Goat The Head: Flått og grenseløs death metal

– Jeg skrev det første utkastet av teksten til “The Call of Ixodes” i en tid hvor papiraviser hadde ekstremt høy hyppighet av monstrøse førstesideoppslag om flåtten. At nå var den på sitt aller farligste og større, verre og mer fryktinngytende enn noensinne, forteller vokalist og organist Per Spjøtvold i Goat The Head som er aktuell med albumet Stricly Physical på Crispin Glover Records’

– Navnet Goat the Head kom til meg i en delirisk drøm for omlag to tiår siden. Dette sammenfalt med at gitarist Ketil hadde komponert noen riff til et utitulert prosjekt som jeg skrek meg med på. Følgelig valgte vi Goat the Head som midlertidig løsning. Det ble imidlertid aldri erstattet. Ikke før mange år senere forsto jeg at navnet kanskje ikke var så dysfunksjonelt som først antatt.  Med “goat”, “the” og “head” bruker vi tre av de vanligste ordene blant metall-bandnavn og etablerer slik en tilhørighet til sjangeren. Men vår sammensetning av ordene fremstår fullstendig misforstått, forvirrende og nærmest grotesk. Vi er som fangene i Platons hulelignelse, som har iakttatt skygger av metall på huleveggen og har forsøkt å herme etter dette idealet på vår egen forvridde måte. 

– Ellers forholder vi oss relativt lite til geiter eller geitehoder. Heiðrun og Baphomet er flotte representanter for arten, men ingen vi omgås i det daglige.

Per, når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Der ordentlige rockere oppdaga Maiden før de lærte å gå var jeg en late bloomer i forhold til kvalitetsmusikk. Det hindret sikkert ikke lidenskapen, men man burde nok ha visst bedre enn å høre daglig kun høre Ghostbusters-låten på repeat. Den plata som virkelig åpna det musikalske harra-holet for meg var Angel Dust med Faith No More i 1993. 

Hvilken musikk var du omgitt av og opptatt av under oppveksten?

– Postens Sommerkassett, men overspilt med et nær-radio-opptak av “Ghostbusters” tre ganger etter hverandre. “Turistens Klagan”, “You’re in the Army Now” og “Born to be Wild”. Blues Brothers.

Når begynte du selv å synge og spille og hva fascinerte deg med denne måten å uttrykke deg på?

– Jeg begynte på musikkskolen og startet å spille el-orgel i åtteårsalderen. El-orgel, gummistøvler og et kålrabi-stykke hver dag til skolematen gjorde ikke akkurat Orgel-Per til klassens kuleste kis. Da er det nærliggende å tro at det var oppriktig musikalsk nysgjerrighet som engasjerte mer enn rocke-kredden i etableringsfasen.

– Ved inngangen av tenårene ble det anledning til å begynne med band, og da ble man bevisst på hvor barskt det både så og hørtes ut med gitar, bass og trommer. Jeg følte jeg hadde gjort en KJEMPEFEIL der jeg satt bak et nitrist Yamaha Electone orgel. I panikken som fulgte forsøkte jeg å lære meg både trommer og bass, men ble frustrert over fraværende framgang på fremmede instrumenter. Ved en tilfeldighet fant jeg heldigvis “Deep Purple in Rock” i platesamlinga til faren min, og kunne puste lettet ut etter at jeg hadde måpt meg ferdig. Der og da ble Jon Lord min lord & saviour.

– Synging, eller i hvert fall growling, ble et syssel på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg bodde med en håndfull festglade rockere i et veldig kreativt og musikalsk kollektiv midt i Trondheim sentrum. Der førte kombinasjonen hjemmebrent, ingen umiddelbare naboer og et kraftig stereoanlegg som kverner metall til alle døgnets tider til en god del hoiing og brøling. Sånn ble man mer eller mindre bevisst på en stemme som kunne ha noe for seg og kultiveres videre. Dette ble det jo raskt anledning til når bakrusen og feberdrømmene begynte å servere bandnavn.

