-Hvis jeg skal være med å lage band som jeg skriver for vil jeg stå foran og spille melodien. Det gjør vi mye av i jazzen også, forklarer Brage Rognlien som med Wild Man Riddim er aktuell med det selvutgitte albumet Panatlantic, hvor de har hentet inn hjelp fra den Brasil-bosatte amerikaneren Victor Rice.
Panatalantic er en fabelaktig fin bakoverlent, duvende, instrumental, ska-plate med sterk karakter av både jazz og dub som blander inn elementer fra både nær og fjern. Vi tas med på melodiske reiser til såvel Cuba som Mumbai, Oslo og Moskenes. Suggererende, lekent og med vilje til å utfordre forventningene våre lar de kumbia, afrobeat, salsa, ska, jazz og dub flyte sammen til en atmosfærisk helhet, som appellerer til både dansefoten og hjertet.
Her forteller Martin Brostigen og Brage Rognlien hvordan de kom i kontakt med Grammy-vinneren Victor Rice fra Stubborn Allstars, New York Ska Jazz Ensemble og The Scofflaws med flere, og om bandets opprinnelse på klubbkvelder på The Villa, om hvordan fenomenet ska fikk stor utbredelse på Bekkestua, og om behovet for å få stå i et musikalsk sentrum, jazzskolering og musikalsk villskap.
For de som ikke kjenner det eminente orkesteret deres allerede; hvem og hva er Wild Man Riddim i norsk musikkliv?
Martin: Wild Man Riddim er et band bestående av ska/reggae veteraner fra Oslos musikkmiljø: Martin Caspersen på orgel (The Phantoms/eks Skrujern/eks Toini and The Tomcats m.fl.), Brage Rognlien på trombone (eks. Fence/Son Candela/eks Frank Znort Quartet). Jørgen Gaardvik på trommer (The Phantoms/ eks Frank Znort Quartet/ eks Cuban Connection). Martin Brostigen på gitar (The Phantoms/ eks No Torso). Morten Midre på bass (Bernard Briis/eks Knoklene). Michael Strutt på sax (Baba Soul And The Professors of Funk/Prime Tiem Orcestra/eks Chakras) og Lius Baruch på perkusjon (eks Chakras).
Wild Man Riddim er vel så vidt meg bekjent det eneste bandet i Norge som utelukkende spiller instrumental ska/jazz/reggae/afrobeat. Sånn sett kan man se at bandet er unikt i norsk sammenheng, men internasjonalt (særlig i USA) er det svært mange instrumentale band som driver med liknende ting.
I norsk musikkliv er vi nok en raritet og kanskje litt vanskelig å båssette? Vi henter mye inspirasjon fra jazz, afrobeat osv. og er derfor ikke et puritanistisk ska-band. Vi er heller ikke et rendyrket jazz-band, men blander mye av det vi digger sammen.
For å tegne et litt karikert bilde: Når vi spiller på Herr Nilsen kan du se punks med hanekam og skinnjakke danse, mens en fyr med høyhalsa svart genser og briller med tjukk innfatning sitte og nikke forsiktig i et hjørne med et glass vin. Denne litt spesielle ambivalensen trives vi nok i fordi det representerer spennet i musikken vår og hvem som kommer på konsertene våre.
Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til «villmenn» og eksotiske rytmer?
Brage: Bandnavnet kommer fra «wild man blues» kveldene som vi arrangerte på The Villa i 2013. Det var kvelder hvor forskjellige band med ulike rytmiske- og musikalske- opphav spilte for et danseglad publikum. «Wild man blues»-navnet ble valgt av eieren av klubben. En tidlig versjon av bandet spilte på et par av disse kveldene.
Det ble en naturlig fortsettelse å kalle oss Wild Man Riddim. Hva «wild man» angår har jeg vel sett på meg selv som litt vill. Det tror jeg flere i bandet også er. Dette er vår riddim og våre grooves. Vi henter ingredienser fra mange steder og rører det sammen. Selv har jeg spilt mye ska, salsa, calypso og jazz i mange år.
Martin: Tanken med bandet var vel å utfordre oss i instrumental retning, hvor vi ikke hadde en vokalist å lene oss på. Samtidig gir en slik setting mer åpning for improvisasjon og lengre arrangementer hvor melodien står i sentrum. En slags blanding av arrangement og rom for improvisasjon og rytmiske krumspring, ikke ulikt ideer fra jazzen. Klart vi var inspirert av gamle jazzhelter, men også sterke instrumentalister fra jamaican jazz eraen, som Roland Alphonso, Tommy Mccook, The Skatalites, Jackie Mittoo osv. Samtidig har vi jo også latt oss inspirere av artister som Fela Kuti, Tony Allen og mer moderne ska/jazz band; David Hillyard & The Tocksteady Seven, Victor Rice, Western Standard Time osv.
