Golden Core – Fimbultýr

Gjennomført og egenartet fra Golden Core. Fimbultýr ble gitt ut 1. november på Fysisk Format.

Golden Core består av Simen Jakobsen Harstad (15) på gitar og Johannes Thor Sandal (17) på vokal og trommer. Alder er i dette tilfellet alt annet enn synonymt med manglende erfaring; de to har spilt sammen i fem år, og har over 100 konserter i ryggen.

Med ekspertise fra mikser Kurt Ballou (Converge) og produsent Yngve Andersen (Blood Command, Hot Nuns) har den unge duoen laget sin andre fullengder. Fimbultýr etterfølger Norwegian Stoner Machine fra 2017, og er et konseptalbum med norrøn mytologi som tematisk kjerne.

Grotter og sanddyner

Det starter med tittellåta «Fimbultýr», som sikrer en lumsk lytteropplevelse fra første øyeblikk. Man legger fort merke til den kløktige produksjonen; det er en vesentlig oppgradering siden Norwegian Stoner Machine, uten at undergrunnsvibben lider særlig av den grunn.

Mens vi er innom forgjengeren, så er en annen sentral forskjell fra sist gang at nå har bortimot alle låtene et vokalspor. Jobben har i hovedsak tilfalt norsk-islandske Sandal, som snerrer og skriker på sitt andre morsmål. Stort sett låter det riktig så fett, og han har en egenartet sangstil som kan sende tankene i retning Tom G. Warrior.

Et tiltalende aspekt med albumet er den stilmessige sammensetningen. Grovt sett kan låtene deles inn i én av to hovedkategorier; grottevennlig doom med utspring fra St Vitus-tradisjonen, eller mer «ørken-orienterte» låter med nikk til band som Kyuss og Red Fang. «Hrafnaspá» er en sterk representant for sistnevnte, og utgjør sammen med den herlig okkulte «Buslubæn» platas aller sterkeste låter.

Forsonende faktorer

Kritikk må jo til, og det er definitivt aspekter med Fimbultýr som setter den litt i en vippeposisjon for undertegnede. Interessant nok er det først og fremst de tapte mulighetene som trekker helheten ned, og «Rúnatal» er et prima eksempel på dette. Låten har albumets aller kuleste introparti (med «Buslubæn» hakk i hæl), men klarer ikke følge opp dette med samme nerve. Det som kunne vært en gromlåt av rang ender opp som en noe langdryg lytteropplevelse.

Morsomt nok lider «Villist Vaettir» av det stikk motsatte. Dens usedvanlig kvlt Darkthrone-vibber flyter over som magma, men herligheten er over etter knappe 1 minutt og 2 sekunder. Her er det nok troll på ferde.

En hovedgrunn til å runde oppover er de hittil unevnte post-rock/ambient-partiene platen byr på. Disse er kløktig spredt rundt på albumet, og gir et ekstra lag med atmosfære samtidig som de løfter enhver låt de befinner seg på. Når det instrumentale og introspektive sistesporet «Lite Vet Mennesket» går mot slutten sitter man igjen med en følelse av helhet og at det er en (blóð)rød tråd gjennom skiva. Fimbultýr er en gjennomført, egenartet og særs velprodusert fet plate som forhåpentligvis vil gi den unge duoen gjennombruddet de fortjener.