Impaled Nazarene @ Inferno 2019

Inferno-debuten til sagnomsuste Impaled Nazarene var litt av et herjetokt.

Impaled Nazarene stammer fra Oulo i Finland, og har holdt det gående så lenge som siden 1990. Av grunnleggerne er det kun vokalist Mika Luttinen som gjenstår, men det er et rimelig etablert band; hverken trommis Reima Kellokoski, bassist Mikael Arnkil, eller gitarist Tomi «UG» Ullgrén har vært med i mindre enn ti år. Bandet har utforsket forskjellige uttrykk gjennom årenes løp, men assosieres gjerne (av undertegnede, i det minste) som en uhøytidelig og punka thrash/sortmetall-hybrid som smaker av rølp og jovial party-«satanisme».

Til tross for sin lange levetid har bandet kun sporadisk spilt i Norge gjennom årenes gang, og aldri før på Inferno. De har fått en relativt tidlig slot på programmet denne påskeaftenen og skal innta scenen klokken 18.00. Jeg synes å registrere at det er en del av bandets landsmenn til stede, hvilket kan love godt for den kommende konserten. Dersom mine oppfatninger om det finske lynnet og den finske festkulturen stemmer, har vi et heftig haraball i vente. Det skal ikke ta lenge før jeg (med glede) får bekreftet mine fordommer.

Frekke riff, thrashende trommer, og upolert gneldring

Fandenivolskheten er i gang så fort teppet trekkes fra. Publikum brøler både hånende så vel som bifallende, mens Luttinen hytter med knyttneven tilbake. Før første låt (Vitutuksen multihuipennus, om jeg ikke tar helt feil) er ferdig er allerede publikum godt i gang med å taktfast hylle en viss mørkets fyrste, og allerede i andre nummer ser man tydelig en moshpit i emning. Bandet herjer seg gjennom settlisten, som består av pur primitiv energi.

Frekke riff, thrashende trommer og Luttinen’s upolerte gneldring treffer åpenbart hjem hos publikum, og det blir etter hvert vanskelig å tro at klokka såvidt har bikket seks. Moshpiten sprer seg som et virus, og klapping/brøling både i og mellom låtene er på decibelnivåer man gjerne opplever vesentlig nærmere midnatt.

Folk crowdsurfer i hopetall over det fremre rekkverket, kun for å komme løpende tilbake med brede glis og nakkemuskler atter en gang klare for tjeneste. Først på Ghettoblaster, som er et stykke ute i settet, kommer det en naturlig pustepause.

Rølp og moro

Publikums energi går ikke tapt på bandet, som også virker å ha det veldig moro. Luttinen snøvlebrøler med tykk finsk aksent og har en kul kjemi med de oppmøtte, som han gjerne gir fingern og fornærmer for pinglete alkoholkonsum. Bassist Mikael Arnkil, for anledningen sminket som en nekro-golem fra et eller annet sumplandskap, er for øvrig også en festlig karakter; på et tidspunkt tuller han med å gi bassen til en fotograf for så å stikke, mens ved en annen anledning girer han opp publikum med å brøle «Norway! Are you ready to feast on more cod?!?».

På et tidspunkt kommer de to i skade for å snakke i mikrofonen samtidig, og i det den ene sier «skål!» og den andre sier «fuck yeah!» oppsummerer det egentlig ganske mye.

Etter Ghettoblaster følger rølpeperlen Armageddon Death Squad. På dette tidspunktet må våre velgjørere i Pro Sec virkelig jobbe for føden, i det folk begynner å parvis lempes over rekkverket. Mye av energien tas med videre inn i siste akt, som består av blant annet The Horny and The Horned og en felles seanse med «Fuck Sweden!»-brøling (!) før Total War, Winter War setter punktum for det som har vært en særdeles morsom konsertopplevelse.

Det er som om en bokseputesimulator med store innslag av sprit og Satan har kommet til en ende, og dette kommer fra en som har holdt god avstand fra moshpitens malstrøm av mennesker. Igjen sitter minnet av en energisk kvalitetskonsert, hvor graden av trøkk, rennesteinskarisma, og generell underholdningsfaktor rikelig kompenserer for eventuelt pirk på den tekniske gjennomføringen. En sterk Inferno-debut for Impaled Nazarene!

Impaled Nazarene (og publikum) @ Inferno 2019: 9/10