— Å skrive på morsmål fjerner noe språklig hodebry og åpner for flere muligheter for min del. Også er det vel en kjent sak at tekster på norsk kan oppfattes litt mer direkte enn på engelsk. Nå er jo vi nordlendinger litt direkte av oss, så det tenker jeg bare er helt naturlig. Man må tørre å si det som det er i blant – alt trenger ikke å pyntes på og snurres inn i silkepapir og gullbånd for at det skal kunne være poesi, påpeker bassist og vokalist Ida Karoline Nordgård i Hollow Hearts som slipper platen Villfarer på Westergaard Records i dag.
Villfarer innebærer noe av et veiskille for den nordnorske kvartetten i og med språkbyttet, men er likevel ikke radikalt annerledes fra deres tidligere album. Det handler fortsatt om ganske stillferdige låter med utspring i visesang, folk og amerikana. Det klinger harmonisk og fint selv om samsangen er nedtonet noe. Vi har snakket med bandets bassist og vokalist om for- og nåtid, identitet og tilhørighet og om at vi som mennesker som regel, tross alt, lander på beina, villfarelser eller ei.
Kan dere først fortelle de som ikke kjenner bandet deres; hvem og hva er Hollow Hearts i norsk musikkliv?
— Vi er nå en gjeng med ‘bygdetamper’ som møttes på Musikkonservatoriet i Tromsø tilbake i 2016/2017. Vi hadde gått rundt ei lita stund og flørtet med hverandre i gangene på Konsen før vi bestemte oss for å danne band sammen. Vår første konsert var en support-gig for Silver Lining i Tromsøs nydeligste kjeller: Bastard Bar. Siden da har vi gitt ut masse plater og turnért i inn- og utland samt spilt på mange fine festivaler rundt om i landet.
Si litt om bakgrunnen for valget av bandnavnet og hva dere ville si med det?
— Hehehe. Huff… Må vi svare på det? Vi trengte bare noe som svingte og som hørtes ut som et bandnavn. Sånne ting er alltid vanskelig – de fleste bandnavn er jo ganske kleine?
Hvordan står det til med deres egne hjerter?
— Takk som spør! Hjertene våre har det veldig, veldig fint for tida. Den ene er på vei inn i ekteskap, den andre skal ha familieforøkelse, den tredje er nyforelska og den fjerde har det stabilt og godt. Også skal vi jo slippe plate om noen dager! Det får hjerteslagene til å komme litt tightere enn vanlig.
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fengslet interessen?
— Vi oppdaget nok musikkinteressen relativt tidlig hele gjengen. Vi har nok fått det fra flere ulike hold – som revykultur, foreldre som spilte i band, kompiser, ungdomsband, UKM, kulturskole etc.
— Hot tips: Gjør det enkelt for ungdommen å utforske musikkinteressen sin og finne likesinnede gjennom den. Med litt tilrettelegging (f.eks. et bandrom med backline og instrumenter eller en voksen som foreslår faste øvinger hver onsdag) så har dere verdens snilleste ungdom som får holde på med det de elsker.
Når begynte dere selv å spille og synge og hva fascinerer med denne uttrykksmåten?
– Jeg (Ida Karoline) kan svare for meg selv her. Sang og musikk har vært der så lenge jeg kan huske. Min farfar spilte trekkspill til oss barnebarna da vi var små og pappa spilte bass i band og sang utelukkende harmonier på låtene på radioen. På oversiden av huset hvor vi bodde store deler av barndommen min stod bandbussen til fattern parkert. Jeg har gode minner om at jeg og søskenbarnet mitt Stian pleide å leke i den bussen. Vi kan kanskje ha vært 6-7 år gamle der vi raste rundt og hørte på Øystein Sunde og latet som at vi var på turné – ettersom jeg var ett år yngre kunne jeg selvfølgelig ikke være sjåfør, det var det eldstemann som måtte ta seg av. Siste låta på plata kom til en hustrig høstkveld jeg var ute og gikk og kjente på et sterkt savn etter ham.
— Det tok noen år før jeg fant bassgitaren. Det gikk i sang, gitar og piano i begynnelsen. Da jeg og kompisgjengen min som 15åringer skulle starte Pink Floyd-coverband var det nærmest en selvfølge at jeg skulle spille bass siden utstyret allerede var tilgjengelig i
heimen. Det begynner jo å bli noen år siden nå.
— Jeg syns det er litt vanskelig å sette ord på musikk og effekten den har på hode og kropp. Kanskje er det akkurat det som fascinerer meg med musikk. Det hele er liksom litt magisk. Uansett hvor mye man nerder og utdanner seg innen fagfeltet er det en del der som bare er uforklarlig. Det er viktig å ha evnen til å reflektere rundt det man opplever både som formidler og som mottaker av musikken – samtidig er det noe deilig ved at det bare må få skje som det skjer, og at hvert menneske har sin individuelle opplevelse av musikk.
