazzen er noe av essensen for hvordan låtene utvikler seg dynamisk. Det skal han ha all honnør for.

Mari: — Mikkel er den morsomste trommisen i verden. Han spiller så lekent og fint, og emosjonelt påkoblet. Mikkel er jordnær og modig. Han eksperimenterer både i livet og musikken, og det inspirerer meg veldig. Dessuten er det mye musikk jeg aldri ville sjekket ut uten Mikkel i livet – CAN og Motorpsycho, for eksempel. Han har utrolig god oversikt over rock og jazz, både i platehyllen og på instrumentet sitt.

Simon: — Mikkel har sykt mange gode beats og ideer. Han kan gjøre et kjedelig riff dritkult ved å lage en beat til det. Jeg synes Mikkel er en veldig kunstnerisk person selv til musiker å være. Han kan slampoesi, magiske triks og dikt. Jeg tror man nesten kan høre det i spillet hans.

Leon Torskangerpoll

Mari: — Leon er en unik blanding av klassens klovn, flinkisen på første rad og den varme vennen i friminuttet. Han sørger for at skuten styrer i riktig retning, samtidig som stemningen holdes lett og ledig med hans humoristiske syn på livet. Dessuten er Leon veldig visjonær, både visuelt og musikalsk sett. Ideene hans kunne jeg selv aldri funnet på, og han overrasker meg stadig med måten han bruker gitaren, sampleren, stemmen og teksten på å formidle og tolke verden på.

Simon: — Jeg har kjent Leon lengst av alle i bandet etter han begynte å reise til Karmøy for å spille på rockefestivaler for ungdommer da han var 15 (sykt random). I mine øyne er Leon den samme gitaristen jeg møtte da, kunne spille jævla raskt og improviserte som en gud. I dag lever jeg og Leon i symbiose der vi livnærer hverandre med melodier og soloer.

Mikkel: — Leon er fucales-ankeret; kreativ, leken og alltid et lurt smil på lur. Som en slags kaptein på en båt. Et helt utenomjordisk gitarspill som hypnotiserer meg den dag i dag. Gode og ærlige innspill på øvingsrommet som gjør at bandet vokser og at vi beveger oss framover, og han er ikke redd for å prøve ut nye ting.

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Norwegian Seaweed Society Pt I – II.

Leon: — Tenk The Kinks. Tenk Messenger. Sist, men ikke minst, tenk sjøgress. Tenk alltid på sjøgress. Bakgrunnen er såpass teit at det ødelegger for navnet, så der får heller lytterens fantasi sette grenser.

Si litt om forholdet til:

Can

— Loveless er bra men m b v-albumet fra 2013 er en glemt skatt som jeg føler er for lite snakk om.

Mikkel: — Et av mine definitive favorittband, trommestilen er rocka og det tuter og går. Jaki Liebezeit, trommisen, var fri jazztrommis før han startet i bandet. Det skaper en god flytt i spillet, noe som er helt nydelig, og ikke mist en av historiens tighteste trommiser. Nydelig trommespill som har inspirert meg som faen. Damo Suzukis absurde vokaler passer helt perfekt med helt sinnssykt groove bass og nydelig gitarspill og rare synther, det låter som ingenting annet enn seg selv, samtidig som det er masse klisjeer.

Neu!

Mikkel: — Transcenderende og har evnen til å putte meg i et behagelig univers som bare Neu! kan. Å kjøre en lang biltur med Neu! på øret er verdt turen i seg selv.

Black Midi

Leon: — Da jeg for første gang spilte av Schlagenheim av Black Midi, sprengte det meg av banen. Lekenheten, støyen, jævelskapet. Det hele var så ekte, men likevel holdt vedlike av det tekniske. Bandet og måten de strukturerer melodi, harmoni og støy på er noe jeg har tatt med på en låt, “Svevestøv”, som kommer på neste album.

Mikkel: — Helt sykt! Ubeskrivelig dyktige musikere som gjør ting ingen andre får til og det blir det kunst av! Å se dem live er noe man må gjøre minst en gang her i livet.

