– Med Thora Helene Skoglund Tuveng i bandet er det mer luft og variasjon i lydbildet. Hun er veldig kreativ og litt kontrarisk (les: vrang), og finner alltid måter å gjøre ting på som ikke er akkurat som det var tenkt. Ånon sier: bare det at hun er med, gjør at jeg får lyst å bruke egenskapene hennes – dette har påvirket låtarrangementene i stor grad, forklarer Hayeminol omden stilistiske endringen på deres tredje album Natural Born Failures som de har gitt ut selv på Tarmkylling Records.
Nettopp denne motstanden, evnen og viljen til å vrenge og vri på formlene har gjort Hayeminol til et mer spennende og interessant band for oss som lyttere også. Referansene til Misfits, The Stooges og annen klassisk punkrock har fått selskap av elementer fra indieverdenen. Det gir karakter og egenart uten at det går på bekostning av verken energi eller driv. I dette intervjuet med disharmoni lærer vi om nytteverdien av å lytte til Alex Chilton, Chris Bell og Jody Stephens eller The Beatles, hvordan medlemsskifte har påvirket bandkjemien og så får vi også vite at gruppen har fått ennå et nytt medlem.
Siden dere slapp andrealbumet Kollektivt Selvmord har bestningen blitt utvidet fra å være en trio til å bli en kvartett med inkluderingen av Thora Helene Skoglund Tuveng. Fortell litt om det valget og hvordan det har påvirket bandets lydbilde og indre kjemi.
– Vi valgte å få inn Thora etter at Ånon så henne spille tamburin på en skolekonsert på Foss Vgs der de begge gikk på musikklinja. Det var siste året på videregående og de hadde aldri snakket sammen før dette. Deretter endte de opp i samme samspillsgruppe og Ånon fortalte om henne til trommis Álvaro, som da spurte Thora om å bli med i bandet der de møttes tilfeldig en romjulskveld på bar. Bandet hadde lenge villet utvide lydbildet med perkusjon, keys og kor og Thora ble løsningen på dette. Da hun ble med i bandet fikk det nytt liv og momentum – det var endelig noe nytt etter 8 år med “det samme”.
Hva kan dere si om nykomlingens musikalske styrker? Hva har hun tilført til bandets uttrykk?
– Thora har en veldig sterk harmonisk sans som gjør det lett for henne å slenge seg på koringer. Med henne i bandet er det mer luft og variasjon i lydbildet. Hun er veldig kreativ og litt kontrarisk (les: vrang), og finner alltid måter å gjøre ting på som ikke er akkurat som det var tenkt. Ånon sier: bare det at hun er med, gjør at jeg får lyst å bruke egenskapene hennes – dette har påvirket låtarrangementene i stor grad.
Thora, hva var det som gjorde at du hadde lyst til å bli med i HAYEMINOL?
– Bandet hadde lenge villet utvide lydbildet med perkusjon, keys og kor og Thora ble løsningen på dette.
Hvordan har det vært å komme inn i dette bandet?
– De er en veldig fin gruppe mennesker – veldig forskjellige, men veldig like. Álvaro er kunstner og utadvendt. Førsteinntrykket var en miks av revy og latter. Vi hadde vært på samme fest, og plutselig sto vi begge ute å snakket med forskjellige dialekter – Jeg visste ikke at han het Álvaro den kvelden, for eksempel, så mye har skjedd siden da.
Lasse møtte jeg for første gang på øving der vi sto overfor hverandre. Jeg har en dårlig vane av å le når jeg ikke skal – og når Lasse prøver å få meg til å le i tillegg, blir det bare en god match. Koringer har blitt dårligere fordi jeg begynner å le, eller så bommer jeg på Mellotronen fordi jeg prøver å ikke le.
