Honningbarna på Rockefeller

26. oktober besøkte Honningbarna rockefeller, og for et besøk det var!

Honningbarna åpner konserten med sin nyeste, «Øyane er mosaikk», og allerede her er publikum i taket. Det danner seg raskt en moshpit foran scenen, og folk hopper, spretter og faller. Noe som er så vakkert i slike tilfeller er at folkemassen rundt har en tendens til å stoppe opp, og løfte en opp fra bakken. Selv om alt tilsynelatende er fullstendig kaotisk, flyter massene rundt og oppfører seg som én samlet enhet. Blåmerker er en selvfølge hvis man ønsker å stå foran i midten, og undertegnede fikk kjenne dette på kroppen.

Publikummere begynner tidlig å klatre over gjerdet til scenen for å hoppe opp med bandet. Vaktene gjør en solid jobb med å holde mange tilbake, men i det bandmedlemmene begynner å gi hjelpende hender til de som ikke når helt opp til scenen selv, blir dette forgjeves. Dette ender med at det er flere fra publikum på scenen enn det er bandmedlemmer, og konserten fortsetter som ingenting.

Scenen er et forslag

Under «Fri Palestina» begynner bandmedlemmer og «scene-publikumet» å hoppe ut i mengden. Her klatres det ikke ned til gjerdet, for så å klatre opp på publikum, men folk tar regelrett løpefart og hopper ut i folkehavet. De som har instrumenter tar med seg disse, og spiller videre. Scene er et vagt begrep, og strekker seg mye lengre enn forhøyningen bandet begynte på. Innen låta er over står bare tre igjen på scenen, én på trommer, og to på bass og gitar.

Gutta i Honningbarna er ikke fremmede for å benytte seg av publikum, selv som en del av scenen, og crowsurfer ganske ofte. Det var trolig flere bandmedlemmer som var like mye ute i publikum som de var ute på scenen. Dette er virkelig et band hvor scenen ikke er en begrensning, men et forslag, som de virkelig ikke lytter til. Ikke for det, Honningbarna benytter seg flittig av scenens dybde, og hopper rundt og koser seg virkelig!

 

Gjestevokalister

Når bandet etterhvert kommer seg opp på scenen igjen, kastes mikrofonen ut. Den tas i mot av noen i publikum, som tar over vokalen. Dette er heller ikke den eneste gangen vokalen overlates til noen av de fremmøtte. Under «Penthouse Perfect» dras én publikummer opp på scenen, og får gjøre vokalen mens bandet spretter rundt på scenen. Dette opplyses å være konsertens nest siste låt, og etter «Pyongyang Freedom Fighter» forlater bandet scenen.

I god konsertstil kommer bandet tilbake, og spiller «Jeg Hører», «King Kong justice» og «Døtid» før konserten er over. Mot slutten fortsetter bandet stagedivingen, og ett av de siste hoppene går ikke helt som planlagt når en av scenehøyttalerne følger etter og havner i fotograva. Ingen blir skadde, så her er ingen fare. Undertegnede savner «Fuck Kunst», en av deres større fra 2013, men til tross for dette blir det en fantastisk konsert, og jeg gleder meg allerede til neste gang.