— Denne viben og musikken som ble laget på Gabbarein prosjektet er 100% meg. Alt er sunget inn i one take. Bare det som kom til meg der og da. Jeg har åpnet mitt veldig private liv på dette prosjektet og det er ingen filtere her i det hele tatt. Det er Chris og min sin stil, all the way, mener Cecilie Hafstad som er aktuell med dobbelt albumet Gabbarein på Our Silent Canvas.
Gabbarein skiller seg radikalt fra mye annet i norsk musikk. Det spesielle prosjektet gir oss sanselige, musikalske teksturer og lydtepper til meditasjon og nærlytting. Følsomt og sjelegranskende med helbredende kraft graver de i egen psyke og biografi . Vokalist Cecilie Hafstad forteller disharmoni om Gabbareins spesielle genesis og hvordan hun og makkeren Christopher Bono lot seg inspirere av natur, kultur, vær og vind, hverandre og et spesielt reinsdyr.
Kan dere først fortelle hvem og hva Gabbarein er?
— Gabbarein er Christopher Bono, som er artist, produsent og eier av plateselskapet, og meg. Og Gabbarein er et prosjekt der jeg og Chris improviserer. Ingenting er planlagt og alt blir kanalisert, en jam der og da mellom meg og han.
Hvordan kom prosjektet til og hva er ambisjonene?
— Prosjektet kom til ved at Chris inviterte meg til å gjøre dette, etter at vi hadde gjort andre prosjekt sammen i New York. Han hadde en drøm om å dra til Nord-Norge, til Tromsø traktene ved havet, og leie et hus, ta med utstyr og bare se hva vi kom ut med. Det var det vi gjorde.
Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet.
— Bakgrunnen til bandnavnet kom da vi gjorde innspillingen i Lyngen. Nede ved vannkanten, der hvor vi hadde leid et hus, fant jeg litt hvit pels første kvelden. Og da jeg gikk en tur langs vannet der morgenen etter, så jeg et skadet hvitt reinsdyr som stod i vannkanten. Denne nydelige skapningene var med meg hver dag. Jeg sang og snakket til ham hver morgen og det ble en veldig fin støtte for meg gjennom prosjektet. Det var etter vi lærte at hvite reinsdyr kalles gabbarien på samisk, at det ble grunnlag for bandnavnet. En hyllest og takk til vårt gabbarein.
Hvilket forhold har dere selv til hvitreinen og samisk mytologi?
— Forholdet vi har til reisdyret er annet enn det vi hadde da vi var der oppe. Jeg visste at det var hellig for samer og deres kultur, akkurat som buffaloen er for amerikanske indianere. Og det er noe veldig vakkert og nydelig med det hvite reinsdyret og gabbarein. Det ble veldig sterkt for meg. Forholdet jeg fikk med vårt gabbarein i lyngen, hjalp meg gjennom prosjektet, og låte meg være så åpen og komme i følelse med meg selv, som jeg gjorde under innspillingen.
Hva med det hellige og gabba house?
— Hva er det hellige? Og Gabba House? Jeg vet ikke helt hva Gabba House er, jeg liker lyden av det. Jeg føler at hele dette albumet er hellig. Alle trackse er jo one takes, og jeg kanaliserte det som kom der og da, og var veldig sårbart å åpne opp til alt det som kom ut av meg. Så det var vel det som var hellig for meg.
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fenget?
— Jeg var helt vill etter gode scores og levde meg totalt inn i scenene mens vinylen spant på spillern. Det var «full on oscars moments» på pikerommet, hi hi.
— Da jeg var 10 fikk jeg mitt første annlegg. Du vet dobbel kassettspiller med platespiller på toppen og AM/FM-radio i midten av «kassa». Jeg hørte alltid på Top 20-lista og Billboard 100 på AM-båndet og da var det bare å finne fram opptakskassettene og ta opp favesa (red. anm. favorittene). Det var også i 10-årsalderen alle sparepengene gikk til å kjøpe singler og filmmusikk på vinyl. Jeg var helt vill etter gode scores og levde meg totalt inn i scenene mens vinylen spant på spillern. Det var «full on oscars moments» på pikerommet, hi hi.
