Godflesh @ Blå

Den Birmingham-baserte duoen Godflesh brakte sin dystopiske metall til Blå.

Foto: Bjørnar Mæland (dessverre!)

Godflesh er et av de store trekkplastrene i Blå’s imponerende konsertprogram for oktober. Bandet består fremdeles utelukkende av dets grunnleggere, nærmere bestemt Justin Broadrick (gitar, vokal, programmering), og G. C. Green (bass). De to har holdt det gående siden 1982, og har for lengst skrevet seg inn i den industrielle metallens krøniker som et innflytelsesrikt band. Konserten som skal avholdes på Blå denne onsdagen i oktober er deres andre noensinne her til lands, og det er ikke mer enn 5 måneder siden de gjorde sin norgesdebut på samme scene.

Tilfeldighetene eller karma vil ha det til at åpningsnummeret denne aftenen er Lasse Marhaug, en musiker jeg har blitt introdusert for (og fascinert av) først veldig nylig. Mitt møte med denne mytiske figuren var via hans seneste samarbeid med MoE, det sansesprengende albumet «Capsaicin» som kom ut for under to uker siden. Å få bevitne hans soniske kreasjoner live samme kveld som Godflesh blir utelukkende en gledelig bonus, og jeg ankommer Blå med en forventning om en musikkopplevelse ganske langt utenfor det kartlagte terrenget.

Lydeffekter fra alle dimensjoner

Forventningen innfris, naturligvis. Marhaug inntar scenen alene, hvor han har et arsenal av brytere, knotter, kontrollpanel og alskens andre dingser.  Det starter relativt rolig, men er speisa fra første sekund. Lydeffekter fra alle dimensjoner durer ut gjennom anlegget, og det føles som om noen prøver å hacke hjernen min. Selv om det høres veldig kaotisk ut er det åpenbart selv for oss uinvidde i Støy-universet at det er en plan og en retning med det hele, og intensitetsnivået rullerer mellom høyt og lavt gjennom settets gang.

Jeg gjenkjenner noen av effektene fra «Capsaicin», men det er mye annet her; chiptune-aktige passasjer, knirkelyder, og en heftig perkussiv finale som høres ut som krigstrommer fra et intergalaktisk imperium. Det hele føles absurd, og jeg tar meg selv i å glise gjennom store deler av konserten. Jeg vet ikke helt om jeg skjønner bæret av det som foregår, men jeg vet at jeg liker det.

Brå slutt

Når Marhaug avslutter settet sitt føles det nesten rart å høre «vanlig» musikk fra høyttalerne i pausen mellom ham og Godflesh. Etter kort tid inntar kveldens headlinere scenen, hvilket de gjør med ytterst få primadonnanykker. Det jublende publikummet blir høflig takket før Broadrick proklamerer at de vil trenge et par minutter på å bli klare, og ber lydmannen om å la musikken gående et par minutter til. Mens de forbereder seg er det vanskelig å unngå duoens morsomme forskjell i fremtoning seg imellom; Broadrick ser ut som en Blitz-veteran, mens Green ser ut som den strenge rektoren du aller helst vil adlyde.

Forberedelsene unnagjøres, og det hele braker løs. Settet starter knallsterkt med klassikerne Like Rats og Christbait fra «Streetcleaner».  Det låter dritfett; de industrielle trommenes bitende klang, Broadricks autoritære brøling, og Greens hypereksponerte basslinjer er alle viktige bestanddeler i denne kraftpakka. Allerede i det tittelsporet fra debutalbumet spilles er det en heftig moshpit på gang. Denne utvikler seg etter hvert til en smått opphetet situasjon som heldigvis ikke eskalerer, og publikum fortsetter å hoppe, sprette, og hoie. Litt ute i settet spiller de den småsleazy Mothra fra «Pure», en låt som både Trent Reznor og Danzig anno «Danzig V: Blackacidevil» trolig ønsker de selv hadde laget.

Dessverre dabber trøkket litt av etterhvert. Låtene blir stadig mer anonyme, og folk forlater både moshpit og scenegulv mot slutten av settlista. Det skal i tillegg vise seg at en av settets tammeste låter (om jeg ikke tar helt feil er det Predominance) ender opp som avslutningsnummeret. Brått går bandet av scenen, og til tross for rop og klapping etter ekstranumre kommer den umistolkelige musikken fra spillelistene gjennom høytalerne. Dermed er det hele over, og det oppleves som en uventet og utilfredsstillende slutt. Men det var moro så lenge det varte.

Godflesh @ Blå 17.10.2018: 7/10