— Nostalgi er en essensiell del av meg og min identitet som åpenbart kan overføres til det kunstneriske uttrykket mitt, forklarer låtskriver, vokalist og multiinstrumentalist Erlend Aastad Viken som står bak albumaktuelle Giant Sky som fredag 4.juni slapp sitt selvtitulerte debutalbum på Imaginary Friend Records og Glassville Music.
Albumet er som en episk fabel. På eventyrlig vis drar det deg inn i en herlig magisk, surrealistisk rike av drømmer og virkelighet. Dette er musikk som tillater seg å være både storslagen og pompøs, men samtidig kan være både sårbar og tilbakeholden der det er mer riktig for atmosfæren. Når du er i ferd med å drømme deg bort i et mykt, melodisk univers av ambient elektronika, indie, folk og postrock dras du brått inn i nåtiden og en virkelighet av destruksjon og fortapelse; en menneskehet som ikke vet sitt eget eller naturens beste. Eller kanskje bare et mer fengende stykke pop. Knasende 1960-tallspsykdedelia, klassisk musikk, utsvevende pop og moderne elektronisk musikk. Et lydspor av eksperimentell pop, imaginær filmmusikk (som også har fått et særegent visuelt akkompagnement). Betagende vakkert og bakoverskuende. Og håpet om en lysere fremtid overdøver frykten og angsten som også er en del av helheten. Med gjentatt lytting vokser albumet, som også kan glede fans av progrock, på en. Vi ville vite litt mer om dette nye prosjektet til bakmann Erlend Aastad Viken som en del allerede kjenner fra Trondheim-bandet Soup. Her forteller han om en nærmest altoppslukende musikkinteresse, et ønske om å få lytteren til å forsvinne inn i musikken og visualisere egne drømmer, friheten utenfor en bandkonstellasjon og hvor mye han har lyttet til Elton John.
Hvem og hva er Giant Sky?
— Giant Sky er Erlend Aastad Viken med venner.
Hvordan oppstod Giant Sky?
— Som et resultat av mange års uforløst kreativitet ble Giant Sky etablert. Å spille i band har sine fordeler og ulemper: Som låtskriver i Soup har jeg måtte forholde meg til bandformatets muligheter og begrensninger. En av fordelene med å jobbe alene med Giant Sky har vært uttrykksfrihet og det å kunne følge impulsen og den autonome kreativiteten uten å gjennomgå kompromiss eller sensur i kollektivet. 15 år med Soup har ført til en utkrystallisering av det musikalske uttrykket, og når jeg etter hvert begynte å brenne inne med ideer som ikke falt innenfor spekteret ble Giant Sky et nødvendig utløp. Giant Sky oppstod sånn sett på grunn av Soup.
[iframe style=»border: 0; width: 100%; height: 120px;» src=»https://bandcamp.com/EmbeddedPlayer/album=611340336/size=large/bgcol=ffffff/linkcol=0687f5/tracklist=false/artwork=small/transparent=true/» seamless><a href=»https://giantskyband.bandcamp.com/album/giant-sky»>Giant Sky by Giant Sky</a></iframe]
Erlend, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
— Musikken har vært med meg fra jeg var barn, men som utøvende musiker var det først i 18-årsalderen det begynte ta en mer konkret form. Jeg skrev mitt første album i den tiden, etter å ha fått en musikalsk vitamininnsprøytning fra inspirerende storesøsken. Jeg hadde riktignok både Europe, Pink Floyd, Queen, Vømmøl og Rednex i ballasten fra oppveksten, men i møtet med band som Motorpsycho, GYBE, Mogwai og Sigur Ròs fikk det hele en ny dimensjon. Jeg så hvor utfordrende og spennende ting kunne være, og det musikalske DNA-et mitt fikk et skifte. Når identitetsutvikling, oppvekstsmelankoli og kreativitet kobles med det musikalske vil man kunne oppleve et vannskille, og slik var det for meg. Jeg var heldig som fant god musikk i puberteten. Jeg tror den alderen er viktig for musikalsk dannelse. Musikk ble en helt essensiell del av identiteten min, og med en kulturskolebasert oppvekst i ballasten kom også ønsket om selv å uttrykke meg musikalsk. På mange vis gjennom en etter-apende ambisjon, kunne jeg være i stand til å skape musikk som kunne treffe andre slik jeg selv hadde blitt truffet? Slik startet det, og slik har det fortsatt. Jakten på det skjellsettende i egne åndsverk har vært en sterk drivkraft.
Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?
— I tillegg til klassikerne i mors platehyller var jeg også omgitt av samtidens popmusikk. Jeg har stor tro på verdien av bredde i det musikalske tilfanget, og ser fra egen oppvekst at jeg har vært heldig å bli eksponert for et bredt spekter av lyd. I tillegg til Neil Young og Deep Purple har jeg gledelig latt meg inspirere av både Celine Dion, The Prodigy, Eiffel65 og Daft Punk. Men jeg fikk aldri fot for Spice Girls og 90-tallets boyband. Jeg følte ikke at de var ekte. Jeg har hørt masse Elton John. Herregud, jeg har hørt mye på Elton sine ballader, og kan selvsagt også de fleste på piano.
Når begynte du selv å spille og hva fascinerte med en måten å uttrykke seg på?
— Det var egentlig da jeg begynte å produsere musikk i hjemmestudioet at den musikalske heroinisten meldte sin ankomst. Å se hvordan de soniske puslebitene resonnerte med hverandre og dannet et større hele, var vanvittig å oppleve. Jeg husker første gang jeg gjorde opptak av min egen stemme og la dette oppå nye opptak, og atter nye opptak og lagde mitt eget kor. Jeg forstod raskt hvilket enormt potensiale som lå i dette, og ble rett og slett hektet. Da jeg bodde i kollektiv tidlig i 20-årene var det en periode på 3-4 uker hvor jeg ikke forlot rommet mitt for annet enn kjøkken- og toalettbesøk, men forsvant totalt inn i det skapende. Jeg ga meg ikke før jeg hadde fullført et 50 minutter langt epos, og brent det ut på en stabel med CD-er. Det har egentlig bare fortsatt slik. Den utøvende biten og livet på scenen har aldri kunnet måle seg med denne følelsen.
Fortell litt om valget av bandnavn og hva du/dere ville uttrykke med det
— Giant Sky er egentlig et språklig derivat. Gigantskaya Akula betyr Håkjerring, og står som den russiske beskrivelsen fiskeplansjen jeg har hengende på toalettet. Jeg er lidenskapelig opptatt av økologi og bevaringen av det marine økosystemet spesielt, og med dette i bakhodet falt også de øvrige parameterne på plass. Giant Sky er grammatisk feilaktig engelsk, og gir slik sett noen fortrinn i Google-sammenheng. I tillegg gir det også assosiasjoner til noe som samstemmer godt med det soniske uttrykket i musikken. Ikke er det et spesielt pinlig eller klisjéfylt bandnavn heller. Det kunne vært verre, jeg kunne jo endt opp med Pain Of Salvation eller noe i den duren (krenke-alert).
— Giant Sky er egentlig et språklig derivat. Gigantskaya Akula betyr Håkjerring, og står som den russiske beskrivelsen fiskeplansjen jeg har hengende på toalettet.
Hva er forholdet mellom Giant Sky og Soup?
— Espen Berge spiller trommer, og jeg er opphavsmann og låtskriver i begge i prosjektene.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/43OlJmyXEpM7xIWXxWOheX» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Hvordan har du utviklet din vokalstil?
— I fred og ro, og uten skolering. Mye av måten jeg synger på stammer fra musikken jeg selv har blitt inspirert av. Kanskje spesielt aspirerende har det vært å etterligne (med ærefrykt å melde) Freddie Mercury, Sufjan Stevens, Bruce Springsteen, Bono, Billy Corgan, Ben Gibbard og Don Henley. I kombinasjon utgjør jeg kanskje en slags miks av disse, men det tør jeg ikke egentlig si høyt.
Hvor henter du inspirasjon til tekster og melodier fra? Og hvordan foregår selve komposisjonen?
— Har du en time og egen podcast til rådighet? Nei, dette spørsmålet er nesten for omfattende til å begi seg ut på, og i kortversjon lander jeg nok på mange av de etablerte klisjeene. Men lever man et liv med åpne øyne og et påkoblet og oppmerksomt sinn vil man kunne finne inspirasjon både i- og utenfor seg selv. Mye kommer selvsagt fra kunstneriske inspirasjonskilder, men noe kommer også andre steder fra, som i egen psyke, i naturen, i litteraturen og i relasjoner. Men når alt kommer til alt handler det stort sett om å omorganisere musikalske inntrykk til noe man kan kalle sitt eget. Byggesteinene i musikken min stammer i hovedsak fra det musikalske sinns-arkivet mitt.
