Gary Numan @ Rockefeller

Gary Numan er en levende legende. I kveld viser han hvorfor.

Foto: Øivind Svendsen

Gary Numan er til tross for begrenset kommersiell suksess en av de mest innflytelsesrike artistene som fortsatt er ute på turne. Det er derfor litt skuffende at Rockefeller bare er omtrent halvfullt. Før han går på, har Nightmare Air gjort en så god oppvarmingskonsert at de må sjekkes ut nærmere.

Innflytelsesrik artist

Numan starter konserten med den rocka Everything Comes Down To This. Her henter han litt tilbake fra industrialband som Nine Inch Nails, sterkt inspirert av tidlig Gary Numan. Klassikeren Metal er som en tidlig prototype på goth. Denne mørke synthdrevne låta har nok inspirert musikere fra flere sjangere. Selv om den er fra 1979, høres det moderne ut. Dessverre blir låta litt preget av at Numan er mer opptatt av å danse enn å treffe mikrofonen når han synger. Låta Films er som Metal fra «The Pleasure Principle». Denne har et kjøligere uttrykk. Gitarøset er jevnt men ikke voldsomt i denne låta.

Postapokalyptisk

Det blir mye dansing på Numan. Heldigvis er han mer grasiøs enn de fleste andre på hans alder. Bed Of Thorns fra årets «Savage (Songs From A Broken World)» er ganske nedpå, men på refrenget gir både Numan og bandet skikkelig på. Det er noen elementer i lydbildet som minner om Midtøsten og arabisk musikk. Det kan jo forklare kostymene til bandet. Klærne minner om en blanding av nomader fra Sahara og noe fra dystopisk postapokalyptisk science fiction.

Lydlandskapet er direkte lekkert. Med en så god låt som denne blir låta den beste hittil i konserten. Den skal bli toppet allerede av Down In The Park. Bandet har nesten like mye gitarøs som Foo Fighters cover av låta fra X-Files.  Litt synd da at vokalen til Numan er så lavt i mixen at den nesten forsvinner.

My Name Is Ruin er nok en god låt fra Numans nyeste plate. Låta får frem det beste fra synthrocken fra band som Filter og Stabbing Westward, som hadde sin storhetstid på slutten av 90-tallet. Det er kontant, fengende og godt med trøkk når synthriff og gitarriff avløser hverandre. De gir enda litt på under Here In The Black før de spiller hans eneste store hit.

Den store hiten

Carser overlegent mest populær av hans låter. Den kan kalles en One-hit wonder, men det er for slemt mot Gary Numan. Han er for viktig i musikkhistorien til at merkelappen passer. Industrial death metal-legendene i Fear Factory har covret denne med stor suksess. Når Numan og bandet drar på så mye i kveldens versjon, lurer jeg på om han like gjerne kunne tatt deres plass og heller gitt ut denne hardere gitardrevne versjonen.

Det blir aldri seigere og mer messende enn på Mercy. Bassen er så dyp det rister i innvollene. Lekkert! Me, I Disconnect From You passer kanskje enda bedre enn Cars i en mer rocka og moderne fatning. Leter en litt, finner en fortsatt noe lettbeint og naivt fra New Romantics i låta. Et hardt og fuzzliknende synthriff lik Depeche Mode’s The Dead Of Night driver den rocka When The World Comes Apart fremover. Låta kan nok fungere utmerket som en rockers introduksjon til Numan. Her er det mye som minner om Rammstein.

Mektig og fengende

When The World Comes Apart glir sømløst over i nesten 40 år gamle Are Friends Electric?. Med den avslutter Gary Numan hovedsettet på topp. Låta har elementer fra flere sjangre. En kan høre noe som minner om både Erasure, The Mission og Rammstein i løpet av få minutter. Det er utrolig hvor mye musikk jeg liker som er inspirert av denne mannen!

The Fall er en låt som nærmer seg metal i uttrykket. Den kan minner om en av Marilyn Mansons mest synthdrevne låter. Som eneste gang i kveld spenner Numan på seg gitar for å gi A Prayer For The Unborn litt ekstra trøkk. Selv om It Will End Here for meg er helt ukjent, oppsummerer den konserten greit. Det er mektig og fengende. Låta har inneholder alt jeg liker med mannen. Jeg er glad jeg har fått med meg en konsert med denne legenden.

Gary Newman @ Rockefeller 03.12.2018: 8/10