Har dere hatt noen forbilder, mentorer eller inspirasjonskilder som har vært viktige. Isåfall hvem og hva har dere lært av de?
— […] man kommer så mye bedre ut av alt her i livet om man er snill og grei. Dét er inspirerende.
Hvorfor folk og americana?
— Vise, folk og americana er nok der vi alle møttes litt på midten av ytterpunktene i de forskjellige musikalske preferansene vi har innad i bandet. Vi hadde aldri egentlig noen diskusjon rundt uttrykk, det bare blei sånn.
Dere har byttet fra å synge på engelsk til nå å uttrykke dere på norsk/dialekt. Fortell om det valget og hva det har hatt å si for melodispråk og kommunikasjonen med publikum.
— Låtene på Villfarer er et resultat av et bestillingsverk vi hadde hos Varangerfestivalen i 2022. Det var undertegnede som hadde idéen og satt på det meste av låtskrivingen. Å skrive på morsmål fjerner noe språklig hodebry og åpner for flere muligheter for min del. Også er det vel en kjent sak at tekster på norsk kan oppfattes litt mer direkte enn på engelsk. Nå er jo vi nordlendinger litt direkte av oss, så det tenker jeg bare er helt naturlig. Man må tørre å si det som det er i blant – alt trenger ikke å pyntes på og snurres inn i silkepapir og gullbånd for at det skal kunne være poesi.
— Hva det har hatt å si på melodiene har jeg ikke tenkt så mye på. Kanskje vi skal gjøre en melodianalyse og se om alle melodilinjene ender nedover – slik som den nordnorske dialekta vil antyde?
— Det er deilig å kommunisere med publikum på egen dialekt. Vi er jo som nevnt bare en gjeng fra bygda som liker å spille musikk sammen og syns kanskje ikke vi trenger å formidle noe mer fiksfakseri enn akkurat det.
Si litt om bandets generelle utvikling fra debutalbumet Annabelle via Peter og Travelling Songs til Villfarer.
— Jeg tror hver plate gjenspeiler oss og våre musikalske impulser i den tiden vi var akkurat i øyeblikket. Det er sunt å utvikle seg og utforske nye veier i musikken – akkurat som ellers i livet. Villfarer skiller seg først og fremst fra sine forgjengere ved at den formidles på dialekt, utfordrer tradisjonell låtstruktur og oppbygging, i tillegg til at har vi lekt oss litt mer med elektroniske virkemidler nå. Likevel er visetradisjonen og det akustiske preget fortsatt ankerpunktet i musikken vår. Det er alltid friskt å gå i litt nye retninger.
— På Villfarer har vi for første gang hatt samarbeid med produsent Kristian Olstad som er verdens beste fyr og musiker. En million kilo kjærlighet sendes til han. Vi digger touchen Kristian har gitt plata og det har vært en fryd og ære å ha en så dyktig og dedikert produsent på laget.
Kan dere si litt om hverandres roller og musikalske styrker?
— Litt av greia med Hollow Hearts er at vi først og fremst er en gjeng med bestekompiser som i blant jobber profesjonelt sammen og har det jævlig gøy[…].
Hvordan skiller Hollow Hearts seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band dere er og har vært med i, som The Northern Lies, White Ascot, Rustholk, Arctic band etc.?
— Vi <3 alle våre tidligere bandprosjekter og har tatt med oss det beste fra de inn i Hollow Hearts. Litt av greia med Hollow Hearts er at vi først og fremst er en gjeng med bestekompiser som i blant jobber profesjonelt sammen og har det jævlig gøy – men det kan sannelig være på godt og vondt å kjenne kollegaene sine så godt også!
Fortell om albumtittelen «Villfarer» og hva dere ville formidle gjennom den?
— Kast en neve med fjær opp i lufta og følg med på hvordan hver og en av de beveger seg og hvor de til slutt lander på hvert sitt sted. I tiden fra de er kastet opp i lufta til de lander er de ganske villfaren – men de lander jo et sted til slutt.
Hvordan har dere det selv med villfarelser og retning i livet?
— Man har vel godt av å søke litt og finne ut hvor og hva man vil?
Si litt om forholdet til:
Crosby, Stills, Nash & Young
— Her har vi hentet mye inspirasjon på flere måter, spesielt med tanke på å synge harmonier sammen. Denne kvartetten er en solid en fellesnevner i bandet, på lik linje med Iron Maiden, Bigbang og Bon Iver!