Ånon er veldig Ånon. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Det var den første personen jeg jobbet med som bare sa; «Nei, ikke den tekstlinja der,” til meg. I begynnelsen, når vi begynte å skrive sammen, dro jeg hjem og klarte ikke å slutte å snakke om hvor gøy det var å skrive med noen som visste når noe funker og ikke. Det er Ånon jeg spør om jeg lurer på noe musikkrelatert, og selv om vi har helt forskjellig musikalsk inspirasjon, så trur jeg det er derfor det funker. Vi er litt som magneter – om det gir mening.
Jeg kaller dem klumpgjengen i skjul… Sånn er det bare.
Hva er rock for dere?
– Rock er rock.
I hvilken grad defineres deres identitet og stil av musikken som dere spiller?
– Punkrocken gir oss en arena til å være oss. Det er plass til feil, streker utenfor linjene og å tenke utenfor boksen.
Bandet har utviklet sitt musikalske uttrykk og fått et mer mangfoldig og variert sound. Kan dere si litt om denne utviklingen og hva som har ført dere hit som dere er nå?
– Ånon: Her er det mye å fortelle. Etter innspillingen av Kollektivt Selvmord i 2020, så endte jeg opp i en skrivesperre. Jeg kom meg ut av den ved å ta meg mer frihet i forhold til hva Hayeminol-sounden kunne være. Siden det var pandemi, så tenkte jeg ikke så mye på å forholde meg til live-formatet. Musikken jeg hørte på endret seg og – fokuset lå ikke lenger på riff, men falt mer og mer mot melodiene og dermed å forme musikken rundt det. Big Star og The Beatles var store innflytelser.
Si litt om forholdet deres til følgende:
Misfits
– Ånon: Hva er det å si om dem, som ikke er sagt før?
Blonde Redhead
– Thora: Det har jeg hørt på! Misery is a butterfly-plata er den eneste plata jeg har hørt på, men jeg skal høre flere. Det er noe veldig interessant i sounden synes jeg. Det skjer ting, men det er luft. Min type greie!
Jon Spencer Blues Explosion
Ånon: Jeg har ikke hørt så mye på dem. Marius Kromvoll er veldig fan.
Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Natural Born Failures og hva dere ønsket å formidle med den.
Ånon: – Det var bare en jævla kul tittel, men den kom vel fra det å føle at man ikke passer inn og å føle seg dømt til å mislykkes. For meg så handler det om hvordan mange av oss har følt det om livet og musikken – det sosiale og alt det der. Så istedenfor å sutre om det, har jeg bestemt meg for å bruke det som en “badge of honour” og snu på det – og er ikke det egentlig det punken handler om?
Føler dere selv det slik noen ganger at en er dømt til å mislykkes i strebersamfunnet?
– Ja. – punktum. No question about it. Alle i bandet har hatt problemer med å passe inn – det er gjennomgående. Vi har alltid vært sosiale og musikalske outsiders.
Hva er det med negative albumtitler?
– Alle i bandet har hatt problemer med å passe inn – det er gjennomgående. Vi har alltid vært sosiale og musikalske outsiders.
Henger rock og negativitet eller antisosiale tanker sammen?
– Sannsynligvis. Sånn rent historisk sett. Den beste rocken er sjelden av de mest normale folka.
En av låtene – «Last Night At Cafe Mono» – omhandler spillestedet Cafe Mono som ble lagt ned lenge før dere var gamle nok til å komme inn der. Fortell litt om forholdet til dette stedet og bakgrunnen for at det ble tilegnet en egen sang.
– MONO var det første stedet vi spilte relativt jevnlig. Vi spilte der fire ganger på litt under to år. Det var jævlig synd at det stengte, så vi skrev en liten hyllest.
Låten tar også for seg et av deres forbilder- Morten Lunde fra The Mormones, Kosmik Boogie Tribe med flere. Fortell litt om ham og hvorfor dere hadde lyst til å skrive en sang til hans ære.