Har du noe favoritt orgel, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor? 

– Det skulle ta mange, mange år før jeg omsider fikk meg mitt eget Hammond-orgel. Først for halvannet år siden kom mitt smykke meg i hende. Det er et ganske modifisert A-100 som jeg driver og modifiserer ytterligere på for å kunne eksperimentere med effekter og pedaler. Jeg driver jo på med litt forskjellige instrumenter, men i Goat the Head ønsker jeg en dogmatisk tilnærming til orgelet. Jeg synes det skal dekke alle musikalske behov utover det mine medmusikanter leverer, og ønsker dermed ikke blande inn øvrige instrumenter. Ikke-geitehodelig arsenal som jeg gjerne favoriserer er eksempelvis bass-munnspillet og Farfisa-trekkspillet. Og så har jeg har et par gamle sovjetiske synther jeg er veldig glad i.

Hvorfor death metal?

– Være seg death, doom, thrash, black eller heavy så maler Goat the Head med nesten samtlige av metall-regnbuens farger når vi holder på. Men skal man først bås-sette sitt eget band så ser man jo at Death Metal-sjangeren sikkert er den mest nærliggende for vårt uttrykk.

Hva er death metal for deg?

– Vår forståelse av sjangeren er muligens mer organisk enn hos mange andre death metal-band. Der mønsterbildet for andre ligner et digitalt lappeteppe ønsker vi å fokusere på det fysiske håndverket i fremførelsen. Lyden av ekte instrumenter i ekte rom fremført av fire paniske karer som gir jernet og spiller langt over egen evne. Da kommer det godt med at enkelte i bandet innehar ganske greit med evne.

Hva har du fått fra death metal og thrash?

– Man får ganske mye kick av så mye doble basstrommer.

Hvordan vil dere si at Goat The Head skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi fra andre band og prosjekter dere er eller har vært med i som African Pepperbirds, Animal Alpha, Dadafon, Gåte, God Seed, Monolithic, Motorpsycho, Møster!, Oslo Ess, Spidergawd, Thorns, Atrox, The Apparatus, All Trouble, Blood On Wheels, Cadillac, Grand General, Red Kite, Sunswitch og hva har dere tatt med dere fra de andre prosjektene til Goat The Head?

– Med et så stort vell av konstellasjoner, musikalske uttrykk og kjemiske forbindelser er det både urimelig å umulig å å trekke fram noe konkret. Naturlig nok nyter bandet godt av det svært brede erfaringsgrunnlaget. 

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Goat The Head?

Per Spjøtvold 

– Der det skorter på musikalsk teknisk begavelse så henter jeg meg inn med egenart og kreativitet, tror jeg. Har kanskje en allright teft for arrangering? Helt klart en slave av det konseptuelle. Veldig metodisk på lyrikken.

Trond Frønes 

– Trond er en luring! Vill på bass! Har den beste sounden jeg vet om. Innehar også et vanvittig tempo. Videoklipp av Trond som spiller “Reveille” live ser ut som en fortfilm. Trygg som dagen er lang, man trenger aldri bekymre seg for at det ikke skal leveres i bass-avdelingen.

Ketil Sæther  

– Bandets hovedkomponist og riffmeister supreme. Sykt bredt musikalsk interessefelt og sitter på uhorvelige mengder band-kunnskap og trivia. Jeg synes vi jobber veldig godt sammen, og han vekker skapertrangen i meg gang etter gang.

Kenneth Kapstad

– Alle med litt interesse for norsk rock og rockehistorie vet jo allerede at dette er blant landets fremste trommiser. Innehar en helt enestående musikalsk måte å spille på. Har et perfekt referansegrunnlag for å spille i Goat the Head. Eller hvor som helst, egentlig. 

Marita Vårdal Igelkjøn bidrar med sag på låten Miracle. Fortell litt om henne og hennes bidrag til albumet.