«Villmannn ideen» er kanskje først og fremst inspirert av en kunstnerisk visjon: at vi ikke alltid vet hvor låtene helt vil ende eller at vi ikke skal være redd for å teste ut ideer underveis i låtene. Der og da. I øyeblikket. Det kan være noen små rytmiske figurer som legges til eller solostrekk som kan vare og vare. Skifte dynamikk, beat. Være på tå hev som musikere rett og slett. Tørre å teste ut ting og etterstrebe «gummirammer». For rytmisk musikk har opprinnelig ganske tighte ramer, men som sagt: Vi prøver å strekke litt på dem.
Hvilket forhold har dere til Jamaica?
Brage: Ska er jo fra Jamaica! Men da jeg var i Montego Bay og spurte en kar om Desmond Dekker, sa han at han trodde faren eller bestefaren hans pleide å høre på det. Det er mange år siden ska var popmusikk der.
Martin: Mitt forhold til Jamaica er vel først og fremst at det er en øy som har produsert og fremdyrket utrolig masse flott musikk og musikere. Fra den tidligste varianten av The Skatalites (1958) som spilte jamaican jazz/ska til rocksteady og reggae. Forgreiningene over til Storbritannia og two tone tida og deretter USA med den tredje bølgen. Det er vel liten tvil om at den lille øya har hatt mye å si kulturelt og musikalsk for veldig mange rundt om i verden.
Må jo også nevne Alpha Boys School som jeg ga en slant til i forbindelse med jul (de trengte nytt trommesett). Det er et barnehjem som huser barn/ungdom og lærer dem å spille instrumenter. Bli musiker og overleve rett og slett. Mange av Skatalites gutta vokste også opp der og det var vel der bandet oppstod. På mange måter har Alpha Boys School vært et arnested for kreativitet, store artister og utvikling av sjangre. Det er ganske unikt. Samtidig er det et viktig sosial prosjekt som gir håp og fremtid til mange unge på Jamaica.
Jeg har tenkt mange ganger at jeg kunne tenke meg å besøke dem. Selv er jeg sosialarbeider og det kunne vært spennende å se på både den musikalske og den sosialfaglige siden av det. Time will tell.
Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Brage: Jeg var heldig å få vokse opp i et hjem hvor det ble spilt mye plater. Musikken var alltid der og det var lett å bli glad i den.
Martin: Det var fattern som ga meg el-gitar til tolv årsdagen tror jeg det var. En rød Fender Squier Strat. Før det hadde jeg bare klimpret så vidt på en gammel kassegitar og lekte mye med å spille inn på kassett. Første bandet jeg var med i, startet vi i 6.klasse. Det het The Kings og ble oppløst etter en øving. Etter hvert begynte jeg på ungdomsskolen og i 8.klasse fikk vi i faget Musikk en oppgav om å skrive om et band og deres tekster. Jeg havnet på gruppe med Marius og Asbjørn som hadde snappet opp punkbandet NOFX fra storebrødrene sine. Jeg fikk låne noen skiver og ble etter hvert godt innvidd i skatepunken.
Så begynte jeg å henge på Bekkestua skatepark hvor Bad Religion og lignende band ljomet over anlegget. I skatemiljøet ble jeg tipset om den lille platesjappa Tiger hvor du kunne kjøpe CDer og fanziner. Dette var før Napster og mange timer gikk med på lørdagsettermiddagen på Tiger. Her fikk jeg god veiledning fra Tor Andre Knudsen (RIP) som alltid hadde nye tips til band og skiver. Denne «ekspedisjonen» var avgjørende for min musikkinteresse. Samtidig tok fattern meg med på Django festivalene på Cosmopolite hvor jeg var vitne til Hot Club De Norvege, Jimmy Rosenberg og string swing generelt. Jeg ble aldri en string swing gitarist, men det inspirerte jo helt klart til å utforske gitaren mer.
Det gikk mye i punk/hardcore og sammen med noen venner fra Bekkestua/Bjørnegård ungdomsskole startet vi punkbandet Worn Out i 1999. Vi rakk å lage en demo før vi ble oppløst. På den tiden hadde jeg begynt å høre på band som The Mighty Bosstones, Liberator, Rancid osv.. Sammen med en kompis fra fotballaget (Eivind Dypvik) startet vi tullebandet Lax Med Laks i 2001.
Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?
Brage: Mye jazz, Pink Floyd og Beatles. Da vi fikk CD-spiller dukket det opp litt klassisk også.
