Inderlig tilstedeværende The The

– Om ikke vi er lidenskapelige for det vi spiller kan vi heller ikke forvente at dere er det, foreleser Matt Johnson fra new wave-ikonene The The på Sentrum Scene i Oslo onsdag 11. september etter en rørende seanse med bassisten James Eller etter at de har spilt sin nye versjon av «Slow Emotion Replay».

Konserten er fylt av politisk snerr, hans følsomme baritonstemme, musikalsk glede og engasjement. Følelser er i sving både på scenen og i salen blant publikum på den andre av to utsolgte kvelder med det konseptuelle enmannsbandet som her er en fullverdig kvintett med god historie sammen.

Ryddig har briten med den skarpe tungen delt kvelden opp i to. Først får vi hele det ukegamle albumet Ensoulment. – Vi er vårt eget supportband, kommenterer mannen som fylte 63 år 15.august. Og hvilken oppvarming før katalogfesten til kultbandet i andre del!

Det er et eminent band han har med seg bestående av musikere med lang historie tilbake med bandet. Kun gitaristen Johnny Marr var savnet av enkelte, men stedfortrederen (håndplukket av nettopp The Smiths- og tidligere The The-medlem Johnny Marr) Cadogan er også utenomordentlig god. D.C. Collard (også Subway Sect og Joboxers) på keyboard, synther, backing vokal og munnspill som sist var i studio med The The før 2024s Ensoulment med Dusk får virkelig skinne.

Satirisk verdensanskuelse

Ferskingen Barrie Cadogan fra Little Barrie på henrivende gitar – som først ble med på 2018s «The Comeback Tour», den vilt ekspressive trollmannen Earl Harvin (Tindersticks, Richard Thompson Band med mer) på trommer og James Eller (også med fartstid sammen med albumaktuelle Nick Lowe) trakterer bassen med stil og sikkerhet.

Bandets retur til plateformatet etter nesten et kvart decennium lang pause (for Johnsons del delvis viet til film-soundtracks, enkeltstående singler og tilgjengeliggjøring av ikke sluppet materiale fra fortiden) viser en ny modenhet, men også samme deprimerte, satiriske verdensanskuelse og blikk på den globale politikken tydelig demonstrert i «Kissing The Ring Of Potus» om Trump og om et Storbritannia som nå kikker mot superkraften i vest.

Lyrikken har blitt tilpasset og oppdatert til vår tids paranoia og postsannhets-anskuelse. Samtidig får vi også refleksjoner rundt hans nær døden-opplevelse og lange sykehus opphold i «Linoleum Smooth to the Stockinged Foot». Låten formelig bygger og bygger mot et dramaturgisk klimaks som aldri utløses helt.

«The Classics»

Disse låtene er mer dempede i formen, konsekvent gode, men ikke blendende. Mer kontemplative og finessen ligger mer i de skjulte intrikate detaljene enn den oppsiktsvekkende umiddelbarheten og raseriet fra tidligere. Men er en fin inngang i universet og en glimrende introduksjon til dobbeltalbumet.

Etter hva han morsomt erklærer som en pause for å massere bein og hode, er det klart for » The Classics». – Jeg har vært veldig slem gutt og skulket The The og musikken i 25 år, erklærer han sarkastisk etter å ha fått hjelp til å oversette begrepet til norsk.

Det vi får er fortsatt skarpe sosiale kommentarer og refsing av verdenslederne i kombinasjon med utbasuneringer av kjærlighet og lyst. Det er intenst, angstfylt, gjennomborende, sart personlig og globalt om hverandre.

Matt Johnson leverer klare og tydelige meldinger over en lav sko, men uttrykker også begeistring over sitt siste private Oslo- besøk nyttårsaften 2019 like før pandemien brøt løs. Han taler også litteraturens sak gjennom glede og forlystelse. – Så mange bøker, jeg gjerne skulle ha lest, men så lite tid. Hjemme står det hundrevis uleste og venter på ham.

Manisk, magisk kraft

Følelsene er til å ta og føle på når de sparker igang en helt enorm versjon av «Infected» – åpningskuttet fra skiva med samme navn. Snakk om driv og trøkk. Det skal ikke bli mye dårligere utover heller før de ender seansen med den rytmiske festen av avslutningssporet fra Soul Mining, «GIANT».

Men ikke alle låtene er så energiske og fylt av manisk, magisk kraft. De som vil ha det jagende drivet fra 80-tallet er nok litt halvfornøyde. Selv er vi nyforelsket i den gjenfunne vokale kraften og liker de omformede melodiene svært godt (selv om vi også hadde mottatt mer hamrende postpunk med begeistring).

Derimot er det åpenbart at Matt Johnson og musikerne hans trives i hverandres selskap og har det gøy med å spille disse låtene. Spesielt er tonen mellom bandlederen og bassisten rørende god hele veien. Og det gjør dette til en av årets finere konsertopplevelser. Alltid deilig å se genuin glede og oppslukt innlevelse.

Det musikalske skjelettet bygger på alt fra gammel blues, blåøyd soul, gospel, synthpop, rock til music hall-låter. Med et spenn fra Foetus, Roxy Music/Brian Eno, Gary Numan, Kraftwerk, David Bowie, Hank Williams til The Velvet Underground. Hele veien gjør de det til noe forunderlig eget.

Storartet kveld

Den London-fødte fyren har en autoritet av en stemme og usedvanlig god kontroll på fremføringen. Johnson inviterer tilhørerne med på allsang til de mest kjente og klapping, men bare om vi kan følge Earls rytme, som han sier. Et distinkt lydbilde som ikke ligner noe som helst annet. Frontfiguren er intim, konfronterende og kynisk om hverandre. Vittig, litterær, leken, fyrrig og ettertenksom.

«August and September» om et vanskelig brudd er storartet. Den eksistensielle bluesen i «Heartland» står mitt hjerte nær, men det er andre låter som gjør enda mer inntrykk denne kvelden. Lengselsfulle «Dogs of Lust» og «Sweet Bird of Truth» om problemene i Midtøsten under Thatcher-regimet er aller best midtveis i en forrykende avsluttende kvartett i grunnsettet.

Det ble alt i alt en storartet kveld som både overbeviste meg om å gå til anskaffelse av Ensoulment og fikk en allerede eksisterende kjærlighet til bandets 1980- og 1990-tallsmateriale til å blusse opp for fullt igjen. Tross for at f.eks. «The Beat (en) Generation» og » Slow Train to Dawn» uteble fra kveldens settliste.

Fotogalleri: Per-Otto Oppi Christiansen