Baphy tar oss med på en reise i sårbarhet og andre styrker. Onsdag 25.09 fulgte vi henne og bandet fra get in på Revolver til førpremiere på Vega Scene og til hennes egen release-konsert. Det ble oppnedkors og blod, men også mye latter og smil. Bli med på innsiden av en festaften med Baphy og disharmoni.
Det er en stålgrå Oslo-himmel som hviler over sentrum denne onsdagen, og høsten har for lengst lukket sin favn over Møllergata. Jeg venter på et tegn fra kveldens hovedperson der jeg sitter på en av trebenkene utenfor Revolver. Skjerfene er allerede tvunnet rundt nakkene på forbipasserende, jakkene er blitt større og fylt med dun, men latteren svever som løv i luften. Jeg tar meg selv i å tenke at det utvilsomt er en flott høstdag, da jeg vinkes ned steintrappen ved siden av hovedinngangen til Kniven.
Et nytt bekjentskap
Det er ingen hvilken som helst onsdag i denne kjelleren. Det er en festkveld, og kveldens attraksjon er Thea Ossum og bandet hennes – eller Baphy som hun også er kjent som. Hun dukket opp for meg for litt over ett år siden – den gangen var jeg meget usikker på hvem og hva Baphy var, og gikk glipp av en mulighet for et møte med henne. Siden den gang har hun dukket opp for meg ved to anledninger – først som en del av koret til Witch Club Satan på Rockefeller, og så som oppvarmer for de nevnte svartmetall-heksene på Revolver i August – noe som for øvrig var hennes debutkonsert.
Premierer og konserter
Thea tar meg imot med et varmt smil og en god klem. Spenningen hun så absolutt måtte bære med seg, skjuler hun meget godt på innsiden. Hun introduserer meg til bandet sitt, og de fortsetter med å rigge seg til. Klokken er blitt 16.35, og konsertstart er ikke før klokken 21.00. I teorien har gjengen god tid til å gjøre seg klare, men denne kvelden er ikke som en hvilken som helst konsertkveld; Klokken 19.00 er det førpremiere på kortdokumentarfilmen «Alt eller ingenting» av regissør Tora Johanne Turøy på Vega Scene. Dokumentaren er om en kompromissløs, ung kvinne som skaper et musikalsk univers fylt med trommer, hat, glede og skrik. Med andre ord så er dokumentaren om Thea som tar steget inn i svartmetallens verden, i form av Baphy.
Det er en stor gjeng som skal entre den lille scenen på Revolver i kveld. I tillegg til Thea finner vi Jonas Høibakk og Lars Antonsen på gitar, Kristian Nordli Jensen på bass, Linn Myrtveit-Stensrud på vokal på «Der trommene gjaller», Kristian Frøland, Petter Moland og Vetle Raatten Skogmo på gulvtoms, og Maja Högström, Camilla Alslie og Madeleine Pettersen som blodige venninner.
Fascinerende Baphy
Det rosafargede blonde håret flagrer, eller nærmest svever rundt henne når hun beveger seg så godt som lydløst frem og tilbake over gulvet. Thea er uten tvil et vesen det er lett å bli fascinert av i all sin utilgjorte, nærmest barnlige glede over å spille og uttrykke seg. Lyden av et stort utvalg trommestikker som klapper mot hverandre bryter gjennom samtalene i rommet når hun leter frem stikkene hun skal benytte denne kvelden. Valget lander på noen splitter nye Vic Firth-stikker som for øyeblikket er rene og pene, men som om bare noen timer vil være tilgriset med blod og svette fra en monumental forestilling.
Der Trommene Gjaller
På høstjevndøgn ga Baphy ut sitt debutalbum «Der Trommene Gjaller». Albumet overrasket meg uhyre positivt, og overrumplet meg fullstendig i min egen tolkning av den. Baphy har Baphomet tatovert over hele ryggen sin, og det er i form av nettopp Baphomet vi blir kjent med traumet, følelsene, hevnlysten og døden i det tekstlige universet hennes. Albumet er ikke feilfritt, og innfrir dermed det første kriteriet innen norsk svartmetall.
«Der Trommene Gjaller» var rett og slett et mye enklere album å både forstå og lytte til enn jeg hadde forestilt meg, og jeg ble forbauset over å befinne meg i en personlig emosjonell berg- og dalbane med dette albumet. Thea har gjort akkurat det så mange av oss skulle ønske vi hadde gjort da vi var i yngre; hun har kastet seg ut i sin visjon med alt hun har å gi, og er dermed en ledestjerne i anmarsj.
