Hanne Hukkelberg – Birthmark

Etter sommeren kommer høsten, og det er en tung overgang ifølge mange. Frykt ikke, Hanne Hukkelberg gir oss lyset vi trenger med sitt nye album Birthmark.

Hanne Hukkelberg har vært et famøst navn i pop- og jazzmiljøet både i Norge og det store utland, siden hun startet sin karriere på begynnelsen av 2000-tallet. Med sin unike lydsamling, sampling og vokalregister, har musikken hennes blitt beskrevet som “knitrepop med jazzrusk i lomma”. Intet mindre, altså! Det verste er at beskrivelsen er mer enn treffende.

I Hukkelbergs musikalske univers er alt hjemmesnekret. Lydene er tatt opp fra omgivelsene rundt henne. Hørte jeg akkurat et trillende sykkelhjul? Eller en bunke bøker som treffer gulvet? Det er vanskelig å si, men sluttresultatet er unektelig et rikt og spennende lydbilde. I tillegg fungerer hun som både låtskriver, produsent og har selvfølgelig sitt eget plateselskap, Hukkelberg Music. Det kommerse nyordet «DIY» (Do It Yourself) gir nå fullstendig mening. 

Retning popverden

Det er altså ingen tvil om at Hanne Hukkelberg er en allsidig musiker. Men hvordan låter hennes nyslupne album Birthmark?

I kjent Hukkelberg-stil får man servert et lydunivers som skiller seg fra noe annet. Her kombineres organiske pianoakkorder, vrengte stemmer og “kling, klang, knirke”-lyder man ikke helt skjønner opphavet til. Når Hanne Hukkelberg snekrer sammen låtene sine, er det bare fantasien som setter grenser for hvilke elementer og lyder som kan brukes. I den fengende låta «Crazy» er for eksempel lyden av en mikrobølgeovns “pling” sentral. Dette viser hvordan Hukkelberg gjennom sin kreativitet, gjør det banale og hverdagslige til musikalsk materiale. 

Med et pastellfarget platecover og sine mange lystige låter, representerer Birthmark noe mer muntert enn hennes tidligere utgivelser. Setter man det opp mot hennes forrige album Trust, føler man kontrasten. Det kan høres ut som Hukkelberg har beveget seg mer mot en popaktig Emilie Nicolas-inspirert retning. Eller kanskje det var omvendt, for det er ikke til å legge skjul på at Nicolas har latt seg inspirere av knitrepop-skaperen. Det later likevel til at Hukkelberg med Birthmark har etterstrebet en lystigere og lettere sound, noe mer lettspiselig. Dette representerer låta «Crazy« godt, hvor det hele starter med lyden av det som høres ut som å være et telefonopptak fra et fuktig nachspiel. 

Fra danselåter til pop-melankoli

En av albumets høydepunkter er den mystiske låta «Faith», hvor de mørke bakgrunnsvokalene etterfulgt av tilsløret saksofonspill gir assosiasjoner til Bowies siste album Blackstar. Låta følges videre opp av enda en opptur, med den tidligere utgitte singelen «The Young And Bold I», hvor tempoet går raskere med rytmer som nesten minner om 90-tallets technolåter. Her snakker vi nok om en brukbar danselåt! 

Tar man for seg presseskrivet, får man vite at Hukkelberg ønsket å uttrykke de store eksistensielle spørsmålene og de små hverdagslige tankene. Når hun skriver låter er det ganske eksplisitt, og det med rette. Man trenger ikke være pompøs for å formidle hverken dype eller tynne budskap, spesielt ikke når musikken i seg selv er så rik og utfyllende. På albumets siste del beveger Hukkelberg seg dessuten i en mer melankolsk retning, både musikalsk og tekstmessig. I «Tobelittle» gjentas «I Never Leave You» gjennom hele låta. Det er enkelt, men underbygges av nydelige elektroniske strykestemmer. Til slutt er det den nedstrippa balladen «Summer Shadows» som setter punktum og runder av det hele. Den stikker seg ut fra resten, men gjør seg uten tvil verdig som sistemann ut i et så gjennomført og fengende album.