Jockstrap

Leon: — Jeg har jo alltid digget hyperpop og alt i den sfæren. Det samme gjelder Scott Walker og andre som flørter med barokkpop. At vi skulle få et band som kombinerer disse dimensjonene, er bare definisjonen på sexy. Fine komposisjoner, crazy hårstiler og virtuos synging. Man trenger ikke mer enn det. Sangen “Hayley” er spesielt en slager for meg… kanskje en av mine mest lyttede låter i 2018. Mye av musikaliteten fra denne smittet på meg, rent inspiratorisk. Det minner meg tidvis om enkelte Beach Boys-låter (også et band som står hjertet nærme).

My Bloody Valentine

Leon: —Essensen av mitt vennskap med en av våre founding members, Maximillian, var omkranset av dette bandet. Nostalgisk. Melankolsk. Mikkel elsket/elsker det også. Det minner meg om hvor godt og vondt det var rundt den tiden! Jeg er nok ikke eneste som får slike assosiasjoner til dette bandet. De stråler ikke akkurat sprudlende sommerglede. Lell, så var jo de viktig for sounden til fucales helt i begynnelsen – shoegaze skapt i sprudlende sommerglede.

Mikkel: — Hvor skal man begynne, det er til å gråte av, ja, det er klisje men fy faen, det er bare helt nydelig. Loveless er bra men m b v-albumet fra 2013 er en glemt skatt som jeg føler er for lite snakk om.

Shoegaze

Leon: — Denne shoegazen har vi jo flørtet med siden start. Det er jo slik at mengden pedaler bandet bruker samsvarer med hvor mye vi er innom shoegazen. Det begynner igjen å ta seg opp med pedaler.

Sonic Youth

Mari: — Sonic Youth var veldig viktig for meg i tidlig tenårene. Spesielt Goo og Dirty var veldig inspirerende for meg. Lyden av gitarene, basslinjene til Kim og den henslengte måten å fremføre tekst på satte dype spor i meg <3

Simon: — Sonic Youth er et band som er til stor inspirasjon. De har et rått lydbilde som maler hele lerretet selv om de bare er 4 stykker. Det høres så rølpete og tilfeldig ut, men når jeg tenker på at de må jo ha vært enige om formen så er det egentlig ekstremt teknisk vanskelig musikk. Utrolig kult.

Mikkel: —En av mine favoritter! Det er rått, upolert og ærlig musikk, det treffer deg rett inn i sjelen liksom, boom! Hylende gitarer og dundrende bass, det er lyder jeg elsker å høre! Fikk sett en solokonsert med Lee Ranaldo – det var nydelig, han er så lideskapelig og har full kontroll på gitaren og kan lage uendelig med lyder, og er ikke redd for å spille den på en ukonvensjonell måte. Husker at han liksom hang gitaren i taket med tau eller noe også dinglet den fram og tilbake også slo han på det med en trommestikke – det er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.

Mulatu Astatke

Mari: — Jeg var faktisk så heldig å få se Mulatu Astatke da han spilte i Bergen for noen år siden. Jeg husker at han blunket til meg fra scenen, da jeg sto helt foran og var litt fangirl som 16-åring. Musikken hans har vært noe jeg stadig kommer tilbake til, spesielt låtene hans innenfor tezeta-formen.

Støyrock

Leon: — Støy er mitt favorittord. Mitt terreng. Min substans. Kunsten er å skape et kontrollert helvete, enten dette er som et part i en låt eller som et poeng under en konsert. Den er veldig fysisk. Veldig kroppslig. Å sjonglere gitaren mens du står foran en amp som reagerer på bevegelsene dine krever sinne og stamina. For meg er det viktig at støyrocken ikke bare eksisterer alene, men heller som et samspill med publikum. Støyen skal skremme og klemme deg.

Jazz

— Til tross for å komme fra en messingblåsfamilie, er jeg glad for at jeg ikke fikk ansvaret for å bære arven videre.