Musikkonservatoriet og musikalsk skolering
— Ja, vi er jo hele gjengen ‘skolerte’ musikere. Det har vært kjekt å få fylt opp verktøykassa slik at vi alle snakker samme språk når vi jobber sammen. Også har det vært verdifullt å ha vært i et veldig fint og inkluderende miljø med likesinnede studenter på Konsen i Tromsø.
Country
— Elsk på eldre, klassisk køntri og norsk køntri! Ikke fullt så elsk på sånn glattpolert og showete Country Awards-køntri…?
Blues
— Blues er gøy! Det er vel Christoffer som tar med seg blues-uttrykket inn i Hollow Hearts.
Instrumentering
— Vokal, gitar, bass og trommer – trenger man noe mer…? Vi setter nok pris på spilte instrumenter og god gammeldags livemusikk. Så bakstreversk er vi nok, dessverre. Samtidig kanskje ikke en sjokkerende melding i og med at vi har dedikert utrolig mye tid til å bli solide instrumentalister.
Låtarrangement
— Oi, her er det så mange muligheter og så mange ting som funker bra. Det fins ikke noen fasit her. Enten kan man arrangere låtene slik at de komplimenterer budskapet i teksten eller gå i helt motsatt retning og kjøre på med kontrast. Dette er noe vi syns er gøy å jobbe ut sammen i bandet slik at alle får satt sitt preg på musikken.
Musikalsk dynamikk
— Dødsviktig for at musikk skal kjennes levende ut. Kudos til Morgan Nicolaisen som mastrer musikken vår på et vis som gjør at dynamikken fra innspillingen består og ikke pushes til maksgrensa.
Harmonier
— Vi har gjort vår del av vokalharmonier og en av våre styrker er at vi synger bra sammen. Villfarer er det derimot ikke fullstappet med søte harmonier noe som også har vært litt godt. Kanskje er det idéen om allsang som har gjort at vi bare synger unisont på mange låter. Det er noe sterkt i det også.
Identitet
— Identitet er jo så sammensatt – men det handler vel til syvende og sist om hvem man er?
Tilhørighet
— Jeg har hatt stunder hvor jeg ikke har følt tilhørighet noe sted og det er nok da jeg har vært på mitt mest ensomme. Å høre til et sted skaper trygghet enten det er i familien, vennegjengen, på arbeidsplassen eller et sted. Det tror jeg er noe alle mennesker behøver å føle på. Nyplata har flere låter som sier noe om tilhørighet til et sted. «Villfarer», «Tyngdekraft», «1946» og «Høre til» handler alle om tilhørighet til Nord-Norge på hvert sitt vis og i hver sin tid.
By og land
— Vi er definitivt Team Bygda. Nå har jo to av oss blitt så lei av byen at vi har flyttet til henholdsvis Hasvik og Karasjok for å finne tilbake til bygde-roen og det sier nok sitt. Byen er fin og spennende den, men så var det dette med å anerkjenne sin identitet og tilhørighet da.
Natur
— Forholdet til natur er alt! Kan vi ta et nytt intervju og bare snakke om natur og klima? Naturvern er en ordentlig hjertesak for en gjeng friluftselskere. Vi kjører kortversjonen: Det er ingen vits å snakke om å redde klimaet samtidig som vi raserer naturen vår. Om det er mangelen på kunnskap eller det heslige higet etter pengerikdom som gjør at det bare får skure og gå er ikke godt å si. Heldigvis finnes det noen kloke stemmer som kjemper for at vi skal ta vare på de naturområdene vi har igjen. Det er valg til neste år og da kan vi jo for eksempel stemme for å drite langveis i digre hyttefelt midt i fjellheimen, motorveier over vidda, vindkraftutbygging og gruvedrift på havbunnen
Stillhet og ro
— Undervurdert og helsefremmende. Med fare for å høres veldig alternativ ut: Den indre pulsen og oppfattelsen av tid føles annerledes ut når man klarer å leve uforstyrret i øyeblikket. Skal man klare det må man ta vekk noen faktorer som nesten utelukkende fører til stress. Legg vekk telefonen og oppsøk naturen.
Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært viktige for deres musikalske dannelse og si litt om hva dere har fått ut av de?
— Det finnes så mye musikk som er lagd for lenge siden som vi har blitt inspirert av og som mange har hørt om før, tenker vi kontrer intervjuspørsmålet og sender folket ut i dagen med 5 relativt nye låter som er digge for øret og som passer godt til høsten.
S P E Y S I D E – Bon Iver (omg, det kommer ny plate snart!!!)
alyosha – Susanne Sundfør
Small – Siv Jakobsen
Hymn. – Fay Wildhagen
Patterns – Laura Marling
Vær den første til å kommentere