Har du noen favorittgitar, synth, forsterker, pedal eller mikrofon. Så fall hvilken og hvorfor?
— Jeg eier to stk. AKG C414 samt en SM58 som jeg bruker mye. Jeg er egentlig ikke så opptatt av utstyr, og tror man kan få til mye med fokus på låtutførelse og kreative løsninger. Når det er sagt er det fint å kunne avlaste tidsbruken i studio med gode mikrofoner og fine lydkilder, og ikke alltid måtte kompensere med omstendelige Reodor-Felgen-opplegg. Jeg veldig glad i Junoen min. En 106 i miksen er stort sett aldri feil. Akkerten min, en Martin av noe slag, har også gitt meg mye inspirasjon. Og Capoen så klart. Videre er jeg glad i å bruke tape og kassetter, og har litt forskjellig der. Ekte stryk og tverrfløyte har også en tendens til å løfte produksjonen noen hakk. Men, for å sitere de fleste lydteknikere der ute, er det liten vits i alt dette dersom låtmaterialet ikke holder mål.
Kan du si litt om musikerne som du har valgt å ta med deg på dette prosjektet?
Trommer:
— Både jeg og Espen spiller på albumet, hver på vår måte. Dette bidrar, i likhet med resten av den artistiske miksen, til en mer mangefasettert sonisk palett. Når jeg spiller trommer foregår det gjennom overlay av ulike perkussive elementer, mens med Espen på banen blir det helhetlige komp, stødig rytme og god flyt. Jeg har stått fritt til å utforske slike ting med Giant Sky, og det har vært en givende opplevelse. Å velge musikere til låtene uten å ta hensyn til den bandkonstellatoriske psyken har vært befriende.
Fløyter:
— Ivan Ushakov spiller til vanlig i TSO, og har i sin underfundighet uttrykket at han kanskje ikke er den mest erfarne improvisatøren. Samtidig har han gang på gang levert helt fenomenale takes til musikken min. Alt denne gutten spiller høres fantastisk ut, og jeg er veldig takknemlig for å hatt ham med. En underdog som fortjener all mulig heder. Det samme kan sies om Liv Brox på fiolin. Vibrato, pitch og klang av en annen verden, og jeg kunne ikke vært henne foruten. Vegard Bjerkan likeså. Han hører låtene én gang, og leverer feilfrie og inspirerende takes i kirkerommets aller helligste avdeling; ved orgelet.
Viola:
— Liv Brox
Kirkeorgel :
— Vegard Lien Bjerkan
Perkusjon:
— Sturla Fagerli Larsen bidro med litt av hvert i prosessen, men at han står oppført her er mer tilfeldig. Han spilte litt tammer og slikt, og var en viktig del av arbeidsflyten i studio. Det meste av instrumentering gjorde jeg selv, men å løpe frem og tilbake mellom trommesett og studiopult var utmattende, og da Sturla avlastet meg med hva enn han kunne bidra med, så gjorde dette livet litt enklere.
Vokal:
— Myrtoula Røe på The Further We Go The Deeper it Gets Pt. 2, Out Of Swords, Marina Skanche på No Cancelling This, The Further We Go The Deeper it Gets Pt. 7, Sturla Fagerli Larsen på Broken Stone (BV), No Cancelling This, Out Of Swords (BV), Charlotte Stav på The Further We Go The Deeper it Gets Pt. 4+6, Broken Stone, Breaking Patterns.
— Hva gjelder vokal, så vil jeg summere dette opp: Jeg fikk mulighet til å håndplukke vokalister til låtene mine, og mener selv jeg traff godt med dette. Myrtoula, Charlotte, Marina og Sturla muliggjorde visjonen jeg hadde for de ulike partiene, og jeg er veldig takknemlig for at de kunne hjelpe meg med dette. Blandingen mellom kvinnelig brystklang og mannlig falsett kan avstedkomme vokale teksturer det er vanskelig å oppdrive på egenhånd.
