– Det handler om å videreføre og forvalte en musikalsk arv

Hilma Nikolaisen har nettopp sluppet det fine albumet Heritage. Det er det tredje albumet i rekken av soloalbum, og det er et album hvor hun har gjort det meste selv. Samtidig har hun fått  viktige bidrag fra andre, blant annet sine egne søsken.

I søskenflokken Nikolaisen er det flere som er musikere og har gitt ut plater som soloartister og med band som Serena Maneesh (hvor Hilma spilte bass), Silver, Kvelertak og The Good The Bad and The Zugly. Da disharmoni pratet med Hilma Nikolaisen gjennom Skype, var det en meddelsom og reflektert artist som fortalte om musikalske familiebånd, om prosessen rundt albumet, om å videreføre en musikalsk arv og om å omfavne både livets utfordrende og vakre sider.

«There’s a light in the blur/I’ll stay and watch it appear now/Maybe today»

Hvordan albumet ble til:
– Jeg plukka opp nylonstrengsgitaren og begynte å spille. Ut av dette ble det født noen låter som jeg følte ikke kunne ha en annen drakt enn den akustiske. Låtene kretsa rundt det vokale, gitarlyden og tekstene. Det var hovedfundamentet. Etter hvert som det kom flere låter tenkte jeg «wow, det her kan bli ei skive!». Heritage er flott tittel, syns jeg. Det handler om å videreføre og forvalte en musikalsk arv.

Det mest helhetlige albumet i karrieren:
– Det var et stort steg å gjøre et akustisk album. Jeg tenkte at hvis jeg skulle gjøre det sånn så skal det være helhetlig, et kapittel, et prosjekt. Tematisk ville jeg det skulle ha mening, jeg ville ikke bare kaste ut fragmenter. Plata avslutter med at de faste koristene og jeg synger sammen a cappella. Jeg syns det er en fin symbolikk i at jeg starter albumet på egen hånd, og at vi går ut av det sammen.

Om å spille alle instrumentene selv:
– Det er absolutt ikke sånn at jeg bare kan plukke opp et hvilket som helst instrument og beherske det. Når jeg lager låtene sitter jeg i timevis for å finne kordene og rytmikken og hva som trengs for uttrykket i akkurat den låten. Jeg kan egentlig ikke spille klarinett eller tverrfløyte, men jeg kan nok til at jeg greier å lage mitt uttrykk. Det blir en personlighet i det som jeg liker.

Sommerfølelsen i Heritage:
– Det er kjempefint hvis man lengter etter sommeren når man hører på plata. Selv om noen av tekstene har en viss melankoli i seg, var det viktig at dette ikke skulle bli en mørk plate. Alle låtene søker mot lyset, mot en gryning. Det er likevel essensielt å være til stede i det som faktisk er.

Teksten i «All In (Into The Outset)» som livsmotto:
– Den siste låten på platen handler om å omfavne livet, både det fine og det som er utfordrende. Jeg tror det går an å si at akkurat det er livsmottoet mitt. Det er noe jeg har prøvd å leve etter hele mitt voksne liv. Man omfavner det som er utfordrende, også fordi det utfordrende har en potensiell seier i seg. Vi feirer livet uten av vi sier at livet er bare lett og lyst.

– Alles liv er prega av en viss motstand. Vi må være flinkere til å se de små lysene og prøve å gjøre tunellen så spennende som mulig. Det fins flere små, individuelle tuneller i livet og det er fint om noen opplever platen som en lysning.

Musikalsk input og arv:
– Etter at jeg ble voksen har jeg hørt mye på folk som Burt Bacharach, Todd Rundgren, João Gilberto, Sérgio Mendes og Marcos Valle. Man hører at de har noe de vil si, de har en sterk integritet.

– Pappa hørte mye på Göran Fristorp. Jeg var ikke fan da, men jeg fant hans første plate med egne låter, fra 1974, på ei bruktsjappe på Notodden for noen år siden. Han spiller nydelig på nylonstrengsgitar og jeg ble veldig inspirert av det. Jeg så pappas forhold til Göran Fristorp på en ny måte. Det var en fin åpenbaring. Man blir glad av tanken på at livet har mange faser. I stedet for å bli redd for å miste noe, så kan man omfavne nye ting i livet.

– Jeg vet at musikken min ikke er direkte nyskapende, men i Heritage tar jeg den musikalske arven videre. Det blir en hommage til de som har gått foran, samtidig som melodiene og budskapet er nytt.

Bidrag fra hele søskenflokken i låten «Seven»:
– Jeg skrev låten i koronaisolasjon og savna hele gjengen. Da det åpna opp litt, tenkte jeg at det ville vært fint å ha søsknene med på koret. Alle sju søsknene er med og korer og synger «Connected». Noe er spilt inn i studio og noe ble spilt inn gjennom telefon. Det var fascinerende at det lot seg gjennomføre!

En musikalsk familie:
– Jeg tror ingen av oss kan noter, men vi har en guts for å få til det vi ønsker. Vi er ikke flinkiser, men det ligger nok en kul originalitet i det vi gjør.

Tips til fremtidige musikere:
– Det viktigste er å finne ut hva DU kan si, hva det er som er din farge. Alle har sitt eget ståsted og sin måte å uttrykke ting på. Ingen andre kan komme og si at det er feil.

Veien videre:
– Jeg er i gang med noe nytt og veldig tøft på andre siden av fargespekteret. Jeg syns det er kjempespennende å skrive på de nye tingene, men det er viktig å ikke forhaste seg.

– Det klør i fingrene etter å komme ut på scenen igjen og få ut ulike sider av musikken. Hvis det lar seg gjøre, er planen å spille noen konserter utover våren. Det starter med release-konserten i Jakob kirke onsdag 17.mars. Det kan bli fint!

Les vår omtale av albumet Heritage her.