God Sting i Oslo Spektrum med et par brølere

Et stappfullt Oslo Spektrum tar godt imot en meget populær engelskmann i Norge på hans «My Songs»-turne. Med seg har han også låter fra fjorårets «The Bridge»

Ettter at sønnen hans Joe Sumner har varmet opp, kommer Sting på og går rett i gang med en hit. «Message In A Bottle» er en fin låt som er populær i salen. Korist Mella Musique oppfordrer publikum til å klappe med, og folk er villig med. Koristene danser rart, og vi får et bassdrevet, funky mellomspill. Vi hører allerede her at Sting er i slag og godt humør. En sløy «Englishman In New York» følger. Låta introduseres med munnspill. Det er også med videre. Bandet er lekent, og gitaristen spiller lekkert. Publikum er med. Allsang på andre låt, er ikke en dårlig start på konserten.

Låter fra fjorårets «The Bridge»

Det blir mer fra tiden i The Police, når de kjører på med «Every Little Thing She Does Is Magic». Den har et godt driv, men de gjør ikke så mye ekstra ut av låta. Avslutningen er rolig og gitardrevet. Sting forteller at noen sanger starter med en enkel plystreakkord, slik som «If It’s Love» fra fjorårets The Bridge. Det er en fengende og lett funky rockelåt. Et behagelig lydbilde krydres med plystring og håndklapping. De to neste låtene er også fra siste plate. «For Her Love» er en ballade med god og pen lyd, men den er kanskje litt satt og treg. «Rushing Water» har et litt stillestående vers, men et typisk Sting-refreng løfter låta. Det er koring og mer trøkk i refrenget. Melodien, som bygges rundt et bassriff, utvikler seg også mest i regrenget.

Mye hits

Sting er tilbake i hitrekka med «If I Ever Loose My Faith In You», som må være en av de fineste kjærlighetserklæringene som er der ute. En fjong låt som det klappes taktfast til. Den går over i «Fields Of Gold». Kveldens versjon er nedstrippet og litt stakkato, spesielt i starten. En klimprende gitarriff løfter den litt, men her mangler litt av den deilige flyten som er i originalen. «Spirits In A Material World» har et god trøkk, og her får bandet gitt på litt. De dras opp i intensiteten av en hoiende og intens vokal fra Sting.

Sting forteller at Stevie Wonder originalt spiller munnspill på «Brand New Day». Munnspilleren i bandet nå er 18 år, men klarer seg fint. Låta er fengende, funky og flott med et godt trøkk. Folk reiser seg og klapper. For å skaper god dynamikk i settet, følger de på med rolige «Shape Of My Heart». Den ene koristen er med på låta, og har en sytende r’n’b-inspirert rap det ser ut til at jeg er den eneste som ikke liker. Gitarspillet er fint, da. Den veldig rolige balladen «What Could Have Been» er hentet fra animasjonsserien Arcane. Med gitarsolo, god lyd og ganske intens vokal blir det en dynamisk og fin låt.

Vokalonani ødelegger

På «Whenever I Say Your Name» får nok en gang en av koristene skinne. Melissa Musique synger med på duetten. Med en vokalonanerende stil, forsøker hun å vise frem stemmen med å dra over så mange oktaver som mulig på kort tid. Hun minner om Mary J. Blige og har en god stemme som brukes på en masete og urolig måte. Det er slitsomt å høre på og hun setter Sting i skyggen. Bandet bak er blekt og tamt. For meg er dette konsertens desiderte bunnpunkt. Heldigvis blir det bedre med «Walking On The Moon». En funky The Police-sang hvor Sting drar med seg publikum på en hoiende jååhoo. Det blir nesten litt Fleksnes over det, men er fengende og stemningsskapende.

«So Lonely» er en The Police-låt jeg har hørt live av et jazzband i Bergen omtrent hver søndag i et år, så det er stort å få høre originalartisten synge på denne The Police-låta. Her er en dæsj funk, en solid dose rock og en god dæsj reggae, spesielt når de fletter inn «No Woman, No Cry» i sangen. Denne låta er fort kveldens høydepunkt. Det blir mer pop med «Desert Rose», som kanskje er hans største hit siste 20 åra. En god afrobeat og en god melodi, gjør at denne skiller seg ut. Stemmen til Sting høres dessverre ikke ut til å trives med låta, da han sliter med toppene. Her skulle han kanskje hatt hjelp av sønnen Joe, som synger med på «King Of Pain». De har ganske lik stemme i duetten. En lett funky rockelåt som løftes av en gitarsolo mot slutten.

Avslutter med selvfølgelige låter

Sting avslutter hovedsettet med verdens mest kjente stalkinglåt. Den fengende «Every Breath You Take» er skremmende dagsaktuell fordi regjeringen i dag har åpnet for utstrakt overvåkning i Norge. Det er godt trøkk og sprut i låta. Folk reiser seg fra plassene sine for å klappe og synge med. Etter meget kort tid kommer et stort rødt lys på på scenen og alle skjønner at det klart for sangen som varmer bassenget hans. «Roxanne» er utspilt til de grader, og i starten av låta gjør bandet heller ikke noe spesielt ut av den. Etterhvert gir koring, et gjentagende Roxanne for å få med publikum og jazzing fra et lekent band at låta nesten får et nytt liv. Nesten.

Sting avslutter visstnok alltid med en rolig låt. Han dedikerer «Fragile» til befolkningen i Ukraina og kvinner i Iran som kjemper for sin frihet. Han og gitarriff på kassegitar er i sentrum under denne nydelige låta. Synthen har en fin, harpelignende lyd som bygger opp under den fine, vellydende og melodiøse avslutningen. Tidvis er Sting i kveld helt genial. Tidvis er det et håpløst forsøk på å følge med i dagens musikktrender. Han bør holde seg til det han kan.

Terningkast: 4/6