Haust: Rå kraft og mørk atmosfære

– Black metal har alltid vært vår favoritt-metalundergenre, fordi attitude og ikke minst stemning, og atmosfære er mye viktigere enn tekniske ferdigheter, mener vokalist Vebjørn Guttormsgaard Møllberg i Haust som er aktuelle med albumet Negative Music på Fysisk Format. 7. juni spiller de med all sannsynlighet sin aller siste konsert på festivalen Lyse Netter i Moss.

Ingen norsk rockeskive fra 2024 har grepet oss like mye. Bandet som revolusjonerte norsk rock og dannet grunnlaget for plateselskapet Fysisk Format slutter på topp med en maktdemonstrasjon av ei skive. Negative Music har både unik knusende slagkraft, driv og en sjelden atmosfære. Dette er rock som kan karakteriseres som skummel eller farlig og samtidig katarsisk og forlokkende å lytte til.

disharmoni.no har snakket med vokalist Vebjørn Guttormsgaard Møllberg om bandet som har gitt ut en av årets beste skiver.

Fortell om hvem og hva Haust er i norsk og internasjonalt musikkliv.

– Haust er ett av de første bandene i Norge som blandet black metal og punk, og debutalbumet vårt Ride The Relapse var den aller første fullengder utgivelsen på plateselskapet Fysisk Format. Vi har turnert i Europa og USA med to forskjellige besetninger, og opparbeidet oss en slags kultstatus i visse miljøer.

Når og hvordan ble bandet til og hva gjorde at dere hadde en lengre pause?

– Bandet ble til på Notodden da jeg og Ruben var tenåringer. Ruben hadde akkurat flytta til byen og lagde black metal-riff som han ville at jeg skulle prøve å legge vokal på og skrive tekster til. Vi lagde våre første låter med programmerte trommer. Vi prøvde å lage ren black metal, men det låt mer som punk fordi vi ikke var så flinke til å spille. Jeg skrek helt uten noen form for teknikk og klarte på den måten å utvikle en desperat og grim vokal som vi likte. Vi begynte ikke å spille som et seriøst band før mange år seinere. Vi har hatt flere pauser i årenes løp, men den lengste var etter at plata Bodies kom ut i 2015, og vi hadde turnért i et år som følge av det. Da var vi alle ganske lei av bandet, og trengte å gjøre andre ting.

Hvorfor valgte dere å hente frem igjen bandet?

– Vi spilte en konsert i 2018 med den originale besetningen for å feire tiårs-jubileum for både Fysisk Format og plata Ride The Relapse. Det ga mersmak, og noen år etter begynte Ruben å lage låter til et nytt album. Det var dette som til slutt endte opp som Negative Music.

Si litt om bakgrunnen for valg av bandnavnet og hva dere ville formidle med det.

– Vi har hatt navnet siden vi var tenåringer, og på den tiden ville vi ha et navn som hørtes black metal ut. Vi valgte å gå for nynorsk, inspirert av Fenriz sitt band Isengard. Dessuten hadde det en fin klang. Nesten som Faust.

Hvilket forhold har dere selv til årstiden høst?

– Jeg er veldig glad i denne årstiden. Jeg liker veldig godt å gå med t-skjorte, bukse og en tynn jakke, så tidlig høst er helt topp. Dessuten forventer ikke folk så mye av deg når det begynner å bli mørkere og kortere dager, og det liker jeg.

Hva med nynorsk?

– Jeg skriver ikke nynorsk sjøl, men jeg er glad i å lese nynorsk. Forfattere som Tarjei Vesaas, Haldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge og Jon Fosse har vært viktige for meg. Vi har til og med en liten Olav H. Hauge-quote risset inn på b-sida av «Ride The Relapse»: «Haust er i kjømdi»

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

– Jeg har vært opptatt av musikk helt siden jeg var veldig liten. Jeg kunne synge «Alle fugler» før jeg lærte å gå. Jeg var veldig opptatt av Michael Jackson som barn, og jobba veldig hardt med å etterligne både dansing og synging. Det gikk ikke så veldig bra, men jeg hadde noen show for nabobarna.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

– Jeg begynte å spille i band som 12 åring. Da spilte vi rock’n’roll- og blues-coverlåter, men prøvde å spille de fortere og fortere, og gikk etter hvert over til punk.

Hvordan har du utviklet vokalstilen din og hva gjør du for at stemmen skal tåle belastningen av den formen for sang og skrik?

– Jeg har aldri lært meg noen skriketeknikk. Jeg kan basic sangteknikk, men har aldri klart helt å overføre det til skrikingen. Det har vært et sjansespill å dra på lange turnéer, siden jeg ofte har mistet stemmen underveis. Og jeg har gått mange dager på turné uten å si et ord, for å spare stemmen.

Har dere hatt noen forbilder, mentorer eller inspirasjonskilder som har viktige? I så fall hvem, og hva har dere lært av dem?

– Vi var veldig opptatt av Emperor og Darkthrone da vi startet å spille som tenåringer, og Ihsahn fra Emperor var en slags bandlærer på ungdomsklubben på Notodden, men dette var før vi startet Haust som et fullt band. Når vi laget låtene til Ride The Relapse hørte vi masse på black metal, men også på The Locust, Fantomas, og band som Noxagt og Årabrot var viktige norske inspirasjonskilder.