– Kosmik Boogie Tribe var et av banda vi varma opp for på MONO. Det var på slippfesten til deres så langt beste album We´re not here to fuck spiders fra 2018. Veldig bra album. Marius Kromvoll som har gjestevokal på låta er selverklært verdens største KBT-fan.
På albumet Natural Born Failures har dere også med noen gjester. Si litt om hvem de er og om hva de har tilført totaliteten.
Sindre Fjelstad Gujord
– Ånon og Álvaro har kjent Sindre siden barneskolen, Thora ble kjent med han på videregående. Ånon og Sindre jamma litt og skrev en låt sammen i sjette klasse. Ånon spilte ukulele og Sindre spilte basslinja til “Smooth Criminal” på trombona. “Moonview Highway” syns vi ble litt repetitiv mot slutten så vi dro inn Sindre på å lage en kontramelodi for å spice det litt opp.
Marius Kromvoll
– Marius Kromvoll er jo kjent som både vokalist og gitarist i Quarter Wolf og vokalist i Thee K-Otics som ga ut en skive i år som Ånon også har bidratt med mellotron, koring og perkusjon på (de glemte å kreditere Ånon for perkusjonen). Marius er også som nevnt gigantisk KBT-fan så det føltes spesielt passende at han var med å synge på den låta.
Lukas Hjermann
– Ånon: Lukas er en veldig god gitarist jeg ble kjent med på videregående. Vi ble fort venner og han ble vurdert for å bli bandets fjerde medlem, men vi droppa det ettersom vi følte vi ikke trengte to gitarister. Han spilte gitarsoloen på “Gingerbread” på vårt forrige album Kollektivt Selvmord. På NBF spiller han egentlig bare støy på korte deler av “First Contact” og “Sunlight City”, men hans store bidrag denne runden finnes på B-siden “Parasol” der han legger en Thin Lizzy-aktig harmonigitar.
Kofi Alvaro Kjølstad Erdal har laget illustrasjonen som preger platen. Si litt om illustrasjonen på albumomslaget og forbindelsen mellom cover og musikken.
– Det er en veldig barnslighet, men også en energibombe i det vi skaper.
Dere har valgt å starte deres eget plateselskap. Fortell om bakgrunnen for dette valget og om valget av navn på plateselskapet
– Ånon: Vi drev å forhandla med et par forskjellige plateselskap om å få skiva utgitt, faktisk så langt at vi så på kontrakt og sånt, men forhandlingene gjorde meg jævlig stressa og det kom krav fra alle kanter så til slutt tenkte jeg «fuck dette, vi gjør det sjæl!» Navnet «Tarmkylling» er vel bare et spill på forvirringa mellom «kj» og «skj»-lyden på norsk.
Kan dere til slutt velge fem låter hver fra 2023 som dere digger og si hva dere synes er fett med disse?
JONAS:
«Wolfe ave 40» av Wombo
– Sangen er enkel, effektiv, melankolsk og har en flytende stemning. Sydney Chadwick sin fine stemme passer perfekt til låten.
«Escribelo» av Prission Affair
– Gitareffekten er utrolig kul. Den er litt unik og den gjør meg glad.
«Swing (in a dream)» av Squid
– Suggererende og kompleks. De dekker hele lydbildet med energisk perkusjon og kule synth-lyder.
«Vampire Empire» av Big Thief
– Oppbyggingen av låten er nice, jeg liker spesielt teksten på denne
«The Score» av Grian Chatten
– Jeg elsker atmosfæren i «The Score». Den creepy bassnoten på starten av sangen og de andre lydeffektene i bakgrunnen gir sangen kule nyanser.
ÀLVARO
«Say something Else» – Ea Othilde
–Fra hennes andre ep “Mary aren’t you tired” synes jeg denne låta er utrolig lovende. Noe i pianospillet og hvordan refrenget går er utrolig bra satt sammen.
«Yum» – Slowthai
– Åpningslåta på hans siste skive slår bra an for min del. En perfekt åpningslåt i mine øyne. Både med hvor fet oppbygging og hvor mye den endrer seg i løpet av låta.
