Heave Blood And Die rocket Kanalrock

De Øya-aktuelle unge og fremadstormende Heave Blood And Die spiller en kontant og tydelig rock.

De har god rytme i første låt, men vokalen er ropeaktig (rop, ikke skrik) på én tone. Introen til neste låt har lag på lag av instrumenter og med mer sang i vokal. En jevn låt med noe støy i gitarene og fra synthen.

De følger på med en låt i flere tempi. Innimellom er det noe endring til seigere tempo, her også med rop på én tone fra mannlige vokalisten. Gitarriff og fuzzvegg gir et ganske mektig lydbilde, og de spiller tøft.

Vokalen blir likevel litt monoton. Det virker som at vokalisten prøver seg på en vokalteknikk han ikke helt fikser, og da blir det mer brøl enn melodi. De har en del flotte gitarriff og fjonge synthtoner i nok en låt med ropende vokal. Det er en ganske lang låt som minner om Bokassa. Vokalisten hopper ut blant publikum mens han spiller videre på gitar.

En lengre instrumental start spilles med synth på toppen, før en intens vokal kommer inn. Bassisten spiller litt synth i tillegg til synthdama. Denne låta har dermed et mer flytende lydbilde, og da passer ikke ropevokal så godt inn. Ellers spiller de direkte og kontant rock som er lett å like.

Fengende instrumentalt, monoton vokal

Nest siste låt starter med bassriff. Det er ropende vokal fra både vokalist og synthdama og mer avdempet synth med lengre toner. Det låter mer kontrollert instrumentalt sett i retning post-punk, men vokalen er i retning hardcore.

Siste låt har et fengende refreng. Bassriffet er tøft, og driver låta fremover. En ropende og til dels skrikende vokal over gitarvegg høres nesten desperat ut. De har et ganske voldsomt lydbilde, men ikke så voldsomt som navnet tilsier.

Mitt eneste problem med bandet er den ropende og altfor monotone vokalen. Det kan være at de ikke mestrer det helt, eller at jeg ikke forstår stilen.

Fotogalleri: Tommy Lund-Pettersen