Nå vil jeg at noen av musikerne skal si hva det er som kjennetegner Erlend som sanger, musiker, komponist og bandleder, og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette
Fra Marina Skanche:
— Erlends musikk er først og fremst fundamentert på solid låtskriving og formidlingsevne. Han har en veldig klar visjon for musikken og et øre for detaljer som beriker lydbildet med spennende teksturer og uforutsigbare vendinger. Det ligger mye hardt arbeid og sjel bak Giant Sky-albumet, hvor Erlend sømløst knytter sammen sin egen låtskriving, fremførelse og produksjon med en rekke ulike musikere involvert i prosjektet. Jeg ble invitert til å bidra med artwork og vokal, og fikk høre deler av albumet under konstruksjon i studio. Musikken resonnerte med en gang, og produksjonen virket allerede da spennende og nyskapende, så det var lett å finne inspirasjon til det visuelle.
Fra Sturla Fagerli Larsen:
— Erlend er en av de mest troverdige musikerne jeg kjenner. Han er en stødig vokalist med stor range og tydelig særpreg. Det er umulig å misforstå når man jobber med Erlend, og er en fryd å jobbe med. Har vært en drøm siden jeg var liten å kunne være en del av Erlends musikkunivers, og endelig fikk jeg muligheten!
«The Further We Go The Deeper It Gets» er noe av et nøkkelspor på albumet, og finnes først i del 1-6 innledningsvis før del 7 kommer nest sist på albumet. Fortell litt om den låten.
— Om jeg skulle gitt en anmeldelse til egen musikk, ville jeg beskrevet «The Further We Go The Deeper It Gets» som et retningsskille, et motif, eller motiv, eller hva enn det kalles, en måte å sette kurs for det man har i vente. Åpningssekvensen fungerer som et sammendrag og et oppmerksomhetssignal: «Dette er summen av hva vi har i vente»-type tankegang. Et in medias res, før alvoret begynner. Videre spenner jeg lerretet opp i del 2, introduserer vokalisten og det soniske landskapet, før historiefortellingen tas videre inn i en mer tilstandsorientert del. Å ta seg tid til å sette lytteren inn i en tilstand, uten å bli bekymret for at ting skal bli kjedelig er noe jeg har gjort flere ganger tidligere. Musikken tar seg tid, og sammen med lytteren vil man forhåpentligvis glemme seg selv, og oppleve at man finner bilder og følelser i seg selv. Senere, i del 3 og utover ønsker jeg å akselerere og aktivisere. Temposkifter og dynamiske skifter er viktig når man tenker albumformat og flerdelte og lengre verk, og i TFWGTDIG 1-6 er det også sånn; Kaoset og intensiteten i slutten av låten vil holde vann og tåles av lytteren
— Jeg ønsker å ta lytteren inn i sine egne drømmer gjennom musikken min.
Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at du/dere skal si litt om forholdet til og hvordan de er relevante for Giant Sky.
Drømmer:
— Jeg ønsker å ta lytteren inn i sine egne drømmer gjennom musikken min.
Magi:
— Å male mentale bilder for lytteren er viktig. Noen ganger kan man jobbe med det konkrete. Andre ganger vil jeg gå inn i magien og surrealismen. Ofte er målet så se det store i det små, og uttrykke de store linjers patos gjennom små ord. Andre ganger faller det seg omvendt.
Nostalgi:
— En essensiell del av meg og min identitet. Kan åpenbart overføres til det kunstneriske uttrykket mitt. Sorgen over det forgangne, det tapte og det vemodige. Et usunt perspektiv å leve under, men kan gi god kunst. Jeg jobber med å finne en balanse. Musikken har slik sett utmattet meg mitt eget liv, og jeg har mistet mye gjennom mitt kunstneriske virke. Jeg er usikker på om søken etter sterke åndsverk egentlig er forenelig med et godt og enkelt liv. Jeg tror ikke det.
Miljøkrisen:
— Siden jeg første gang publiserte musikk har dette vært et sentralt tema i tekstuniverset mitt. Menneske og maktene, menneskets selvdestruktive natur og drømmen om den kollektive bevissthets oppvåkning. Mange artister fabler i det samme lyriske landskapet, men det har likevel ikke hindret meg fra å dykke inn i det, på jakt etter egne innfallsvinkler. Å kunne balansere mellom håp og håpløshet, det åpenbare og det poetiske, og det naive og komplekse er noe jeg etterstreber i så måte. Å svartmale verden fører lite godt med seg, men å ignorere tingenes tilstand og tematikken blir heller ikke riktig. Jeg ser med sorg på tapet av artsmangfoldet i naturen, forbrukersamfunnets tankeløshet og vår manglende økologiske tilknytning. Dette er temaer som har stjålet fra det som skulle vært en bekymringsløs oppvekst for meg selv, og de mange andre i min generasjon. Noe er galt fatt når det er barnas nattesøvn som ofres på alteret i våre forfedres- og samtids skjødesløshet, og mye av dette har selvsagt funnet veien inn i musikken min. Hadde jeg kunnet, ville jeg byttet alle mine åndsverk mot økologisk trygghet og en verden uten vekstøkonomi som bærende velstandsparameter.
