Geoff Tate og Saint Deamon på Gjerdrum Kulturhus

Vurdering

Geoff Tate og Saint Deamon på Gjerdrum Kulturhus 24.1.20 : 4/6

Ildsjelene i Gjerdrum Rock Club hadde invitert Geoff Tate til Gjerdrum med svensk/norske Saint Deamon som support.

Det begynner allerede å bli ganske folksomt i lokalet når Saint Deamon entrer scenen kl 21. De har kommet for å servere publikum tre kvarter med swedish-style power metal. Vi får et sett bestående av låter fra alle tre skivene, naturlig nok med hovedvekt på deres siste album, fjorårets Ghost. En kan gjerne kalle dette et comeback-album, da det har gått hele 10 år siden det forrige.

Den svorske konstellasjonen åpner med «Call My Name» fra fjorårets utgivelse. Deretter følger de på med tittellåta fra debuten, «In Shadows Lost From The Brave», som fortsatt står som bandets beste verk.

Vittigheter og kreative krumspring

Jan Thore Grefstad er en av Norges beste metal-vokalister. Og jeg tror faktisk aldri jeg har hørt han synge bedre. Og det sier litt, for som mangeårige bandkollegaer i Highland Glory har jeg tross alt hørt ham noen ganger! Han fremstår mer profesjonell, men samtidig med humoren og de vittige kommentarene intakt.

De fortsetter med «Deception» og «The Only One Sane» fra deres forrige album Pandeamonium, før vi får nok en låt fra debuten, nærmere bestemt «Run For Your Life».

Bandet låter unektelig veldig bra. Det som skiller gitarist Toya Johansson fra den gjengse power metal-gitarist, er at gitar-arbeidet hans er veldig kreativt og at han fyller rollen som eneste gitarist bra. Bassist Nobby Noberg gjør også mange krumspring på gripebrettet, men dessverre høres ikke verken gitar eller bass godt nok til at detaljene når helt ut. Jarle Byberg er en solid trommis og som alltid gjør en meget stødig jobb.

De avslutter settet med en troika fra Ghost, bestående av «Higher», «Captain Saint D» og «Return Of The Deamons». Men hvor ble det av «My Heart», bandets største hit og klassiker?

Jubileum igjen

Geoff Tate har nok innsett at publikum ikke er interessert i det han driver med på egenhånd. Ved forrige besøk var han her for å feire 30-års jubileet til  1998-albumet Operation : Mindcrime, et av tidenes konseptalbum. For tiden er han på turne for å markere 30-års jubileet til Empire, der han gjør både Rage For Order fra 1986 og Empire fra 1990 i sin helhet. Det er et utsolgt Gjerdrum Kulturhus som tar imot den tidligere Queensryche-vokalisten denne fredagskvelden. 

Ettersom det ikke er mer enn to måneder siden hans ekskolleger var i byen, er det med en viss spenning man ser frem til hvordan denne opplevelsen skal fortone seg i forhold, En sammenligning av de konsertopplevelsene vil være uungåelig.

Queensryche er et band som var forut for sin tid med Rage For Order i 1986. Selv om deres røtter lå i klassisk heavy metal og progrock, hadde de sin helt egen form for eksperimentell og avansert metal som var vesentlig mer sofistikert enn hva de fleste av deres samtidige syslet med. De spilte progmetal før det ble en egen  sjanger. Derfor ble de i media stemplet som «thinking man’s metal». Dette inntrykket understrekes når Geoff Tate og hans medsammensvorne – som knapt var født da albumet så dagens lys – tar oss med på en reise og serverer nevnte album fra start til slutt, selv om det naturligvis ikke låter helt autentisk med et annet backing-band.

Stemmeprakten intakt

Bandet han har med seg på denne turneen er en gjeng unggutter fra Skottland og Irland som visuelt ikke passer helt til Seattle-style progmetal, men som stort sett gjør en grei jobb med å tolke to klassiske album med behørig respekt. De blir godt hjulpet av koringer og keyboards på tape for at det skal låte mest mulig autentisk.

Jeg må inrømme at jeg var litt spent på hvordan stemmen til Geoff Tate har holdt seg, men det skulle vise seg at han fortsatt synger veldig bra og har det meste av stemmeprakten inntakt. Og selv om Todd La Torre er en veldig god Geoff Tate-imitator og gjør en upåklagelig jobb som erstatter i moderbandet, så er det nå engang Geoff Tate som ER stemmen i Queensryche, og det er noe spesielt ved å høre låtene fremført av han som opprinnelig gjorde disse klassikerne i sin tid.

Etter en kort pause for å bytte ut kulissene, så er det 30-åringen Empire som står for tur. Rage For Order er mer eksperimentell, mens Empire er mer kommersiell, og fungerer nok derfor enda bedre i en live-setting. Dette merkes på publikum, selv om stemningen er god gjennom hele konserten og hovedpersonen selv virker å være i godt humør.

Pirk og overraskelser

Jeg synes det meste fungerer bra, om ikke alt. De kunne med fordel droppet bakgrunnseffekten under «I Will Remember», som bare virker forstyrrende. Feil grunntone i verset på «Anybody Listening?» gjør at alt høres surt ut. De holder seg stort sett tro mot originalene uten noe rom for improvisasjon, med unntak av under «Della Brown», hvor et forlenget soloparti byr på en mulighet for å ta seg en tur i baren og slukke tørsten uten at man går glipp av noe, da de fortsatt holder på å kjevle ut samme solo-parti innen man er tilbake igjen.

Settet blir jo veldig forutsigbart når band velger å spille hele album på den måten, men det er uansett en fornøyelse å høre to så sterke og klassiske album fremført fra start til slutt. Men helt fritt for overraskelser er det ikke; overraskende nok gjør de «Last Time In Paris» som første ekstranummer, før de setter et endelig punktum med «Eyes Of A Stranger» fra Operation : Mindcrime, på samme vis som hans ex-partners in (mind)crime gjorde ved sist besøk.

Konserten var en såpass positiv opplevelse at han må gjerne komme tilbake om fire år for å feire 30-års jubileet til Promised Land fra 1994, som tross alt er det største mesterverket han og Queensryche har på CV’en!