– Idéen om hva musikk er forandrer seg ut fra hvor du er i verden: Intervju med Freyr

Foto: Wei Wei
Artisten Freyr er halvt islending og halvt svensk og gir ut musikk med engelske tekster. Vi har tidligere anmeldt den fine plata Nicotine Bunker her i disharmoni, og nå er han aktuell med sitt tredje album Night and Day. Et album som fortsetter i samme fine stil som den forrige plata. Stikkord er akustisk gitar og fine, rolige poplåter. Da Freyr opptrådte på Langs Akerselva i august, benyttet vi anledningen til å slå av en prat med ham.

 

Du er halvt islandsk og halvt svensk, men hvor har du vokst opp?

– Jeg har vokst opp mest i Sverige, men også delvis i England. Jeg har flyttet rundt en hel del og har fått mange inntrykk fra hele verden. Jeg spilte inn min første plate i Bergen og min andre i Vancouver. Night and Day er delvis spilt inn i Spania, og så har jeg jobbet en del i Singapore med artister der.

Slik jeg har forstått det ble tekstene på Nicotine Bunker til dels inspirert av hva du så da du var i Vancouver og spilte inn plata?

– Jeg opplevde mye da jeg var der, og jeg fikk mange inntrykk som spontant ble med på tekstsiden. I studio ble låtene ferdigstilte, og de ble ikke helt som jeg trodde, men det var et resultat av en kreativ prosess i endring.

Du har spilt inn platene forskjellige steder i verden. Er det noe du gjør bevisst for å utvikle deg som låtskriver?

– Ja, jeg syns det er lurt å reise rundt i verden for å samle inspirasjon og oppleve andre musikalske kulturer. Idéen om hva musikk er forandrer seg ut fra hvor du er i verden. Nordiske musikere har mer frihet enn en spansk musiker. I flamenco kan man ikke putte inn en trommemaskin, f.eks. I den nordiske musikktradisjonen er det ingen som sier at «det her kan du ikke gjøre».

Du slapp én og én låt fra albumet tidligere i sommer, før plata kom ut. Hvorfor har du valgt å gjøre det på den måten?

– Det er jo sånn lyttervanene har blitt, folk lager spillelister med enkeltlåter. Dermed tenkte jeg at det ville lønne seg å slippe mange låter før albumet kommer.

Hva vil du si skiller det nye albumet fra det forrige?

– Det forrige albumet hadde mer abstrakte tekster, denne gangen er jeg mye mer tydelig på hva jeg prøver å si. På Nicotine Bunker brukte jeg bl.a. trommemaskin, mens Night and Day er en fullbandsproduksjon. Det er et mer mettet lydbilde.

Jeg skrev i anmeldelsen av Nicotine Bunker at musikken din kan minne om musikken til Nick Drake. Er det noe du kan være enig i?

–  Jeg tenker i hvert fall at han kan ha hatt samme innfallsvinkel når det gjelder å spille gitar. Som han, oppdaget jeg gitaren på egen hånd, og søkte etter mønster i gitarspillet.

Er det i hovedsak gitaren du tyr til når du skriver låter?

– Gitaren er et veldig bra verktøy, men det hender ofte at jeg skriver musikken ut fra en rytme og en tekst-idé og utnytter det fonetiske drivet i en tekst. Jeg prøver å lage musikk på ulikt vis fra gang til gang, jeg vil ikke være en maskin som gjør alt på samme måte hele tiden.

Freyr @ Langs Akerselva. Foto: Ådne Evjen
Fins det en islandsk stemme i det du gjør?

– Ja, det vil jeg si. Jeg har sunget mye på islandsk, og det er klart at jeg bruker det som referansepunkt.

Hva med den svenske påvirkningen?

– Det svenske livet kommer inn så klart, det er en del av meg. Jeg har hørt mye på Cornelis Vreeswijk og svensk klassisk musikk. Jeg har også sunget i kor, så det er helt klart en svensk input der. Sånn generelt er musikk er et universelt språk, noe som gjør at jeg kan kommunisere med musikere fra hele verden.

Har du vurdert å gi ut noe med islandsk eller svensk tekst?

– Jeg havnet i musikkindustrien med engelsk språk, så hvis jeg skulle sunget på islandsk eller svensk ville det blitt et helt annet prosjekt.

Vi befinner oss jo på festivalområdet til Langs Akerselva. Hva syns du om festivalen?

– Fantastisk! Jeg elsker disse gamle bygningene og elven som renner gjennom området.

Har du fått tid til å se noen artister her?

– Ja, jeg har sett Ora The Molecule. Happy disco med en helt fantastisk sangerinne med utstråling! Jeg så også det østerrikske bandet Cari Cari. De spilte på et veldig unikt vis med en miks av uvanlige instrumenter. Karl Seglem fikk jeg også sett. Han spilte bl.a. på bukkehorn. Det fins i Sverige også, og jeg vet at det er vanskelig å spille på. Det var heftig!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/4Fv6XWyaOUTDpbhGKsv824?utm_source=generator» width=»100%» height=»352″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*