Å alltid jage nye opplevelser, eller etter noe bedre:
— Kjærligheten lenge leve!
Film musikk/ soundtrack:
— Mye av musikken min har et filmatisk preg, og jeg har ofte omfattende mentale storyboards i omløp når jeg jobber. Dette bidrar til å tenke helhetlig, og til å forsterke de emosjonelle aspektene jeg forsøker å formidle. I konseptalbumets kontekst blir dette også viktig.
Brian Eno, Nick Drake, Vangelis, Blade Runner, Tame Impala, Mogwai og Beethoven:
— En miks av alle disse, og du har pitchen til Giant Sky!
Albumet ble spilt inn i Kultureliten Studios. Fortell om disse lokalene og hvordan selve rommene og atmosfæren der har påvirket sluttresultatet.
— Det pompøse navnet til tross; Kultureliten studios er øvingsrommet mitt, hvor jeg malte, snekret lyddiffusorer og innlosjerte meg med alt av utstyr i forkant av innspillingen. Jeg snekret også en køyeseng her, for å kunne jobbe i takt med pågangsmotet. En plateinnspillingsprosess på godt og vondt. Man føler seg jo rimelig sluttkjørt etter hvert, og det kan være tungt med oppløpssida, men å fullføre har alltid vært viktig for meg. Rommet i seg selv er et gammel malings-/lakkeringsrom tidligere eid av NSB. Her ble ulike togkomponenter lakkert og vedlikeholdt, så det var en jobb å gjøre å få dette opp og gå som et hyggelig oppholdsrom. Tilstøtende selve studioet har jeg en klangfylt korridor jeg har brukt til store deler av innspillingen, både for re-amping av lyder, men også for opptak av akustiske lyder som vokal og perkusjon.
«Giant Sky» ble produsert og mikset av Kristaver Myran Fortell litt om ham, det valget og hvordan han jobber som produsent.
— Kristaver har vært en viktig del av prosessen, med et øre for den musikalske ambisjonen lik meg selv. Han har speilet de kreative valgene mine, og fotfulgt prosessen i hver minste detalj.
Albumkunsten er det Marina Skanche som står for. Fortell litt om det valget, hun som kunstner og forholdet mellom musikken og kunsten.
— Marina (@sanirams) har tilført prosjektet masse. Hun er både musiker og grafiker, og har fungert som en slags medprodusent i prosjektet. Jeg har alltid elsket Lasse Hoile og det han har gjort for Soup, og kunne også tenkt meg å bruke ham til GS, men noe av tanke her var å gjøre noe litt “nytt” også når det gjaldt det visuelle. Marina ble dette “nye”.
Dere har også fått laget en full film til å akkompagnere albumet med premiere 3.juni. Fortell litt om den.
— Da vi hadde urpremiere på Cinemateket tidligere i vår fikk jeg testet filmens funksjon. Ved å bruke filmmediet som formidler av albumet (dette er altså en visuell presentasjon av albumet, med hele lydsporet som underlag) kan man skape en ramme noe ulikt det man ellers assosierer med et plateslipp. I kinosalen krever man lytterens fulle oppmerksomhet, samtidig som man underbygger de soniske motivene med visuelle virkemidler. I sum kan dette ha en sterk effekt. Filmen er såpass abstrakt at den i hovedsak fungerer som en støttespiller for det auditive, men likevel konkret nok til å ha en narrativ funksjon. Filmen ble, med hjelp fra Marina Skanche produsert i etterkant av endt albuminnspilling. Plata var ferdig mastret i August, og vi jobbet med filmen fra September til Januar.
Fortell litt om plateselskapene dine Imaginary Friend og GlassVille Records.
— Førstnevnte er mitt eget label, etablert for å kunne ha en outlet for GS, mens Glassville (som er labelet vi har brukt med Soup) er distributør, sparringspartner og tilknyttet ressurs. Rob Palmen i Glassville er av den sjeldne typen; en bransjemann og familiemann uten ambisjoner om kjendisliv og champagnefester, og som jobber 8-16 med artister og musikk han har et helhjertet forhold til.
Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?