— Da jeg virkelig begynte å synge og sette meg inn i musikk var jeg type 13 år og begynte å synge i kor og utvide horisonten fra pop og scores til klassisk og opera. Jeg tror det som har fenget meg og som med de fleste med gode sounds er hvordan det effektuerer følelsene dine. Hvordan musikken styrte mine drømmer og hvordan jeg følte og humøret kunne endre seg fra det fra låt til låt.
— Det gikk veldig kjapt, hvis du tenker på dette prosjektet. Det var ikke mer enn en time inn, etter at vi begynte å jamme, så begynte jeg å la det flyte. Jeg lot musikken bare komme gjennom meg. Det var veldig vanskelig, for jeg har aldri sunget på norsk før.
— Chris og jeg, og vi har jo jobbet sammen før også, i improve-sammenheng, og vi kjenner hverandre godt. Så det gikk kjapt på dette prosjektet, hvor vi bare kom rett inn i det.
Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som gjorde at dere ville satse på dette?
— Men på dette prosjektet her, så var det vel etter at Chris hadde vært ferdigprodusert med det at vi skjønte at det vi hadde laget var noe magisk og at det var noe helt spesielt.
— Etter mine Devotion dager var jeg mer interessert i DJing og klubbmusikk. Jeg likte meg heller bak scena enn foran. Var aldri så veldig glad i all oppmerksomheten og «the politics» i musikken. Men jeg fortsatte alltid å lage musikk hjemme på Atari’en og så Mac’en. Senere i livet ble jeg fascinert av sound healing dvs. gonger, krystallboller, tuning forks og ikke minst shamanisk kultur med stemmebruk og trommer.
— Jeg har vært musiker i mange, mange år, og det har Chris også. Men på dette prosjektet her, så var det vel etter at Chris hadde vært ferdigprodusert med det at vi skjønte at det vi hadde laget var noe magisk og at det var noe helt spesielt. Og han ville gi det ut, så da gjorde vi det og ga full gass.
— Det tok jo en stund å produsere alt dette og gå gjennom alt sammen, og så kom jo covid, så vi ligger jo litt bakpå. Men det var gøy at Chris også syntes det var verdt å lage videoer og satse med vinyl og gjøre det han gjorde.
Hvilke funksjon har musikk i livene dere i dag?
— Jeg kan ha perioder hvor jeg ikke er så i touch med musikken og lyd, der jeg rett og slett må ta en pause og leve i stillhet.
Har dere hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva har dere lært av de?
—Ja, det har vært så mange. Det er vanskelig å velge. Det går helt fra barndommen. Men jeg tror det var første gangen jeg endelig skjønte hva musikk og band var. Det var da jeg var sammen med min første ektemann, Alex Møklebust fra Seigmen. Det var det vidunderlige samspillet de hadde innad i gruppa. Ikke bare elsket jeg musikken de lagde og live opptredelsen det utførte.
— Jeg var selv også i et veldig pop-kommersielt band på 90-tallet, Devotion, det føletse ikke ekte for meg. Men Alex lærte meg hvordan en skulle lage musikk. Det kommer fra et ekte sted, og helst sammen med noen du viber med, liker og kan lage god musikk med. Jeg ble veldig inspirert og fikk utrolig respekt for Seigmen. Og selvfølgelig har det vært mange andre også. Men jeg husker den dagen da det på en måte virkelig slo meg. Hva musikk egentlig skulle være. Jeg kom jo også mer fra en DJ- og undergroundbakgrunn, men virkelig det å kollaborere med noen på den måten, det husker jeg godt og ble en drøm, noe som ble virkelig for meg med Chris.
Hvorfor eterisk folk?
— Siden jeg og Chris har jobbet sammen før i Sound Healing scenarios og andre improv-live prosjekter, ble Gabbarein et resultat av hva vi følte når vi jamma sammen i Lyngen den sommeren. Det ble liksom vår genre det her.