– Det var under slutten av innspillingen av Strictly Physical at plateprodusent Bård Ingebrigtsen tilkjennega savnet av en syngende sag på albumets finalespor. Videre kunne han fortelle at “kjerringa er rå på sag”, så løsningen lå innen grei rekkevidde. Det låter kult! Melodiøst, dog urovekkende. 

Hva er det som kjennetegner Per Spjøtvold som låtskriver og bandleder?

– Jeg vil presisere at det er Ketil som i hovedsak skriver låtene for Goat the Head. Men før de ferdigstilles må de riktignok gjennom mitt absurde treskeverk for restrukturering, maltraktering og lemlestelse. At det alltid oppstår noe absurd der kan kanskje være et kjennetegn?

Det har gått 11 år siden forrige plata «Doppelgängers» kom ut. Fortell litt om den lange pausen og om hva dere har brukt denne tiden til?

– Jeg tror vi ble motløse av den labre interesse for Doppelgängers. Ei plate vi var, og fortsatt er, godt fornøyde med. En strabasiøs og fruktesløs Norden-turne bidro også til synkende moral. Vi rakk å å skrive brorparten av låtene “Fit for Swine” og “Miracle” til Strictly Physical før resignasjonen ble total. Før vi visste ordet av det hadde måneder blitt til år. Kenneth og Trond flytta til Oslo. Folk formerte seg. Vi måtte etterhvert erkjenne at bandet lå på is.

– Andre band og prosjekter kom og gikk for oss alle i perioden etterpå. Naturligvis mest for yrkes-trommisen. Men til min førtiårsdag i 2017 fikk jeg mast meg til en bursdagsgave i form av en Goat the Head minikonsert i Trondheim. Med bare én liten øving i forkant låt det umiddelbart og overraskende sterkt etter alle disse årene. Konsertkvelden ble fenomenal, og jeg tror den ga mersmak på begge sider av scenekanten. Dagen etter festen la jeg ut på en ettårig jorda-rundt-uten-fly-reise. En reise som innebar utallige lange og obskure buss- og togturer. Flerfoldige timer til å kunne gruble på konsepter, ideer, melodier og tekster. Samt strategier for hvordan man kunne overtale resten av gjengen til å lage ei ny plate når man kom hjem igjen, hehe. 

Hva var det som drev frem nytenningen som fikk dere tilbake i studio?

– Jeg intensiverte masingen med en gang jeg var tilbake fra tur, og alle var rimelig gira på å ta seg på tak igjen. Ketil var noe tilbakeholden med å skrive ekstrem-metal riff i begynnelsen, men vi etablerte et prinsipp om at alt skulle være lov i samtidens Goat the Head. Kanskje spilte vi ikke metall engang!? Etterhvert ble det servert noen saftige dad-rock-riff fra gitaristen hvorpå Kenneth insisterte på hardt og raskt trommespill. Jeg og Trond fant også raskt vår plass i den merkelige sammensetningen. Det var både snålt og barskt og signaliserte at et studio-opphold fort kunne bli forestående. Dette uttrykket forsterket også den fiktive forvirringen vi projiserer: Er vi et et rockeband som forsøker å spille metal, eller et metalband som forsøker å spille rock? 

Fortell litt om valget av albumtittel Strictly Physical.

– Opphavsstedet til den platetittelen vil jeg tro ligger svært tett opptil opphavsstedet til bandnavnet. Det begynner å bli lenge siden siden den manifesterte seg i hodet mitt, det må ha vært like etter slippet av Doppelgängers i 2010. I og med at alt ble så stille og uforløst rundt den utgivelsen ble det nå nærmest en besettelse for meg å bruke den tittelen når vi tok opp den tråden igjen. Mening, innhold og symbolikk måtte man bare dikte opp underveis. 

