Høstsabbat 2021

Endelig ble det Høstsabbat igjen!

Et av de største savnene fra det koronastengte konsert- og festivallivet i fjor var Høstsabbat. Arrangementet har over tid vokst seg til å bli Oslos triveligste festival, hvor mørketiden ønskes velkommen av tunge riff og/eller psykedeliske melodier.

Etter å ha tilbrakt oppstartsårene på henholdsvis Betong og Vulkan Arena/Pokalen, har festivalen siden 2018 blitt avholdt i Jakobskirken, med nabopuben Verkstedet som utvidet scene. Vi har dekket festivalen både i 2018 og 2019, og det er stor stas å være tilbake igjen. Vi takker ærbødigst for at vi fikk komme!

Se fullstendig bildegalleri nederst i saken!

Dag 1 – Fredag 8. oktober

Grunnet logistiske utfordringer rekker vi ikke starten av konserten til Hymn, som åpner fredagskvelden i kapellet klokken 17.00. Allerede ved ankomst er lokalet imponerende velfylt, og de oppmøtte serveres høykompetent knusing fra scenen. De heftige/lidende skrikene til Ole Rokseth kler det mektige lokalet meget godt.

Heldigvis er vi ikke såpass sent ute at vi misser godbitene «Breach Us» (tittelsporet fra deres nyeste fullengder) og den utmerkede singelen «Exit Through Fire» fra samme skive. Rokseth takker inderlig for oppmøtet, før settet avsluttes med en glitrende fremføring av «Perish». Det hele blir en bunnsolid start på kvelden og en noe annerledes hymne enn man typisk forventer å høre fra kjerkegulvet.

Etter en kjapp tur innom krypten for å høre noen heftige grooves fra Steinsopp, returnerer vi til kapellet for å bevitne København-baserte Öresund Space Collective. Kollektivets karismatiske frontfigur Dr. Space bærer en kledelig trollmann-kappe for anledningen. Han kan røpe at det er godt over et tiår siden de spilte her til lands, og anmoder de oppmøtte om å ha en «good trip«.

Trippy er definitivt et dekkende adjektiv for denne konserten. Med mindre jeg tar fullstendig feil er det nordmannen Eskil Myrvold (Kanaan, Blodkvalt, Daufødt m.m.) som har inntatt bassen, og sammen med trommeslageren gjør han en svært god jobb med å tilrettelegge for all den utenomjordiske jammingen og improvisasjonen som finner sted. I tredje låt ryker kappen, til (ytterligere) hevede glass og begeistring fra gulvet. I sannhet en behagelig reise.

Vi tar turen over til Verkstedet for å få med oss Gunerius & Verdensveven, uten å ha fått med oss at de har utgått pga. sykdom og at Highrule har steppet inn for dem. Det drone-dominerte showet/lydbildet har et preg av performancekunst over seg; seansen på Verkstedet kan neppe sies å være festivalens mest allmenntilgjengelige, og en del av publikum kaster inn håndkleet underveis.

Gaten krysses og vi er tilbake igjen i kapellet for å sjekke ut Gösta Berlings Saga. Det Stockholm-baserte bandet stiller velutstyrt med to perkusjonister og et heftig keyboard. Settet starter med den høyst dansbare «Släpad», og det gir litt vibber av Ulvers The Assasination of Julius Caesar, hvilket selvsagt er utelukkende positivt. Lydlandskapene som males er interessante, dynamiske og filmatiske, og låtene oppleves å «ha alt». Et annet høydepunkt er «Konkret Musik», som er tittelsporet fra deres nyeste skive fra 2020.

Delegasjonen tar så turen ned i krypten – fysisk såvel som metaforisk – for å sikre oss litt Sibiir, og ankommer i tide til å nyte «Blurred Flickering Pictures». Det rutinerte bandet leverer som alltid, og serverer perler fra diskografien som «For the Few» og «These Rats We Deny». Frontmann Jimmy Nymoen proklamerer at krypten er en perfekt venue for Sibiir å kickstarte konsertsesongen i.

Siste konsert for kvelden blir Mars Red Sky i kapellet. Den franske trioen spiller rock av den tunge og trippy sorten, og starter med – etter det jeg kan oppfatte – «Strong Reflection». De enorme riffene og rytmene står i en fascinerende kontrast til vokalen til Julien Pras, som har en lys og mild, nærmest sørgmodig stemme som passer utmerket til både musikken og de sakrale omgivelsene. En sterk avslutning på en sterk første dag av Høstsabbat.