Mari: — En veldig bred sjanger! Maria Kannegaard, Building Instrument, John Coltrane og Liv Andrea Hauge er blant de viktige for meg fra jazzleiren. For tiden studerer jeg en bachelor i utøvende jazzpiano. Det er utrolig gøy!

Mikkel: — Hva skal jeg si? Jeg elsker det! Det er så levende musikk, så varierende. En av mine favoritt sjangre, uten tvil!

Indie

Leon: —Vi liker indie. Men, er vi indie? Indie nok, liksom?

Drømmepop

Mari: — Drømmepop var viktig på ungdomsskolen. Beach House dominerte virkelig hele 9. klasse for meg. Alle albumene er fantastiske. Men du blir litt rar i hodet av å høre på så melankolsk, eller drømmende om du vil, musikk hele tiden… Og Misty Coast kommer jeg alltid tilbake til. Fantastiske melodier, fantastiske gitarlyder.

Jam

Leon: — Jam er en nødvendighet i våre prosesser. Det er oppvarmingen hver gang vi møtes, og arenaen hvor ideer får puste i fellesskap. Av og til sniker noen av oss inn fraser eller rekker i jammen som allerede er komponerte for å se hvor de tar veien hen. Andre ganger så er selve basisen for en låt at det springer ut fra en jam. Dette var jo faktisk tilfellet for “Verona”, en av våre tidligste låter.

Blåseinstrumenter

Leon: — Til tross for å komme fra en messingblåsfamilie, er jeg glad for at jeg ikke fikk ansvaret for å bære arven videre. Det hadde jeg ikke vært så god på.

Reverb

Leon: — Emanuel Vigelands Mausoleum er en svært viktig lokasjon for meg. Klangen som er der overgår den man finner i kirker. Tenk å drukne lyd og få det til å vare så utrolig lenge. Slike virkemiddel er viktige verktøy for meg i musikken, da både drømmepop og shoegaze har det som sine viktige bærebjelker. Personlig sogner jeg til TC Electronic sin Hall of Fame-pedal.

Delay

Leon: — I delayens verden, er også mye sammenknyttet med prosessen rundt det å skape vegger av lyd. Delayen er jo spesielt viktig da den kan snakke sammen med pulsen i låten. Jeg tramper ofte på ny takten på pedalen min da tempo ofte “lever og reiser” i løpet av en låt. Også her sogner jeg til TC Electronic. Jeg trives best bak gitaren når både reverb og delay er tilstedeværende.

Musikalsk dynamikk og post-rock

Leon: — I løpet av årene har musikken blitt hissigere, og det har visst tempoet og “det dynamiske gulvet” til låtene også. Derfor kan det ofte være vanskelig å være alltid være i kontakt med post-rock-røttene våre fra våre debutdager. Her betyr jo dynamikk alt, og er nærmest synonym med sjangere. Godspeed You! Black Emperor, Mogwai, Swans og Sigur Rós er jo band vi likte å sammenligne musikken vår med da vi spilte våre første konserter.

— Nå når musikken har forgrenet seg i så mange ulike retninger, prøver vi likevel å dykke på dypt farvann og skape crescendoer som går oppover fjell. Dynamikken skal være som en fjelltur. 7-fjellsturen om du vil. Utforskende, sosial og med varierende scener.

Musikkskolering

Mari: — Jeg har et ambivalent forhold til musikkskolering. Det kan tidvis føles som en boks hvor man må passe inn, tidvis et fantastisk rom som åpner mange dører.

Leon: — Det hele begynte med privat pianoundervisning før jeg fikk lærer på kulturskolen. Jeg lærte ekstremt mye på kort tid og har satt spor siden. Utover dette er jeg selvlært på alt av instrumenter og verktøy jeg bruker.

Mikkel: — Ja til det! Det er viktig, men hva er poenget med å kopiere noen andre? Man skal herme, men gjøre det på sin måte.