– Ordet “Physical” innehar ganske mange betydninger. Plata forsøker å omfavne de fleste av disse, fra den konkrete, vitenskapelige til helse, kropp og seksualitet. I tillegg fungerte tittelen godt som markør for vår musikalske målsetning. Det skal være fysisk. Det skal være harde tak. Hvisking i mikken og strikking bak trommesettet kan andre band ta seg av.

– Og så er tittelen som en rød sild å anse, et villspor. Den gir i større grad assosiasjoner til R&B og pop-musikk enn metall. Forvirring er tross alt en søyle i Goat the Head sin doktrine.

Hvordan har det påvirket plata at den ble spilt inn og laget under pandemien?

– Vi var ferdig med plata før pandemien brøt ut. Test-pressen og pesten landet ca samtidig i Trondheim. Så den påvirket ikke musikken i så måte. Man fikk riktignok lengre tid å bruke på coverarten, men først og fremst markerte pandemien mismot og skuffelse rundt alle utsettelsene og avlysningene i forbindelse med slippet. Dette er i dag enda ikke helt forløst.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Goat The Head og «Strictly Physical»:

Huleboere:

– Vi malte oss tidlig inn i et humorhjørne med den huleboer-schtick’en, og den har vært tidvis ganske frustrerende å forholde seg til. Vi tonet den riktignok betraktelig ned etter Simian Supremacy, men rudimentet av hele det konseptet, vårt halebein så og si, er fortsatt veldig til stede og synlig i vårt virke. Vi må bare stå i det, tenker jeg. Bandets hjerte vil sannsynligvis alltid forbli innkledd i funky-luktende, røytende hjorte-pels. Til det slutter å slå.

Fortidshistorie:

– Jeg har ikke lest så mye fortidshistorie. Men om sitatet stemmer er jeg således “dømt til å gjenoppleve den”, og det er vel nettopp det som skjer med tilværelsen i Goat the Head. 

Gresk mytologi

– I søket etter tittelens betydning var det påfallende mange tråder som ledet oss til den greske antikken. Da er mytologiske referanser nesten pinlig lettvint å lene seg mot. Har forsøkt å holde det nøkternt, men hver låt har altså hver sin cameo-opptreden av en gresk gudeskikkelse.

Norrøn mytologi:

– Kanskje på en senere plate? 

Hes vokal:

– Prinsippet “demoen er best” danner et slags fundament i min vokal-tilnærming. Med dette mener jeg at man på “demoen” ofte kan se en uforbeholden iver og desperasjon. Men den står i fare for å forringes etterhvert som man får en sunnere og mer kontrollert vokalteknikk og tryggere studio-rammer. Jeg forsøker å være bevisst på å ivareta demo-holdningen når jeg legger vokal, men slik anti-teknikk fører jo helt klart til hes vokal. På godt og vondt. 

Growling:

– Jeg prøver å bygge inn både melodi og vibrato i growlingen min. Kan fort bli teit. Kan fort bli fett. Iblant må man bare ta sjansen.

Blast beats:

– Det er ikke helt fritt for blasting på Strictly Physical. Kanskje mest på Blästed? En ode til fortvilelsen over endeliktet til konsertscenen Blæst i Trondheim.

Presisjon/samspill:

– Bandet øver så og si aldri. Ved de få anledningene vi gjør det blir jeg alltid like overrasket og begeistret over at presisjon og samspill bare ligger der latent. Dyktige folk da, sikkert.

Driv/groove:

– Ja, du kan jo selv prøve å sette Trond Frønes og Kenneth Kapstad i samme band og se om det i det hele tatt er mulig å IKKE ende opp med helt vilt bra driv og groove!

Thrash metal:

– Det var på Doppelgängers vi hadde vår thrash-alder. Men Strictly Physical har også sine tilløp til thrash, da mest på “Fit for Swine” som faktisk ble skrevet i Doppelgängers-tida. Artig at vi allerede i 2011 med denne låta var helt på grensen av egne evner reint tempo-messig. Og at vi på innspillingen ti år senere, med de aldersbetingede lytene man hadde opparbeidet, var så teite at vi skrudde opp tempoet ytterligere et par hakk.