— Jeg har utdannet meg som lyd-healer i USA, der jeg fant mine sjamaniske røtter og åpnet meg selv opp for mye improv og lyder som føles bra. Det gav meg utrolig frihet å ikke tenke på hva andre synes, men mer på hva jeg føler og hva som vil ut. Siden jeg og Chris har jobbet sammen før i Sound Healing scenarios og andre improv-live prosjekter, ble Gabbarein et resultat av hva vi følte når vi jamma sammen i Lyngen den sommeren. Det ble liksom vår genre det her. Vi tenkte aldri på at det skulle tagges som noe eller falle under en stil eller genre. Det ble vår stil, det ble en Gabbarein sound, direkte fra hjerterota og sjela våres.
— «Ethereal Folk», jeg vet ikke, jeg tror ikke vi hadde noe annet navn å kalle det for å være helt ærlig, det en jo en blanding av folkemusikk og det Ethereal ambiente. Det er utrolig spirituelt mye av dette her, som sagt, alt er kanalisert, så da ble det «Ethereal Folk» vi kalte det.
Kan dere si noe om hverandres musikalske styrker og rolle i Gabbarein?
— Min styrke er å ikke overtenke noen ting i musikken, jeg bare lar det gå. Jeg tør bare å la det gå. Chris lar meg gjøre det. Chris er jo et musikalsk geni, så hans styrke er ikke bare å spille akkorder og låter, det er å spinne meg inn igjen inn i en verden da. Plus han er jo også en kjempe, kjempegod produsent.
Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til eller hva de kan si om Gabbarein.
Ghost Against Ghost/Nous Alpha/NOUS.
— Ghost against Ghost, dette er et prosjekt som Chris har, og det betyr mye for ham. Jeg har vært med på to av dem, Ghost against Ghost og NOUS.
Devotion
— Devotion, det var fra gode gamle dag, da jeg var 19 år og houser i Oslo. Jeg ble headhuntet av Sony Music til å være med og gjøre et pop-dance prosjekt. Det varte veldig kort. Jeg slo opp med bandet det da jeg syntes musikken ikke var bra nok, og forholdet innad i gruppa var ganske kiip..
Dead Can Dance / Brian Eno/ Ambient Musikk
— Dead Can Dance, jeg bare elsker Dead Can Dance. Lisa Gerrard et stort forbilde. Jeg henter mye inspirasjon fra henne og Brandan Perry. De er også helt syke live. . Mystiske, vidunderlige DCD.
— Ja, Brian Eno også. Brilliant, brilliant. Hva annet er det å si? Han er helt fantastisk.
— Ambient musikk, I can’t live without it. En life-changer for meg. Jeg tenker ro, jeg tenker inspirasjon, jeg tenker good vibes og digge movements..
Improvisasjon
— Improv, ja. Improv er det jeg driver med både i dans og i musikk. Og jeg synes egentlig improv er den beste måten å gjøre kunst på. Det er der jeg føler meg safe. I det usafe og unpredictable.
Eterisk vokal
— Sleng på reverb og få det til å låte som du står i et svære katedral! Bring it on 🙂 Det er nydelig og det toucher sjeler pluss at vokalen høres veldig bra ut av. Det er lett å leke med.
Nord-Norge
— Magiske Nord-Norge. Helt utenomjordisk egentlig. Jeg elsker alt, fra kulturen, naturen, dialekten og ikke minst den samiske kulturen.
New York
— Love, hate for meg den byen. Jeg elsker New York, men fy faen jeg hater den også. Det er som å være i en film. En kan hente så mye inspirasjon og det er så utrolig mye som påvirker en. Jeg bodde der i 16 år og fikk min dose, jeg har ingen behov for å dra tilbake. Been there and done that!
Terapi
— Terapi er så mye. Men for meg er lydterapi overlegent, da jeg har satt meg inn i det og studert det grundig i 5 år. Jeg tror man kan hele mye med lydterapi, både psykisk og fysisk. Terapi kommer i alle former. Og natur er vel den beste form for terapi vi har, og kjærlighet da. Love cures all 🙂
Meditasjon
— Utrolig viktig for Chris. Han er buddhist og mediterer et par timer hver dag.. Jeg har ADHD og er ikke så flink til å meditere. Men jeg prøver, og det er utrolig deilig og setter tanker og følelser i vater.