D. I. Y

Mari: — Da fucales besøkte Island i 2019 spilte vi på festivalen “Hatidni”, som da var en del av musikkollektivet Post-Dreifing. Deres filosofi handler om å «Do it together» – og stemningen i musiker/kunst-miljøet i Reykjavik berørte oss sterkt. Derfor laget vi en festival som hadde utveksling mellom Bergen og Reykjavik i to år, kalt “NORIS Superclub”. Det er herlig å dele, men også vanskelig i denne såkalt senstadie-kapitalismen vi lever i.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver og si litt om hva dere har fått ut av de?

Simon:

— Klassisk musikk har en stor del av mitt hjerte når det kommer til favorittmusikken min. Så når det kommer til låter jeg elsker så er det de som klarer å blande inn “klassiske” instrumenter i arrangementet. Det får liksom hele uttrykket til å bli så variert og gir rom for musikken. Det stemmer i alle fall for 3 av mine 5 favorittlåter.

The Beatles – A Day in The Life

Susanne Sundfør – White Foxes

John Fahey – Joe Kirby Blues

— Når det gjelder John Fahey og americana musikk, så er det noe jeg har blitt glad siden jeg flyttet for å studere i Bergen. Jeg begynte å spille gitar og skrive sanger uten å ha noe opplæring på gitar. Det var en veldig utforskende prosess som endte opp med 100 forskjellige varianter av gitar-stemming. John Fahey har eksperimentert MYE på gitar, men han klarer å fremføre det så gjennomført og ikke minst helt alene med kun gitaren.

Sonic Youth – Wish Fulfillment

Nick Drake: River Man

Mari:

— Låtene jeg har valgt er et utvalg musikk som har truffet noe i hjertet mitt i løpet av de siste årene. Jeg prøvde å velge låter jeg føler at står seg, låter jeg kan komme tilbake til, selv om jeg generelt er mer en albumlytter enn en låtlytter.

Esperanza Spalding – The Longing Deep Down Inside (Abdominal portal)

Kanaan – Return to The Tundrasphere

A. G. Cook – Oh Yeah

Björk – Pagan Poetry

Susanne Sundfør – I Resign

— Jeg tror kanskje låtene sier noe om at jeg kan berøres av musikk som har sterk funksjonsharmonikk (I Resign av Sundfør), såvel som låter med et rart tyngdepunkt hva gjelder harmonikk (Spalding). Og enda jeg er pianist og bassist først, så har vokal vært veldig viktig for meg hele livet. Estetikken i vokalen avgjør strengt tatt om jeg klarer å høre på musikken eller ikke.

— Björk, Esperanza Spalding og Susanne Sundfør har alle vokaler med veldig klar og lys tone, som jeg tror jeg lar meg inspirere av når jeg selv synger. Og så elsker jeg feite rockeriff – Kanaans “Return to the Tundrasphere” er et av de beste riffene noensinne. De utbroderer utrolig godt på det i det improvisatoriske, noe som løfter riffet ut i et univers utenfor den virkeligheten vi befinner oss i vanligvis.

— Til sist valgte jeg låten “Oh Yeah” av A. G. Cook, fordi den både har fått meg til å grine og le om hverandre. Man kan høre den som en satire av popmusikk, og som trøst i kjærlighetssorg. A. G. Cook lager bare virkelig hjerteskjærende og absurd musikk, og det hyller jeg!

Leon:

Black Midi – 953

De Press – Lars Hertervig

bob hund – Det regnar och brinner

The Walker Brothers – My Ship Is Coming In

Kåre Nordstoga & Knut Buen – Fyrespel (etter Løndal, Fykerud Og Buen-Tradisjon)

— Disse vidt forskjellige låtene kan jo oppleves som en saus, men som en som er glad i en stor bredde av musikk, er jeg alltid på jakt etter jokeren i musikken. Det har alle disse låtene. Enten dette er den kontrollerte støyen i “953”, de mange modulasjonene i “Det Regnar och Brinner” eller selve arrangementet i “My Ship Is Coming In” og “Fyrespel”. De har alle fungert inspirerende på ulike vis. Når Andrej Nebb synger Lars Hertervig er det virkelig noe av det mest uhyggelige i verden. Gåsehud hver gang. Jeg streber etter å bli god på å gi gåsehud. Gåsehud skal ikke være et middel, men et mål.