Revolver i Møllergata
Revolver er et ganske hardt lokale i seg selv. Vegger og tak er fylt med minner, og jeg biter meg merke i et strategisk plassert Phantom Fire-klistremerke over baren, som en hilsen fra da K_G og Eld sist gjestet hovedstaden. Stedet er lite, men konsertene her er sagnomsuste. Noen av mine sterkeste konsert-minner har vært på nettopp denne lille scenen; som for eksempel da Celeste spilte der i 2021 eller da Witch Club Satan var der under Klubb-Øya i 2022.
Thea mykner lokalet noe opp selv om hun riktig nok byr på et opp-ned-kors på kofferten sin. Med seg har hun skogsmotiver drapert over høyttalerne og levende lys. Dette er riktig nok gravlykter, men lys er jo som kjent lys. Ellers er det smilene til alle i rommet som sørger for det varme og kjærlige. Stemningen er i lokalet er lett, og da trommer, gitarer og bass alle har gjennomgått lydsjekk, velger de å ta en gjennomkjøring av tittelsporet fra platen. Lyden er krystallklar og så høy som den skal være i nettopp denne kjelleren.
Kontrastenes diskolys
Gjennom de gitterkledte små vinduene i fothøyde på gateplan beveger skyggene av hverdagslivet seg som maniske påminnelser om kontrasten mellom A4-livet og artisttilværelsen jeg ser utfolde seg ved scenekanten. Det føles godt å sitte her på innsiden å notere seg stresset der ute. Som for å forsterke denne opplevelsen slår verten på bryteren til lysene i vinduene. Det viser seg å være en form for diskolys. Et diskolys som skaper enda en dimensjon mellom oss og de på utsiden.
Tiden har innhentet bandet og beina tas fatt på vei mot Vega Scene. Innenfor dørene treffer vi den spente regissøren av dokumentaren, Tora Johanne Turøy. Vel inne i salen spres vi litt rundt i lokalet, og jeg ender side ved side med Vetle Raatten Skogmo. Skjermen foran oss lyser med en rosa glød mot oss, og bildet av Thea i midten av den skaper en nesten utenomjordisk stemning.
Alt eller ingenting
Dokumentaren er nær og naken, og forteller historien om hvordan Thea jobber frem det som blir albumet «Der trommene gjaller». Vi får være med på reisen hennes fra øvelser, til innspilling, fra servering av ørepropper under et Eloy Casagrande (Sepultura/Slipknot)-event på 4Sound til bitende kalde fotoshoots i skogen. Kortfilmen er et personlig portrett og bidrar til å vise frem sider av Thea som vi ellers kanskje aldri ville ha sett. Å påstå at førpremieren er en suksess er en underdrivelse, og alle oppfordres til å ta turen til Revolver for å overvære Baphy live.
Fotogalleri: Ørjan H Kollstrøm
Release
Foran scenen stimler folk sammen, og jeg passer på å få skaffet meg plass fremst slik at jeg kan forsøke å få tatt noen bilder av begivenheten. Smilene sitter løst, og når bandet kommer på scenen tas de imot med åpne armer. Lokalet er fullt og det er helt tydelig noe Thea og gjengen setter stor pris på.
Baphy spiller debut-platen i sin helhet og har publikum i sin hule hånd konserten igjennom. Vi serveres alt som man forventer på en svartmetall-konsert; Her er blod, rød scenebelysning, growling og hele den pakken, men liksminken har ingen i gjengen funnet det nødvendig å hente frem fra skuffen. Noe uvanlig så er det trommene som har fått hedersplassen på scenen, og de banker Baphy livsgnisten inn og ut av.
Når blodet har størknet
Baphy var absolutt god da hun varmet opp for Witch Club Satan for ikke lenge siden, men utviklingen hun har hatt på sceneshowet siden da er mildt sagt imponerende. Hun leverer et show der humøret og smilet sitter rett på innsiden av primalskrikene, der trøsten er rett under naglene. Baphy hamrer løs på trommene for alt hun er god for, og det er ikke rent lite.
Når kvelden er over og alt blodet har størknet under neglene, og alle folkene har fått sagt sine takk og hedersbemerkninger, treffer jeg Thea igjen. Hun smiler fra øre til øre, og er strålende fornøyd med kvelden, bandet og ikke minst publikum. Jeg kjenner at tiden er inne for å komme meg ut av veien for henne og bandet, og takker for selskapet. Det har vært en vanvittig reise – og for Thea har den akkurat begynt!
Konserten ble avsluttet med trampeklapp mens Baphy innstendig ba publikum om å gro sine horn. Min oppfordring til alle som leser er å følge hennes ord: «Gro dine horn – Baphy er her!»
Fotogalleri: Ørjan H Kollstrøm
Vær den første til å kommentere