High five for Sigrid

Mens de nye studentene og fadderne lagde kaos ute i Bergens gater, var det god stemning da Sigrid inntok Festningen. Den lyse og litt forblåste sensommerkvelden ble avløst av poplåt etter poplåt og med dirigerende hender og sprett i skoene styrte Sigrid publikum.

Ålesundsartistens kule utstråling og selvtillit gjør at hun fremstår som et sterkt forbilde for unge jenter (og gutter) med tekster om deilig kjærlighet og kjip kjærlighet og budskapet om at en ikke skal la seg kødde med. Gjennom konserten oser Sigrid av kontroll og med hånden i lommen danser hun både energisk og nonchalant. Dette treffer et hovedsakelig ungt publikum, men også en eldre skare, og den eldre herren foran meg syns det er «jævlig tøft!». Dansende tenåringer og voksne med øl i hånden skaper en stemning som tilsvarer følelsen av å se gullrekken på NRK en fredagskveld. Det er rett og slett veldig hyggelig!

Vi serveres en parade av låter bygd opp i klassisk popformat. Hver låt bygges opp til klimaks med tilsvarende eksplosive lys. Låtene avsluttes ved å mørklegge scenen og de skarpe overgangene kunne med hell blitt løst på en mer spennende og kreativ måte. Det er som å sette på en plate, med klare pauser mellom sangene. Men Sigrid har det fett og drar oss med. Scenelyset bidrar til å holde energien på topp og bakveggen viser en blå himmel med hvite skyer som flyr forbi i fast motion. Over oss går himmelen fra å være lys til å bli svart. Det skaper en følelse av at sensommeren er på vei til å bli til høst, og forventningene som kommer med dette. Sigrids låter er som soundtracket til de nyinnflyttede studentene i Bergen. De som skal møte nye kjærligheter, miste nye kjærligheter, og lese ex.phil.

Sentimental Ballade

Da det er tur for «Dynamite» forlater bandet scene og den energiske paraden brytes opp. Sigrid mener få mennesker klarer å relatere til regnet i Bergen, men utpeker oss som et verdig publikum som kan forstå problematikken. Hun forklarer videre at sangen er skrevet på Nordnes og setter seg ytterst til venstre på scenen hvor en spott rettes mot keyboardet og en krakk. Det er fint med et avbrekk hvor fokus rettes mot Sigrids stemme, selv om lyden er noe for høy.

Den mørke kvelden setter en fin ramme rundt Sigrid og vinden tar i røyken fra røykmaskinen og håret til artisten. Det er stemningsfullt og høstlig. Mobiler holdes opp og lyser mot scenen som skarpe stjerner på publikumshimmelen. «Fine lys» konstanterer Sigrid nøkternt. Jeg blir forelsket i hennes kulhet. Balladen og den sentimentale stemningen avsluttes med en bastant, mørk tone på keyboardet og Sigrid som ler av sin egen musikalske avslutning og med det unngår all form for svulstighet. Bandet kommer tilbake og Sigrid befaler til dans :«Vi kom for å danse sant? Vi kom for å danse!». Låten avsluttes med et fint parti hvor vi kun hører vokalene til Sigrid og bandet.

Frysninger

Undertegnede har hørt «Don’t kill my vibe» i fillebiter, men har ellers ikke noe særlig forhold til artisten, men som et sucker punch (et uforventet slag) mister jeg min cool når «Strangers» kommer på og frysninger står ut fra kroppen min. Hun gir beskjed om at vi må synge med og publikum trekker mot scenen. Sigrid utviser like mye kontroll over stemmen, som over oss som står og ser på, og «Strangers» får frem den mørke røsten hennes.

Med hell kunne konserten sluttet her, men «Don’t feel like crying» avslutter kvelden. Det er vanskelig å holde energien oppe etter «Strangers», men lyset fra scenen som prosjekteres mot oss hjelper, og det føles som å være på skoledisko. Jeg skulle ønske rappepartiet i låten hadde fungert bedre og at Sigrid kunne løslatt sin indre gangsterrapper, for det hadde kledd henne, men akkurat dette er litt tamt. Konserten avslutter sommeren og starter høsten. Idet jeg forlater Festningen, passerer jeg et stillestående publikum som ser lengselsfullt mot scenen og ålesundere som roper «Meire! Meire!».