Åndelighet
— Personlig har jeg eb god connection til det ordet. Men det er også veldig privat. Åndelighet er religion, natur, forhold til en selv og andre.
Sjamanisme
— Sjamanisme, litt skummelt for mange, men også utrolig fascinerende. Kultur, musikk, trommer, historie og andre verdener. Et vindu inn til det ukjente, den andre siden. Sjamanisme er en stor del av vår historie og grunnleggende i alle verdens kulturer. Synd det har blitt noe latterliggjort og ikke snakkes mer om.
Natur
— Det viktigste som finnes er natur. Jeg lever meg inn i den. Jeg snakker med tær og blomster. Lytter til vinden som ofte snakker til meg og lukter i skog og mark og føler meg frem. Fra en veldig tidlig alder av, typ 6 år, begynte jeg å snakke til trærne rundt meg. Jeg mener jeg kan tune meg inn på deres frekvente og forstå hva de sier, hi hi.
Intuisjon
— Ja, det er ikke alltid man hører på den, men fy faen, den har alltid rett. Nå, når jeg begynner å bli eldre, så er vel intuisjon den viktigste varsellampen jeg har. Jeg har blitt mye flinkere til å høre på den.
Healing
— Healing er et ord jeg ikke er så veldig glad i egentlig. Det er litt trendy liksom… Men det er jo healing vi alle går gjennom på livets vei. Det å lære å kjenne en selv, og finne lykken i livet.
Depresjon
— Depresjon er et stort samfunnsproblem som rammer alle aldre. Selv har jeg perioder der jeg sliter med depresjon. Depression er som en snikende, sort spøkelseskladd som kommer, og når du er i det så glemmer en alt det gode. Du glemmer at du var kjempeglad dagen før, du glemmer at livet er så bra, for alt er så mørkt, og vondt. Hvis man er heldig så går det kjapt over. Men ja, det har vært perioder i livet mitt hvor det har vart lenge og det er tungt, det er veldig tungt, ensomt, utrolig ydmykende og også skamfullt, Ja, det er ikke lett.
Angst
— Angst går jo hånd i hånd med depresjonen. Depresjonen sin beste venn. Angst kommer og går den også. Men jeg har vært heldig å ha funnet et naturmiddel som hjelper meg når jeg får litt angst. Som heter Passion Flower. Og det er det som hjelper meg når jeg får angst. Det er jo bare hodet som spinner litt for mye og da påvirker det kroppen. Overtenking. Men det er jo en veldig reell følelse. Angsten og depresjonen, har gitt meg dybder som har gjort meg fearless. Når man har vært gjennom helvete i depresjon, så er det veldig mye lite som skremmer en etter det. Så selv om depresjon og angst er vondt, og er en fiende på mange måter, så er det også en god venn. Og i musikken så gir det meg en ærlig og fearless approach. En har ingenting å tape liksom. Det er bare å kjøre på.
Kommer vi til å få oppleve dette live? Isåfall hvor og når?
— Vi hadde muligheter i sommer, men vi måtte takke nei, men det kommer gigs til vinteren. Vi har jo med oss både Thor Harris og Chris Pravdica fra The Swans, så det kommer til å bli et veldig spennende live-set. Mye improv her også. Det kommer etterhvert.
Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har inspirert dette prosjektet eller dere som musikere?
—Det er vanskelig å velge låter altså. Det er nesten helt umulig. Men… De 5 bandene for meg som har gitt meg mest inspirasjon er nok disse:
Massive Attack er jo nummer en.
Og Dead Can Dance selvfølgelig.
LAMB fra Bristol
Slowdive
Kate Bush, selvfølgelig, hun må jo inn..
— Ja, det er mye bra musikk som har påvirket meg. Alt fra klassisk, til folkemusikk, rock og pop. Ikke minst god house musikk!
Vær den første til å kommentere