Death metal:

– Ser det strengt tatt er lite renskåren death metal igjen på Strictly Physical. Kanskje det ikke er den mest nærliggende sjangeren likevel?

Doom:

– Doom er deilig. Jeg og Ketil holder på med noe doom-greier nå som låter skikkelig sørgelig. Det begynner faktisk å ligne litt på full-lengder nummer fire.

Viking metal:

– Det er vel på sporet  “Miracle” at det lefles litt med dette. Jeg og Ketil har jobbet med flere versjoner av denne låta oppigjennom, og den fikk seg også en tur innom en annen bandkonstellasjon som i mye større grad opererte med Bathory-sjablonger. Når den så kom hjem igjen til Goat the Head så ville ikke viking-elementene slippe. Heldigvis, jeg synes det er både kult og kitchy.

Sludge metal:

– Det er det sikkert også.

Symposium:

– Greker-temaet topper seg på låta “A Three Krater Symposium” og henter inspirasjon fra det gamle greske drikkegildet. Den gamle klassiske teksten “Lekenes fragment”  beskriver det suksessive konsumet av utvannet vin, helt fra krukker kalt for “krater”. Vinguden Dionysos er selv “symposiark” og står for skjenkingen hvorpå han maner til måtehold. I utgangspunktet forbereder han tre vinkrukker, og den første drikkes i ro og mak for god helse. Den andre er for kjærlighet og glede. Den tredje er for en god natts søvn. Etter denne vandrer de vise hjem. Fra den fjerde vinkrukken nekter han å ta ansvar lengre. For den representer arroganse. Den femte fører til roping og hoiing. Den sjette til utagerende fyllerøling. Den syvende til svartsyn. Med den åttende må autoritetene tilkalles. Den niende til eder og galle og ustyrlig sinne. Når den tiende krukken er tømt inntreffer galskap og besettelse, bevisstheten gir omsider etter. Men planen var altså å bare drikke tre.

Lemmy Kilmister:

– Det er tautologi, men jeg liker å si at “A Three Krater Symposium” er “Motörhead på speed”! Trommebeaten og punkedrivet i låta burde alene tilsi dette, men det er vel ikke fritt for at også jeg forsøker å kanalisere en liten, hes Lemmy i de lyseste registrene.

Hammond-orgel:

– “Hammond organ in death metal” har vært blant mine hyppigste Google-søk de siste tjue årene. Jeg håper at vår “Morbid Heep”-tilnærming kan bidra til å utfylle det noe magre søkeresultatet i tida framover. Jeg er i hvert fall sikker på at alle rygger gleder seg til den dagen vi kan ut og spille igjen, hvorpå jeg insisterer på å ta med 150 kg med Hammond og Leslie (Fun fact: Jeg har ikke bil-lappen).

Brutalitet/råskap:

– Det må det være.

Sammenvevde gitarharmonier:

– Ketil liker å lage disse, og de funker som bare faen på plate. Live blir dette litt verre, og vi vurderte en stund å engasjere en live-gitarist til konsertbruk. Men jeg synes at bandet i stor grad defineres av personlighetene til Ketil, Trond, Kenneth og meg selv. Muligens mer enn selve musikken. Så da får man heller være en kreativ kvartett. Vi har jo fått anledning til å simulere disse harmoniene noe bedre nå med introduksjonen av orgelet. Sykt artig for meg i hvert fall, å spille thrash-orgel.

Shredding:

– Mitt beste shredde-minne fra innspillingen var når Ketil skulle starte på jobben med å legge gitarsolo på Fit for Swine. På sitt første test-take bare harver han fram et stykke frenetisk perfeksjon. Vi så ingen grunn til å prøve å utbedre den soloen, jobben ble altså ferdigstilt på ca 16 sekunder.

Chugge-gitarer:

– Vet ikke? “The Call of Ixodes”? Er det der det chugges?

