Iceland Airwaves har blitt en hjørnesteinsfestival for alternativ musikk og for artister som står i startgropa i sin karriere. Festivalen har holdt på i over 20 år og vanligvis spenner festivalen seg fra onsdag til og med lørdag helt i starten av november. I år kom festivalen i digital utgave med kun islandske artister og fredag og lørdag som festivaldager.
De fleste vil kjenne til islandske stjerner på musikkhimmelen som Björk og Sigur Rós, men på Island har det i lang tid grodd eksepsjonelt godt i musikkmiljøet. Dette har vært synlig i om lag 30 år nå, helt fra Sugarcubes via Sigur Rós og framover til yngre stjerneskudd. Noen av dem kommer jeg tilbake til.
Island har også gått i front når det gjelder å hente fram utenlandske artister som er i startgropa i sin karriere, spesielt gjennom festivalen Iceland Airwaves. Festivalen startet som en liten undergrunnsfestival i 1999 i en hangar på Reykjavík Airport. Så har festivalen vokst seg inn i sentrum av den islandske hovedstaden og er nå helt der oppe blant gode internasjonale festivaler for mer eller mindre alternativ musikk.
Kortere og digital utgave
Flere av dem er satt opp på neste års program av Iceland Airwaves.
I år har det naturlig nok ikke blitt noe av den fysiske festivalen, derfor fant arrangørene ut at de skulle få i stand en digital festival over to dager, fredag 13.11 og lørdag 14.11. Denne gang med bare islandske artister. Her skal jeg si litt om noen av artistene som spilte. Flere av dem er satt opp på programmet for neste års festival.
Fredag 13.11:
Fredag 13. (nemlig!) startet med Hjaltalín. Bandet har gitt ut fem album og musikken er klangfull, noen ganger med klassiske innslag andre ganger med touch av elektronika. De har to gode vokalister i Högni Egilsson og Sigríður Thorlacius.
Cell7 var neste artist ut. Med kjapp, frekk, cathcy og groovy hip hop overbeviste frontfigur Ragna Kjartansdóttir undertegnede. Dama – som har filippinsk mor og islandsk far – har holdt på siden hun var pur ung, og har en sceneframtoning som er preget av selvsikkerhet og glimt i øyet. Med seg hadde hun en perkusjonist og en DJ. Hun spilte et ganske kort sett, men nok til at man fikk smaken på mer.
Bríet er tradisjonell pop-musikk. På den intime konserten hadde hun med seg en på steelgitar og en på akustisk gitar. Hun har en følsom soul-stemme som står godt til litt melankolske låter.
De tre medlemmene i Kælan Mikla står godt plantet i postpunk-/gothtradisjonen med sitt mørke uttrykk både i klesstil og musikkstil. At selveste Robert Smith fra The Cure inviterte dem til å spille på Meltdown Festival i 2018 sier en hel del om at damene vet hva de driver med. Musikken er dyster, men også stemningsfull.
Ásgeir er ett av de mer kjente navnene i årets utgave av festivalen. Ásgeir Trausti som han heter, lager fin, melankolsk pop preget av den lyse, sjelfulle stemmen. Under konserten på Iceland Airwaves hadde han med seg en mann på diverse tangentinstrument (farfisa bl.a.), mens han selv spilte akustisk gitar og sang. Sammen ga duoen oss en fin, nedpå konsert.
Fredagen ble nydelig avsluttet av Ólafur Arnalds. Arnalds er komponist og multi-instrumentalist og lager vanvittig fine og drømmende lydlandskap ved hjelp av bl.a. piano, strykere og synth. Han har levert filmmusikk til filmer og serier som bl.a. Another Happy Day, Gimme Shelter, Hunger Games og Broadchurch. Denne fredagen stilte han i et gammelt, ærverdig hus i Reykjavík sammen med fire strykere. Det var akkurat så vakkert og stemningsfullt som det høres ut som. Arnalds har nylig kommet med sin femte plate, some kind of peace. Trenger du å meditere og finne roen nå før jul, er det bare å sette på some kind of peace. Aldeles utenomjordisk vakkert!
Lørdag 14.11:
Vök ble dannet i Reykjavik i 2013 og består av tre kjernemedlemmer: Margrét Rán Magnúsdóttir på vokal, keyboard, gitar og synth, Einar Hrafn Stefánsson på gitar og bass og Bergur Einar Dagbjartsson på trommer/perkusjon. Musikken er noen ganger i dream pop-landskapet og andre ganger kan den betegnes som smart, dansbar elektropop. Vokalist Margrét synger på engelsk, ofte med sensuell og følsom stemme. Bandet gjorde et energisk sett denne lørdagen og det er verdt å følge dem framover.
Med en mann på tangenter (synth, farfisa) og seg selv på akustisk gitar og vokal, stilte Júníus Meyvant på scenen og framførte fin musikk i pop- og soullendet. Ingenting revolusjonerende kanskje, men veldig fint og velspilt.
Bandet Hatari sto for det mest oppsiktvekkende showet under årets Iceland Airwaves. De spiller tøff, hardtslående technopunk. Showet kan godt kalles performance, hvor anti-kapitalisme, SMBD og lakk og lær er i sentrum. Denne lørdagen stilte de i BMX-skinndresser og BMX-syklene utgjorde en del av kulissene. Vokalisten framstår som en selvsikker og utagerende figur. Bandet deltok faktisk i Melodi Grand Prix i Tel Aviv i 2019. Du får et godt inntrykk av hvordan bandet framstår på scenen om du ser konsertklippet under.
Festivalen ble avsluttet av GDRN. De spiller vellydende og velspilt soul/jazz og var absolutt med på å understreke det vide sjangermessige spennet i festivalen.
Da møtes vi på Iceland Airwaves i 2021.
Vær den første til å kommentere