— Den har påvirket meg personlig. I likhet med andre single og kohortsløse i den psykiske risikogruppen har pandemien gjort livet tungt å leve. Uten musikken vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.
Kan Erlend til slutt velge fem låter som har påvirket ham som sanger, fem som musiker og fem som komponist og si litt om hva han har fått ut av disse låtene
Echoes – Pink Floyd:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/1Mzm1CNqVxtwbCYhOo843s» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— De store eposers mor. Har hentet mye melodiøst herfra. Opphever strukturkonvensjoner.
Jungelland – Bruce Springsteen:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/artist/3eqjTLE0HfPfh78zjh6TqT» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— Historiefortelling. Lydlige Bilder og manus. Musikalsk dramaturgi på sitt beste
Vortex Surfer – Motorpsycho:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/47tMJcB5zG3RhwTDhJVVjb» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
—Skjellsettende nerve, perfeksjon i det uperfekte. Forventningenes låt med klimaksets kraft. Sonisk sett svært inspirerende.
Nessun Dorma – Turandot/ Pavarotti live i Paris:
— Verdens vakreste sang. Umulig å høre på uten å få tårer og frysninger. Viser at tekst ikke nødvendigvis må forstås for å ha kraft.
Bryllupsdag på Trollhaugen – Grieg:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/artist/3CufywuKIBC8WhWNvzTQr1″ width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— Akkordskiftene i denne låta har jeg adaptert i mye av mine egne låter.
You take my breath away – Queen:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/46Ms1kGRWhOZGtQRQydDio» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— Korsekvenser og vokalfinesse av en annen verden.
Total eclipse of a heart – Jim Steinman/ Bonnie Tyler:
— Herlig pompøs dramaturgi.
River Man – Nick Drake:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3Uh7rAb7F0XGVpEEDwfH1k» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
—Akkordprogresjoner som har påvirket låtskrivinga mi i stor grad. Strykearrangementet til Harry Robertson er også helt fenomenalt, både i komposisjon og produksjon.
Your Song – Elton John:
— John lærte meg besifring, og hvordan akkorder ikke nødvendigvis trenger grunntonen for å fungere. En Ebmaj7 får en ny dimensjon med G i bass.
Comforting Sounds – Mew:
— Byggeklimaks. Å legge lag på lag slik Mew gjør i outroen av denne låten gir maks mening, og er noe jeg har adaptert i flere av låtene mine med Soup.
Mio Min Mio-soundtracket:
— Mistenker at det er en kvintsirkel i aksjon her, men akkordskiftene i hovedtemaet gir meg frysninger. Enkelt men effektfullt.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/5ezOrNjdH629JcYMiCJV4I» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Tom Petty-Free Fallin’ :
— Hvordan én enkelt akkord kan utgjøre nesten ei hel låt.
Laura Palmer’s Theme – Angelo Badalamenti:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7Bk3p8UqcP4sItaWNWbvXL» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— De som vet de vet.
Gabriel’s Oboe – Ennio Morricone:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/32KLnSYpogMB5x7FNZD0hZ» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— Morricone på sitt beste. Sammen med Nessun Dorma en av verdens vakreste komposisjoner.
Out On The Weekend – Neil Young:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7DqktFsRwJa0XDFPMjV1xJ» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— Trommelyd og trausthet. Young er på sitt aller beste på Harvest. Organisk produksjon nesten uten sidestykke.
Shine On You Crazy Diamond Pt 1-5 – Pink Floyd:
— Hedringen av Syd Barrett er i mine ører egentlig Richard Wrights moment to shine. Synthlandskapet hans er det som gjør Pink Floyd for meg. Uten ham har man egentlig bare et bluesrockband med daddy issues, gitarsoloer og jovial tromming.
Foreground – Grizzly Bear:
— Måten å synge på. Et piano som ikke er helt nystemt. Likevel uendelig vakkert. Grizzly Bear beundrer jeg.
The Long & Winding Road – Beatles:
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/3mlMpmY8oZIBFc39D9zLbh» width=»300″ height=»100″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
— Strykearrangementet. Ava Batur med Sigur ros gjør noe av det samme, men Beatles var liksom først.
Grizzly Man – Rockettothesky:
— Noe av det beste norske jeg kan komme på.
Everyone’s A V.I.P to someone – The Go! Team:
— Melankoli i lo-fi. Elsker denne. Trist og oppstemt på samme tid. Inspirerende kombinasjon.
Vær den første til å kommentere