Flått:

– Jeg skrev det første utkastet av teksten til “The Call of Ixodes” i en tid hvor papiraviser hadde ekstremt høy hyppighet av monstrøse førstesideoppslag om flåtten. At nå var den på sitt aller farligste og større, verre og mer fryktinngytende enn noensinne. Det ble til slutt så generisk og gjentagende at det ble komisk.

Sjukdom:

– Nå har andre pandemiske trusler overtatt mediebildet. Flåtten gjør riktignok comeback i ny og ne, men har lite å stille opp med mot den siste farsotten. Sånn sett har “The Call of Ixodes” blitt en vemodig ballade, en nostalgisk lengten til tider hvor patologisk fare var forbeholdt oss som trakk i Lemmy-shorts, som løp ut i løvskog for å rulle rundt i busker og kratt med rådyr, hjort og elg.

Six Feet Under:

– Dårlige greier.

Gorefest:

– Vokalist i Gorefest, Jan-Chris de Koeijer, fremstår å ha ha tilsvarende arkitektur på stemmebåndene som meg, og jeg skvatt noe jævlig første gang jeg hørte “Erase”. 

Napalm Death

– Har forsøkt, men… Nei. 

På dette albumet har dere valgt å co-produsere med Bård Ingebrigtsen. Fortell litt om det valget, han som produsent og om hvordan samarbeidet fortonet seg.

– Det var Kenneth sitt forslag å jobbe med Bård. De har jobbet sammen på flere utgivelser, og kjenner hverandre godt. Kenneth var overbevist om at Bård vil skjønne greia og skru oss i riktig retning, og dette medførte absolutt riktighet. Vår hvite hval er å oppnå en god kombinasjon av det organiske og det slagkraftige, og med Bårds hjelp synes jeg vi kom på god vei mot vår soniske ledestjerne. En fantastisk raring, Bård. Samarbeidet var effektivt, lærerikt og innbefattet veldig mye fliring! 

Platen ble tatt opp og mikset i Amper Tone Studio i Oslo. Fortell litt om det lokalet og om hvordan stemningen der og fasilitetene har påvirket det musikalske uttrykket på Strictly Physical.

– Amper Tone ligger enn så lenge i Brenneriveien i Oslo, men jevnes rimelig snart med jorden. Så jeg jeg er veldig glad vi fikk anledning til å besøke og bruke studioet før den tid. Helt riktig studio for det vi ville markere tydeligere med denne plata, at vi er et “spillende band”. Mesteparten ble spilt inn i levende samspill i studioet, og helst uten klikk der det lot seg gjøre. 

– Masse flotte fasiliteter, topp stemning med maleri av en bedrøvet, blå hund. Mye Peavey-greier, Bård er Peavey-fanatiker. Om det ikke hadde stått et Hammond-orgel der er det langt fra sikkert at det hadde blitt noe orgel på plata, så det er nå i hvert fall jeg takknemlig for. Kan sikkert også trekke fram det berømte miksebordet som har hatt mang en legende sende sine historiske lydsignal gjennom seg.

Per Spjøtvold har selv stått for artwork, layout og fotografier til coveret. Fortell litt om det valget og de flotte illustrasjonene og forholdet mellom omslag og musikk.

– Siden jeg driver og lager en del platecover så ville det føltes litt rart å outsource platecover-jobben, spesielt på denne plata her hvor jeg har tatt enda mer regi enn tidligere. Ting tar tid da, når man skal gjøre alt sjøl.

– Motivet tar kronologisk med klokka for seg det lyriske innholdet på plata. Det er en kaotisk kamp mellom avguder, svinaktige kjeruber, ymse olme beist og bandmedlemmer. Inspirasjonen er hentet fra Pergamonalteret og det gis noen anerkjennende nikk til diverse utgivelser som har påvirket oss gjennom oppveksten.