Hvorfor black ‘n’ roll?

– Vi har vel egentlig aldri kalt musikken vår black ‘n’ roll, og jeg føler at dette var en merkelapp som kom litt seinere, når Kvelertak og andre kom på banen.

Si litt om forholdet til D. I. Y og gjør-det-selv-kultur.

– Det har vært viktig for oss. Noen ganger av tilfeldighet og nødvendighet, og noen ganger av prinsipp. Vi satt i kjelleren på gamle Tiger og bretta covere til Ride The Relapse sammen med de som jobba der, og vi har alltid involvert venner i innspillingsprosessen, og/eller gjort det sjøl.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Haust?

Vebjørn Guttormsgaard Møllberg:

– Det er vanskelig å si noe om meg selv, men jeg har i hvert fall en stemme som skiller seg ut i den gemene punk- og black metal-hop.

Ruben Willem:

– Ruben har tviholdt på sin egen oppskrift og prosess som studioarbeider og musiker, og har på den måten opparbeida seg et veldig godt rykte i norsk undergrunnsrock.

Dag Otto Basgård:

– Han er en maskin, men en veldig musikalsk maskin. Han gir deg gjerne gode musikktips fra hele verden.

Pål Bredrup:

– Pål vet hva han vil, og gjør alt super grundig. Han har perioder hvor han går 100 % inn i et felt, så blir han kanskje lei, og går 100 % inn i noe annet.

Si litt om Ormeyngel og Black Hole Crew.

– Ormeyngel var et kassettlabel som ble starta av Pål + Lars og Henning fra Okkultokrati. De ga ut kassetter med undergrunnsband fra venner og miljøet rundt Haust og Okkultokrati. Et av høydepunktene var Drugged SS – I Hate What You Think About My Life, et noisy hardcoreband fra Setesdal.

– Black Hole Crew var folka som var tilknytta den innerste kretsen til Ormeyngel, Haust og Okkultokrati. Det ryktes at det hadde noe med øvingslokalet vårt å gjøre, fordi noen kalte det for Det svarte hullet, men vi var også en vennegjeng med over gjennomsnittet negativ innstilling til rockescena i Oslo og livet generelt.

Hva skiller dagens utgave av Haust fra tidligere årganger?

– Vi har blitt en gjeng med gamlinger som spiller i et band som prøver å fremstå som noe ekte og ærlig, og det er mye vanskeligere nå enn for 10-15 år siden. Men vi jobber veldig hardt med det, og synes vi har klart å lage en ny plate som er representativt for det Haust var og er. Vi elsker å lage negativ musikk, men er kanskje ikke like glad i å være negative folk resten av dagen og uka.

Hvordan er bandet annerledes med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming enn andre band og prosjekter dere er og har vært med på så som Outer Limit Lotus og Okkultokrati?

– Med den originale besetningen som vi spiller med nå, så er det veldig annerledes fordi Ruben lager mesteparten av musikken, og låtstrukturen er så og si ferdig komponert når vi begynner å øve inn låtene. Med Outer Limit Lotus lager alle riff, og låtene manes fram og finstruktureres på øvingslokalet. Med Okkultokrati er det Pål som lager det meste, sånn som med Ruben og Haust. Outer Limit Lotus er jo resten av Haust sin besetning nr. 2 (NO og Bodies), så på den tida hadde Haust også en mer demokratisk struktur når det kom til låtskriving.

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Negative Music og hva dere ville artikulere med den.

– Haust er negativ musikk. Anbefaler for øvrig den episoden med Fleksnes når han står foran speilet og øver seg på å si ordet «artikulasjon» om og om igjen.

Hvilket forhold har dere selv til negativitet og fordervende eller negativ musikk?

– Her synes jeg det er viktig å skille mellom negativ musikk og negativitet generelt. Jeg har stor glede av å lytte til negativ musikk, for meg er dette et typisk eksempel på bra dårlig stemning. Dette må for all del ikke forveksles med dårlig bra stemning, som er noe av det aller verste jeg vet.

Hva er negativ musikk for dere?

– Helt konkret så tenker jeg på låter fra punk-, hardcore- og metalband som har både et tilsynelatende negativt budskap, og låter slemt og negativt. For eksempel låter som Black Flag sin «Nothing Left Inside», Dead Kennedys sin «Looking forward to death» og Haust sin «Something Evil». Vi har laget en spilleliste med negative sanger her:

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til:

Emperor

– Emperor er storebror-bandet vårt fra Notodden. Vi var 50% livredde og 50% fanboys.

Darkthrone

– Darkthrone er et black metal-band med punk-attitude, og har vært en viktig inspirasjon for Haust i våre formative år.

Motörhead

– Motörhead har egentlig aldri vært en direkte referanse for oss, men vi blaster gjerne Orgasmatron på fest.

Black metal

– Det har alltid vært vår favoritt-metalundergenre, fordi attitude og ikke minst stemning, og atmosfære er mye viktigere enn tekniske ferdigheter. Monotoni og repetisjon er dritbra når det er gjort på den rette måten. Det er musikk en kan gå inn i.