«Operator» – Yves tumor
– Noe med hvordan produksjonen og måten han synger i låta synes jeg bare klaffer veldig bra.
«Moviestar» – fucales
– Som trommis selv er dett en låt jeg setter utrolig stor pris på. Måten trommisen spiller og hvordan refrenget går. Dette er også en låt jeg har veldig vanskelig for å bli lei av!
«Salamander» – hudkreft
– En av de feteste punkelåtene fra i år, med en rå energi. Noe jeg liker veldig godt med vår egen musikk også.
ÅNON:
Hudkreft – «Salamander»
– Hudkreft har virkelig funnet sin egen identitet på den siste skiva deres. De innfrir løftene til debuten og upper den rytmiske kompleksiteten og leverer et så godt som feilfritt album. Osyo By er et av årets beste og dette er bare ett av høydepunktene.
Resept – «Rooftop»
– Jeg traff Max Elgvin første gang på Blitz i 2021 på slippfesten til Hudkrefts Nevemagnet. Den gang hadde han med seg et band som het Truls Impuls. Jeg tror han var 13/14 år gammel. I hvertfall så gikk Truls Impuls på scena først den kvelden og leverte en helt sinnssyk konsert som jeg er helt sikker på at kommer til å gå ned i myte. Hotel st. Pauli, Duvel og Hudkreft var alle veldig bra den kvelden, Truls Impuls var legendarisk! Til dags dato er det fortsatt en av de beste konsertene jeg noensinne har sett. Nå har han starta et nytt band som heter Resept sammen med Johannes Ruud-Holte og potensialet her er utrolig høyt. De har ikke ennå levert noe helt fantastisk, men ifra det jeg har hørt fra Max Ello og Resept snakker vi åpenbart om veldig musikalske og kreative folk. De må bare fortsette å øve, skrive og spille inn, så får denne låta forbli en stand-in for den fantastiske låta jeg vet de har i seg!
Island of Love – «Big Whale»
– Dette engelske bandet slapp et nokså kult debutalbum i 2023. Rått, melodisk og litt melankolsk.
Ståpels – «Marssangen»
– Jeg har kjent Mina fra Ståpels siden 2018 så når jeg i starten av 2022 fikk vite at hun hadde starta band og at de allerede hadde gitt ut en singel ble jeg nokså nysgjerrig. Må innrømme at jeg ikke var så sinnsykt imponert av «Hammerfest 1921»-singelen, men det var en låt som virkelig fanget oppmerksomheten min da jeg så dem live senere på året. Med et slinky surfriff og en tekst som boret seg fast i hjernen min umiddelbart, tok det bare sekunder fra jeg hadde hørt låta til jeg tenkte: «denne låta må spilles inn og jeg skal produsere.» Så jeg prata med dem om det og de sa «OK,» så jeg dro dem med inn i studio i april og spilte inn deres nyeste utgivelse «Marsbjørnsen & Moenopol» på to dager.
Fluffy Machine – Surf
– Jeg har sett dette sveitsiske(?) bandet live i England to år på rad nå og jeg må bare si det: dette bandet MÅ bookes til Norge umiddelbart! De spiller catchy, energisk pop-punk av typen L.A på 80-tallet og selv om jeg kanskje syns platene deres er litt overproduserte så er de et sinnsykt gøy og tight liveband. Disse må jeg se en gang til!
THORA:
«Destruction» – Susanna, Baudelaire & Orchestra
– Instrumentasjonen og harmonikken og stemmen til Susanna som flyter over orkesteret i en sikker usikkerhet, samtidig som at alt gir mening. Jeg liker det eksperimentelle – måten musikken bare er. Låta får meg til å sone ut, men jeg føler meg samtidig helt 100% tilstede. Den er både magisk og fortryllende, samtidig som den er kalkulert og sylskarp. “Burial” låta fra samme plate er óg helt fantastisk. Hør på hele plata egentlig – helst med tente lys eller at det brenner i peisen. Stirr på det varme, levende og bare eksister litt!