Det har blitt brygget ulike viner for hver av låtene på albumet i serien FIT FOR WINE i regi av vinentusiast og kjenneren Erik the Red. Fortell litt om det prosjektet, hvordan det prosjektet kom til og om varene som dere har laget.

– Ikke helt riktig det her, vi har nok ikke brygget noe eller laget noen produkter. Bare drukket masse vin på internett-tv. 

– Ketil liker veldig godt å se på at musikere forteller om låtene sine på Youtube. Om innspillingen, om inspirasjonen og generell trivia. Vi ønsket også gjøre dette, men med en egen vri. Vi tenkte som så, at siden vi er glad i å drikke vin, hva om vi behandlet Strictly Physical som et måltid? Et måltid av åtte låter, åtte retter, som alle måtte pares med en passende vin. Vi måtte få litt hjelp fra vinkjenner Erik til å velge vinene, og han tok også på seg rollen som intervjuer under seansen.

– Jeg synes resultatet ble underholdende men også noe anstrengende for oss å bivåne, hehe. Litt stivt i starten, men så blir man jo eksponentielt dummere og festligere jo lengre ut i plata man kommer og flaskene tømmes en etter en.

I forbindelse med albumslippet i februar så gjorde dere også streaming-konserten Live in Ler 13. februar som vi fremdeles kan se på for eksempel Youtube. Fortell litt om denne konserten og om forholdet til strømmekonserter.

– Strømmekonserter har til dels fungert som et verdig substitutt under pandemien, og selv om det ikke kan sammenlignes med en ekte konsert synes jeg “Live in Ler “ var både moro, heftig og vellykka. Anbefales å sjekke ut om du kan. Ser noen av oss blir ganske slitne mot slutten, men man får jo bare som fortjent når man gnåler om at alt skal være så strictly physical hele tida. Som navnet tilsier så foregikk dette i Ler, nærmere bestemt i Sørgården Studio.

Dere  har også laget en lyrics video til «The Call Of Ixodes». Fortell litt om den og forholdet til denne typen videoer.

– Mitt forhold til den type videoer er at jeg strengt tatt ikke kan fordra dem, spesielt ikke i metall. Det er en sjanger hvor jeg synes det er veldig langt mellom de kule tekstene, men det er jo sjeldent et problem når vrælinga er fullstendig uforståelig uansett. Så det eneste man oppnår med en lyric video er å kringkaste hvor sjukt rævva lyrikken er. Min lyrikk er dritbra da, tydeligvis, siden jeg tok meg bryet med å møysommelig animere tekst, flått og roterende album-motiv.

Fortell litt om plateselskapene deres og om forholdet til dem.

Crispin Glover Records:

– Vårt siste og nåværende selskap. Lokal og kortreist vinyl fra Trondheim. Jeg har laget flere platecover-design for labelen, og label-sjef Torgeir hadde ymtet frampå til oss at han gjerne ville gjenutgi våre tidligere utgivelser på vinyl. Siden bandet samtidig drev og fikla med nye ideer ymtet jeg frempå om det kunne være aktuelt med en helt ny utgivelse, så kom det i stand. Men vi har altså planer om noen vinyl-reissues i tida framover, ja. 

Aftermath Music:

– Aftermath er både historisk og viktig i trøndersk metall-sammenheng. Etter Tabu ble lagt ned befant vi oss på platekontrakt-jakt med Doppelgängers, og vi slet med vinglende tilbakemeldinger og fant det utfordrende å få konkretisert en skikkelig avtale. Da var det veldig greit å stikke innom den bitte lille butikken i St Olavs Gate, slå av en prat med Haavard, og bli enige om noe trivelig, enkelt og uhøytidelig.