Crust punk

– Dette har vært brukt som et skjellsord innad i gjengen. Det betyr ikke at vi ikke liker noen punkband som har blitt kalt crust, men det har blitt en utvanna merkelapp som først og fremst lukter ganske vondt.

Blackened punk

– Dette sier meg ingenting egentlig.

Hardcore punk

– Bare hardcore er hardcore. Band som Inside Out, Negative Approach og kanskje særlig Black Flag har vært viktige for oss. Vi er også veldig glade i å dele scene med hardcoreband. Publikummet er mye morsommere enn metalpublikummet. Et absolutt høydepunkt var sammen med Trash Talk på Mandelbrot i 2010.

Sludge metal

– Melvins har vel ofte fått denne merkelappen. Og vi er veldig glade i Melvins, Boris og andre sludgy band.

Psykedelisk rock

– Da vi skrev musikken til plata Bodies (2015) med den andre besetningen, hørte vi veldig mye på psykedelisk musikk, og det høres i låtene, som til tider kan være ganske trippy og ute. Vi covret også låta «Lady Friend» av det klassiske psykedeliske pop-rockbandet The Byrds på b-siden av Fall-sjutommeren.

Tremologitar

– Tremologitar er et av de viktigste virkemidlene i klassisk black metal, og vi elsker det så klart! Men vi har brukt det selv, med måte. Vi tar det fram som ett ess i ermet ved gode anledninger.

Støy og feedback

– Støy og feedback er noe som hører med, både bevisst og ubevisst. Det er deilig å kommunisere litt med forsterkerne og kabinettene en spiller på. Å få et lite sonisk hyl tilbake.

Råskap

– Noen ganger foretrekker vi musikken litt mer polert og bearbeida, men som oftest rå, sår og ru. NO-plata ble f.eks. spilt inn ganske cleant og ordentlig i studio først, men så jobba vi masse med å gjøre den mer rå og skitten i etterkant, ved å kjøre låtene gjennom båndekko og andre lignende metoder sammen med samarbeidspartner og produsent Jørn Tore Egseth. Han hadde en viktig rolle i både denne produksjonen og på neste plate Bodies.

Avsky

– Det er lett å føle avsky i en ondskapsfull kapitalistisk verden.

Frykt

– Det er lett å bli redd også.

Angst

– Sosial angst har ofte vært et tema i tekstene til Haust. Og det å stå på scene foran hundrevis av folk og skrike ut ord som beskriver ens egen sosiale angst har ofte fungert som god eksponeringsterapi, men også av og til som helvete på jord og ren tortur.

Korrupsjon

– Vi foretrekker ekte og ærlige folk både i regjeringen og i musikken.

Anti establishment-holdninger

– Vi har alltid vært stolt plassert i undergrunnen. Det kan være veldig usunt å strebe etter suksess, og selv om vi ikke nødvendigvis har vært det sunneste og friskeste bandet, så har vi i vært fall ikke driti oss ut på den måten.

Skrekkfilm

– Helt siden starten har jeg referert til ikke bare skrekk, men også b-film, kunstfilm og lignende i tekstene og titlene til Haust. Det er lett å snakke om utenforskap, frykt, avsky og elendighet ved å henvise til skrekkfilmer. Gleden av å se på en god skrekkfilm går selvfølgelig også under det jeg kaller bra dårlig stemning. Spesielt interesserte kan sjekke ut bl.a. Desperate Living (1977), Double indemnity (1944), Dog Star Man (1961-64), Body Melt (1993), I don’t know Jack (2002), Antropophagus (1980), Nekromantik (1988) Where Evil Dwells (1985) og The Vanishing/Spoorloos (1988).

Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har vært inspirerende for Haust og si litt om hva dere har fått ut av dem?

David Bowie – Rock ‘n’ Roll Suicide

– Det hadde aldri vært noen Rock ‘n’ Roll Suicide Girls i Ugly Fucking Oslo uten denne låta.

Aura Noir – Son of Hades

– Jeg og Ruben hadde utallige fyllekuler på Notodden hvor vi alltid blasta denne låta.

Årabrot – Fumble Finger

– Da Årabrot ga ut plata Rep.Rep i 2006 var det endelig et norsk rockeband å se opp til. De var også gode støttespillere for oss i startfasen, og delte etter hvert scene med oss ved flere anledninger. «Fumble Finger» er Noise Rock gjort med norsk black metal-kløkt.

Sex Pistols – Bodies

– Haust sin aller første konsert med full besetning var på Folken i Stavanger i 2006 på Punk Rock Festivalen. Da covret vi denne låta. og det føles fortsatt som en låt som oppsummerer mye av hva Haust er og har vært. Rått, nakent, snotty og negativt.

Black Sabbath – Children Of The Grave

– Selv om Haust aldri har vært spesielt heavy, har heavy musikk alltid vært veldig viktig for oss. Og en kan høre det i låter som «Skate Rock,» «Ride The Relapse,» «Dead Of Night,» «Out Like A Light» og «Turn To Stone.»