Martin: For min del var det mye punk, hardcore, jazz, rock, stringswing og litt reggae. På Tiger slukte jeg alt fra The Appleseed Cast (hardcore/emo) til Tortoise (jazz). Faren min spilte mye Erroll Garner og stringswing. I tillegg pleide han alltid å sette seg ned med gitaren en times tid etter arbeidstid. Da gikk det i Neil Young, Lillebjørn og slikt. Så var det jo disse første konsertene da. For oss under 18 år var det stort sett rockefestivaler i regi av Bærum kommune eller på den lokale fritidsklubben. Det var et ganske vitalt bandmiljø på den tiden. Mange band som spilte alt fra punk, funk, rock til prog, så der sugde du jo til deg mye forskjellig. Husker også at det var noen hagefester i nabolaget da jeg ble eldre i, hvor band som Fence (skapunk bandet til Brage) spilte.
Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?
Brage: Jeg begynte i korps. Ved siden av spilte jeg litt munnspill og banjo, men det turte jeg ikke si til noen, så jeg måtte lære meg litt blues på gitar. Det var mer akseptert, særlig om det var på el-gitar.
Martin: Jeg begynte vel for alvor å spille i band som 16 åring tror jeg. Det var bandet Lax Med Laks som hovedsakelig spilte skacore. Lynrask ska hvor on/off switchen på fuzzboxen fikk kjørt seg. Da vi fikk hentet inn blåsere og økt øvingsfrekvensen osv. fikk vi en mer orkestrert, arrangert og gjennomarbeidet sound. Så byttet vi navn til No Torso og det var nok da jeg for alvor fikk opp øynene for perkusiv gitarspilling og rytmisk musikk generelt. Vi begynte å titte oss lenger tilbake i ska historien og hadde et større spekter av groover, rytmiske figurer, blåsearr osv. å spille på. Det ble en slags verktøykasse som vi stadig utviklet og hvor det var veldig gøy å eksperimentere.
For min del kjente jeg nok på at denne retningen på en måte bandt sammen interessen for groove fra jamaicansk musikk og jazzen til det mer råere uttrykket og opprøret i punken. Deretter begynte jeg heller å rendyrke disse to retningene hver for seg ved å starte punkband og studere dypere rytmisk musikk Learning by doing. Hvordan rytmisk figur på gitar tjener denne låta? Hvordan kan jeg legge til små vendinger i offbeatet uten å miste den røde tråden og fortsatt få det til å svinge? Hva om trommisen shuffler og jeg gjør den rytmiske figuren? Kanskje jeg skal legge av her? Masse sånne ting. Dessuten har det jo vært toneangivende og inspirerende å få lov til å spille med dyktige musikere som søker i samme retning.
Hva er de viktigste inspirasjonskildene i eller for skapelsesprosessen deres?
Martin: Jeg passer på å stadig veksle på musikk jeg hører på. Finne nye artister, gå på konserter, snakke med musikkollegaer osv.. I Wild Man er det Brage som har skrevet det meste. For min del kan det ofte være en bestemt groove jeg tar utgangspunkt i eller basslinje. Så har det samlet seg opp et slags bibliotek med temaer eller ideer jeg har lyst til å gjøre, men som har blitt lagt vekk. Plutselig er jeg på en øving hvor vi spiller et eller annet som gir næring til det som ligger og ulmer litt underbevisstheten. Da jobber jeg med det. Noterer.
Andre ganger kan det være helt spontant. En gitarmelodi-linje jeg klimprer på hjemme hvor jeg visualiserer det andre. I de låtene jeg har vært medskribent er det ofte slik at jeg spiller blåserlinjene på gitaren. Jeg er noteblind og derfor foredler Brage det videre til et blåserarr som kan funke. Andre ganger har jeg noen akkorder og ide om en bassgroove hvor det trengs blås. I Wild Man er det i hovedsak Brage og Martin C. som skriver blåsearrene. Andre ganger kan jeg kicke på den inputen jeg får fra de andre i bandet. For eksempel at vi jammer litt løst på øving eller et låtutkast kan generere nye ideer til en senere låt.
Hva er ska og reggae for dere?
Martin: En gammel venn som aldri kommer til å gå av med AFP.
Fortell litt om samholdet og miljøet rundt ska og reggaemusikk her i Norge, og i Bærum spesielt.
Martin: I Norge var det et mye større miljø på tidlig 2000-tall. Robert Dyrnes og Fucking North Pole Records sine festivaler i Tromsø tilrettela mye for dette nordpå. Så hadde vi jo So What!, Elm Street, Spasibar og liknende steder hvor det var mye konserter. Tiger solgte en del ska/reggae på denne tiden og Blitz/Hausmania holdt jo koken med sine arrangementer. I Bærum hadde vi månedlige ska konserter på «Prammen» med et slags ska kollektiv vi kalte «Bekkestua All Stars»/Yoga Grossist som spilte ska klassikere. I tillegg holdt Fence og No Torso på.