Tabu Recordings:

– I 2006 maste vi oss til en supportjobb for Bloodthorn på Blæst i Trondheim. Patrizia Mazzuoccolo, som drev radioprogrammet Tinnitus på NRK og som hadde vært aktiv i plateselskapet Moonfog, var tilstede for å dekke eventen og ble umiddelbart begeistret for det vi drev på med. Da hun noen måneder etter befant seg i sjefsstolen til Tabu Recordings var det angivelig oss hun ringte til aller først. Vi fikk utrettet mye magisk, memorabelt og merkelig med Patrizia og Tabu, det var en egen liten era som vi har veldig gode minner fra. 

1Left Horn Records:

– Dette er min egen spinkle fille-label. Primært opprettet for å kunne utgi Goat the Heads første EP, Neander Tales, på CD, og senere 7-tommeren Wicked Mimicry. Forestående utgivelser på Left Horn Records er plater fra Kostebilen og Per Spjøtvold Tribute Band.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?

– Avlyste konserter, utsatte plater. Generelt begredelige greier. 

Kan Per til slutt velge fem låter som har inspirert ham som vokalist, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva han har fått ut av disse låtene. Og kan de andre så velge tre låter hver som de av en eller annen grunn forbinder med Goat the head eller som har inspirert dem som musikere og si litt om hva de har likt eller blitt bevisst gjennom disse låtene.

Inspirasjon: Vokalist

Faith no More: Caffeine

– Som for mange andre ble Mike Patton en game changer også for meg i ungdomstida.

Slayer: Post Mortem

– Høyt tempo og god artikulasjon, rimelig vilt på siste partiet der. Kjempeviktig!

David Bowie: I’m Deranged
– Selveste stemmen! Tidenes artist! 

Carnivore: Jesus Hitler

– En frontfigur som helst forbindes med helt andre ting, men det med Carnivore Peter Steele var mest inspirerende for meg som vokalist. Sint og lekent på samma tid!

Strapping Young Lad: Aftermath

– Jeg er riktignok milevis unna i både vokal-type og vokal-evne. Men når Devin lykkes i å pare cheesy og dramatisk stemme med den utrolig intense vokalen er det svært lett å bli inspirert. Synd det ikke ble så bra etter SYL, i min mening.

Inspirasjon: Musiker

Deep Purple: Speed King

–Som nevnt innledningsvis: Helt avgjørende for at man ikke mistet orgel-motet i ung alder.

Elephant9: Fugl Fønix

– Det formelig freser og knaser av orgel-lyden til Ståle Storløkken og han jo helt hinsides dyktig!

Goat Rodeo: Attaboy 

– Helt andre instrumenter enn jeg skjøtter, men man kan jo drømme om en brøkdel av fingerspitzgefuhlen som uttrykkes her.

Queens of the Stone Age: The Evil has Landed

– De to siste Queens-platene har vært skikkelig inspirerende på både på lydbilde og ren musikalsk utfoldelse.

Susanne Sundfør: Fade Away

– For en fullkommen artist!

Inspirasjon: Låtskriver, tekstforfatter og arrangør

Richard Dawson: Ogre

– Et relativt nytt bekjentskap som innehar en helt vanvittig lyrisk penn og en rar og fascinerende måte å distribuere teksten over den skeive musikken.

Motorpsycho & Ståle Storløkken: Mutiny!

– Kenneth hadde lenge spilt i Motorpsycho før jeg fikk noe som helst dilla, men dette kom til gangs med The Death Defying Unicorn. Fantastisk låt, men hele plata er uovertruffen på fantastiske arrangementer. 

Ola Kvernberg: Dualist

– Ja hallo, hei, her snakker vi arrangering! Steamdome er også et vanvittig bra og inspirerende prosjekt fra Ola.

A-ha: Scoundrel Days

– Barndomsminne som så til de grader tåler tidens tann. Kjempelåt, en perfekt reise.

Valkyrien Allstars: Slutte å Byne

– Det her!!! Så koko bra! Teksten, oppbygginga, fremførelsen, alt klaffer! Norges beste band.

Mine medgeiter skal få slippe tenker jeg. Jeg vil heller utnytte deres goodwill og dyrebare tid til potensielle plater og konserter.