Høstsabbat 2019

Kvalitetskonserter og kanon stemning preget Høstsabbat også i år.

Høstsabbat har for lengst blitt et av mørketidens store høydepunkt. Festivalen gikk av stabelen for første gang i 2013, og ble i år som i fjor avholdt i Kulturkirken Jakob. Programmet har som ved tidligere år gitt bestått av en saftig miks av band, som jevnt over befinner seg et sted fra blytung sludge-metall til progga spacerock. Høstsabbat-organisasjonen har også velsignet oss med konserter utenfor festivalperioden, og har fått navn som Om og Electric Wizard til Jakobskirken.

Nytt av i år er innføringen av Verkstedet-scenen. Den trivelige baren på andre siden av Hausmanns gate skulle i år bli festivalens tredje scene, med et spesifikt fokus på norske undergrunnsband. Hele 26 band fremførte på årets Høstsabbat, og vi har drodlet ned noen tanker om noen av dem. Vi takker ærbødigst for at vi (atter en gang) fikk komme, og gratulerer arrangørene med en godt gjennomført og særdeles hyggelig helg.

Vurdering

Astrosaur på Høstsabbat 2019 (Verkstedet): 5/6

Astrosaur er på god vei inn i stratosfæren med sin nyeste utgivelse Obscuroscope, som ble gitt ut så nylig som 27. september på prestisjelabelet Pelagic Records. Trioen spiller instrumental progressiv post-metall av galaktisk størrelse, og ledes av Eirik Kråkenes. Sistnevnte assosieres med band som Leprous og Ihsahn, hvilket bør gi noen indikasjoner om det tekniske nivået vi snakker om her.

Obscuroscope preges av et mildt sagt omfangsrikt lydbilde, og i forkant av konserten er jeg veldig spent på hvordan det unge trespannet vil klare å gjenskape dette på Verkstedet-scenen.

Dersom knusing av (moderate) forventninger hadde vært en olympisk gren, hadde Astrosaur rasket med seg både gull, sølv, og bronse denne kvelden. Det relativt intime lokalet er ingen hindring, og etter responsen å dømme er det ikke bare jeg som ble (mektig) imponert av den virtuose trioens herjinger.

En sterk settliste får en bunnsolid avslutning med «Poyekhali», en låt som for undertegnede virkelig inkapsulerer bandets essens og bredde.

Vurdering

Ufomammut på Høstsabbat 2019 (Kapellet): 4/6

Ufomammut er en italiensk power-trio som har holdt det gående siden Y2K-noiaen pågikk for fullt. Bandet spiller jordskjelvende sludge/doom ispedd litt psykedeliske elementer, og har gitt ut en rekke fullengdere siden oppstarten i 1999. Med mindre husken svikter meg fullstendig – hvilket den gjerne gjør – var sist jeg så dem på Blitz i 2011, en scene de gjentatte ganger har besøkt under sine opphold i Tigerstaden.

Første del av konserten oppleves egentlig som et langt «wtf»-øyeblikk. Materialet fra deres årsferske EP XX er imponerende lavmælt, og når disse åpner showet blir det faktisk litt kjedelig. Stillheten fra salen kan antyde at jeg ikke er alene om å synes at dette ikke funket helt. Jeg har ikke noen problemer med rolige og oppbyggende åpningsnumre, men her ble det rett og slett dødtid.

Men når det først smeller, smeller det på ordentlig. Ufomammut leverer gromriff etter gromriff, og den primale energien i bandets musikk sprer seg i rommet som svartedauden. Det blir mer og mer barbarisk jo lenger det varer, og spesielt «Hellcore» og avsluttende «God» fremprovoserer en treningsøkt for nakkeregionen.

Vurdering

Acârash på Høstsabbat 2019 (Verkstedet): 5/6

Acârash er et Oslo-basert band som har fått mye mindre oppmerksomhet fra disharmoni (og offentligheten for øvrig?) enn hva de faktisk fortjener. For vår/min del har det vært mer uflaks enn uvilje; fjorårets In Chaos Becrowned unngikk radaren mens det ennå var naturlig å anmelde den, og konserten deres på årets Inferno klaffet ikke helt med den allmektige hverdagskabalen. Gleden var dermed stor da jeg ble gjort oppmerksom på at de skulle bringe sin mørke musikk til Høstsabbat.

Bandet spiller en interessant hybrid av hardrock og metall. Tankene kan sveve i retning Satyricon etter årtusenskiftet, men det har samtidig et uttrykk som er litt mindre polert, litt mer bitende, og ikke minst mer orientert mot årgangsrock og blues. Musikkens egenart suppleres av vokalist Anlov P. Mathiesen, hvis fete stemmebruk klaffer særdeles godt med lydbildet forøvrig.

Låtene følger stort sett et etablert rammeverk, men hver gang du mistenker dem for å gå tom for triks drar de noe sprøtt – gjerne en gitarsolo rett fra 70-tallet – ut av hatten.

«Legion Obscura» er ett av mange høydepunkt, og er med sin sterke hook en god representant for settlistens mange spretne og sofistikerte låter. Den konstant muterende «Shadows Roam» bør også nevnes i samme åndedrag. Til tross for at Acârash ikke har forutsetningene på sin side (les: en litt liten scene på et litt tidlig tidspunkt), leverer de en overbevisende konsert med en upåklagelig gjennomføring. Jeg gleder meg til å se dem igjen.

Vurdering

Belzebong på Høstsabbat 2019 (Kapellet): 5/6

Et markant trekk ved årets sabbat er at bandene virker ekstremt punktlige i forhold til angitt spilletid. I det jeg ankommer Kapellet ett minutt over designert oppstart, er allerede Belzebong godt i gang med å rive ned kjerka. Det er et morsomt sanseinntrykk; det føles som å ha entret et hemmelig, forglemt kammer hvor de tre strengetraktørene har stått og banget siden verden var ung.

Polske Belzebong spiller instrumentell og beinhard stoner/doom. Vokal oppleves ikke som noe savn da det enormt fargerike sceneshowet blir fortellerstemmen til det hele.  Publikum er i hypnose allerede før Diabolical Dopenosis er ferdig, og bejubler bandet med «ølla i været» – en gest som forøvrig nærmer seg å bli et Høstsabbat-meme.

De gigantiske riffene er både svære og sløye, og serveres som perler på en snor på andrenummret Bong Thrower. Oppfølgeren Pot Fiend har noen frekke synkronriff, men før låten er ferdig kjenner jeg på en snikende følelse av monotonitet. Bandets telepatiske evner virker intakt, for de neste numrene er litt mindre «Sabbath-worship» og litt mer margknusende doom. En maktdemonstrasjon av en konsert!