Dag 2 – Lørdag 9. oktober

Heldigvis var det ingen forsinkelser på festivalens andre dag, og vi kommer tidsnok til å høre bergenserne i Slomosa innlede kapellets første konsert med et styrtmorsomt lydopptak fra distriktsradioens domene. Slomosa er definitivt i kategorien «unge lovende» her til lands, og man har sett frem til å endelig få sett dem på en scene. Nå er det tid for tundrarock.

Lydbildet er svært og den melodiske teften er upåklagelig. Vokalist/gitarist Benjamin Berdous har en stemme/stemmebruk som matcher musikken meget bra, og det er mye bra koring fra bassist Marie Moe i f.eks. låter som «Estonia». Stort sett får vi låter fra deres relativt ferske debutalbum, men det serveres også smakebiter av kommende musikk («Rise»?) som de spøkefullt antyder at de «ikke kan ennå«. Den nye låta sitter selvsagt godt, og lover bra for en allerede lys fremtid. Den umiskjennelige og catchy «In My Mind’s Desert» introduseres som en poplåt, mens sistenummeret «Horses» proklameres (med riktighet) av bandet å passe godt til Jakobskirken.

Sympatisk nok er også bandet rause overfor sine kolleger fra hjembyen. Ikledd en T-skjorte med Bismarck-logo oppfordrer Berdous publikum om å sjekke ut labelmakkerne deres i Kryptograf. Vi tar anmodningen på alvor og trer ned i krypten. Som på fjorårets debutskive starter showet med «The Veil», og det gis raskt vibber av Witchcraft og alskens 70-tallsnadder. Den begivenhetsrike låten fremføres med teft og feeling, hvilket også kan sies om den okkult-klingende oppfølgeren «Omen».

Protodoom-bandet rekker å kyle nedpå litt Hansa før den bortimot dagsferske singelen «Cosmic Suicide» står for tur. Både denne og oppfølgeren – den herlig speisa «Seven» – scorer gode poeng på kvartettens vekslende vokalansvar og bunnsolide koring.

Etter et par opptredener fra Bergenskremen flyttes fokuset til Sverige. I kapellet er det Greenleaf som står for tur. Bandet har holdt det gående siden tusenårsskiftet, og gjør et godt inntrykk. Gitarist Tommi Holappa trakterer strengene som en trollmann, mens bassist Hans Frölich smiler så bredt at han ser ut til å snart kose seg i hjel.

De har et ganske bredt lydbilde som strekker seg fra hypnotisk og fartsfylt stonermetal til mer blues-aktige uttrykk. På en låt – kan det ha vært «Tides»? – får man til og med vibber fra stadionrockens (!) domene.

Vi går ned i krypten ganske tidlig for å få med oss et annet svenskt band, Besvärjelsen. Helt siden disharmoni mottok promoen for Vallmo i 2018 har jeg tenkt at disse burde komme til Høstsabbat, og gleden var stor da bookingen var et faktum. Den Dalana/Uppsala-baserte kvintetten åpner konserten med Vallmo-materiale; innledningsvis den hypnotiske «Return to No Return», etterfulgt av den helgroovy «Öken».

Nyere verk får også sin plass i solen, deriblant en helt ny og uutgitt låt («In The Dark»?) som definitivt vekker interesse. Den glimrende «All Things Break» fra EP’en Frost (2019) blir fremført med briljans, og er likhet med «Falsifarium» blant konsertens store høydepunkter. Til tross for savnet av et par personlige favoritter («Röda Rummet» og «Under En Svart Himmel») fra settlisten var det så absolutt en glede å endelig få sett Besvärjelsen live.

Festivalens andre og siste dag avsluttes med britiske Conan. Som navnet antyder snakker vi tunge og primitive saker; bandet har med god grunn blitt omtalt som «caveman battle doom». Conan smeller og pisker seg gjennom settet, og når det mot halvveis i konserten annonseres slagere som «Hawk As Weapon» og «Volt Thrower» er responsen fra publikum like enorm som det blytunge lydbildet som fyller Jakobskirken.

En kul kontrast til det primale barbariet er vokalist/gitarist Jon Davis’ interaksjoner med publikum, hvor han med nærmest Sleaford Mods-aktige takter gir ektefølte hyllester til både arrangører og oppmøtte, samt «this beautiful city». En sterk finale på en etterlengtet begivenhet – vi ser allerede frem til neste år!

Alle foto: Sadan Ekdemir