«Ashera’s Song» – Susanne Sundfør, Blómi
– Vokaldynamikk! Jeg veit fortsatt ikke om det er ord på denne eller om det bare er melodi. Jeg føler at jeg blir fortalt noe intimt og kjært, ropt utover ei lita innsjø og at det høres like klart og tydelig fra den ene til den andre enden.
«Alt hu treng» – Frida Ånnevik
– Jeg skrev ett-eller-anna for ei stund tilbake:
Fridas musikk er som ei litt frossen høstmorgen.
Harmonikken ligger rundt deg som et pledd. Et pledd som passer på å minne om varme – minne om det faktum at det ikke er blitt kaldt nok til å ha glømt sommervarmen helt ennå, sjøl om kulda biter litt i halsen på innpust.
Den bitinga er litt som synthene og vokal i ett. Lune nok til å gli fint forbi, eller med tekstur som gjør det om til synet av rim – og mild frost og dugg på diverse vindu.
Lun natur og harmoni. Frydefull kontakt med klangbunn og resonans. En kalkulert utblåsning. Forståelse og empati i melodi og tekst.
Jeg skrev faktisk særemne om Frida på videregående og jeg gleder meg til plata kommer i april.
«No Return (Extended Version)» – Alanis Morisette
– Altså – Alanis Morisette. Vokalt er det helt innafor og gøy. Det er bare morsomt å synge. Med alt av vokal som ligger i produksjonen i bakhånd – eller bare koringer og ting, som jeg synes er gøy. Bare hør på låta. Jeg liker femininiteten i det som er så stereotypisk i den maskuline aggresjonsgreia rocken ofte har blitt, føler jeg. Ting som er flytende og sensuelt samtidig som det er masse crunch, overdrive, distortion og desperasjon i sounden. (Det er og finnes selvfølgelig unntak! Flere damer i rock uansett! Ja takk!)
«The News» – Paramore
– Det er en veldig spretten morsom låt. Noe av det mer pop’a jeg hører på. Jeg digger låta bare. Den er enkel, den leker med lyd, det groover, teksten er kul, det driver, rytmisk. Ja.
Dere er allerede i gang med arbeidet til neste plate. Fortell litt om hvor dere er på vei og planene for 2024?
– Vårt neste album kommer til å ha lengre låter og et sterkere psykedelisk preg tuftet på tidlig Pink Floyd og Electric Prunes, men fortsatt med en punka, hayeminolsk innfallsvinkel. Vi begynte innspillinga i april, fem måneder før NBF kom ut. I tillegg så har vi tenkt å gi ut en rekke singler utenfor albumet. Vi hadde håpet å spille litt rundt i Europa, så vi får se om det går. Vi har også prata med Thee K-Otics om en mulig splitt-EP på Westergaard Records, men det tror jeg ikke engang Robert Dyrnes har fått vite… hadde vært kult da!
Siden vi startet dette intervjuet har dere byttet bassist. Fortell om den nye.
– Vårt neste album kommer til å ha lengre låter og et sterkere psykedelisk preg tuftet på tidlig Pink Floyd og Electric Prunes, men fortsatt med en punka, hayeminolsk innfallsvinkel.
Jonas, hvordan var det å bli med i Hayeminol og hva var det som gjorde at du hadde lyst til å bli med?
– Å bli med i Hayeminol har vært gøy. Det var mange låter jeg måtte lære i starten men det gikk greit. Jeg fikk lyst til og bli med i Hayminol siden jeg hadde kjøpt Kollektivt Selvmord-plata for noen år siden og syntes den var kul. Fikk også lyst til og bli med fordi alle folka i bandet virket hyggelige.
Vær den første til å kommentere