Bærum? Ja, det var det ja … Av en eller annen grunn skulle Bekkestua/Stabekk vise seg å bli en slags «melting pot» av ulike ska/reggae band. Jeg har aldri skjønt helt hvorfor, men vi startet jo opp No Torso delvis etter inspirasjon fra Fence hvor broren til Bendik Brænne (saxofonist i NT) spilte.
Fence holdt til rett borti nabolaget og hadde noen hus-/hagekonserter her og der. I tillegg hadde du et band som het Atomic Rubber Chickens litt lenger borti gata. Jeg tror også det at vi hadde Rud videregående skole med musikklinja, hvor det gikk mange dyktige blåsere, hadde litt å si. Det var noen krysningslinjer mellom bandene, enten man gikk på samme skole eller korps osv.. Nå skal det sies at både Atomic Rubber Chickens og Fence var en god del eldre enn oss og leda litt vei. Vi snek oss jo inn på releasen til Fence på So What! og der var det jo smekkfullt med folk. Klart sånt inspirerte.
Hvorfor instrumental musikk?
Brage: Fordi man som blåser ofte må stå bak en vokalist. Det er greit nok, men hvis jeg skal være med å lage band som jeg skriver for vil jeg stå foran og spille melodien. Det gjør vi mye av i jazzen også.
Martin: Som nevnt tidligere så er det noe med det som kreves for å gjøre noe instrumentalt interessant. Brage og jeg snakket om det da bandet ble startet. Vi hadde spilt en del med ulike vokalister, men fant vel ut at vi ville stå på egne bein. Vi spiller begge i The Phantoms (ska-band) som har vokalist, og denne gang tror jeg vi kanskje ønsket å se oss litt tilbake. Gjøre noe litt annerledes. Se til de gamle instrumental-orkestrene Skatalites osv. samt jazz-konstellasjoner som er utelukkende instrumentalt. Jeg tror vi ønsket å utfordre oss selv – kan vi få dette til å være interessant både for oss selv og publikum? Å spille instrumentalt utfordrer utøverne både når det gjelder arrangement, dynamikk, groove og improvisasjon. Så mener jeg man må være flink til å lytte – hvor skal jeg legge meg i dette lydbildet? Nå passer det å tre litt frem eller tilbake?
Det at man hele tiden må være aktiv rundt dette appellerer til meg og forhåpentligvis gjenspeiles disse ideene i det som kommer ut av høyttalerne.
Hva betyr D.I.Y og gjør-det-selv-mentalitet for dere?
Brage: Massevis av sjauing og multitasking.
Martin: Mange av oss har vel mer eller mindre vokst opp med dette, eller at dette på en eller annen måte har vært en del av den musikalske karrieren. I et land som Norge regjerer mainstream. Du får ingen drahjelp fra andre enn deg selv, med noen få hederlige unntak. Vi har aldri hatt booking manager eller et plateselskap med muskler og økonomi til å bistå med stort annet enn å trykke opp platene. En ting er å øve, skrive, booke konserter, hente utstyr, sette opp utstyr, ta ned utstyr, bære inn utstyr, skrive søknader, bli med på mix/master, fikse cover, melde inn til Tono/Gramo/NCB og den biten. Så må verden få beskjed om at det i det hele tatt finnes et produkt vi har laget. I gamle dager var det posters, plakater og lim, før nettforumet og Myspace dukket opp. Da beveget man seg mer inn i den digitale sfære. Nå foregår jo mye der og da er det jo SoMe som gjelder enten man vil eller ikke.
Da vi turnerte USA med No Torso i 2008 gjaldt de samme prinsippene. Vi lånte utstyr av noen punkere der borte og var stort sett kun utstyrt med en middelmådig GPS og en post-it lapp med adressen til konsertstedene + ungdommelig nysgjerrighet og engasjement. Det var ikke snakk om å booke hotell fordi alle stilte opp og vi fikk husly hver kveld. Lokale ungdommer fløy rundt med flyers og spillestedene varierte fra nedlagte fabrikklokaler til en Vietnam veteranbar, til et tak i et hippiekollektiv i Brooklyn. Det var den D.I.Y-kulturen som stod så sterkt og jeg vil tro at det finnes utallige entrepenør-spirer under alle hanekammene. Mange av dem lagde jo hjemmelagde fanziner og drev plateselskap på dugnad. Mike Park (vår platesjef fra Asian Man Records) drev plateselskapet fra morens garasje for eksempel. Der sender han den dag i dag fortsatt ut skiver, t-skjorter, buttons i tusentall, månedlig. Det er en helt annen D.I.Y-kultur der enn her.
For meg er D.I.Y et toegget sverd hvor du investerer ufattelig mye av din egen tid og ja.. sjel i et kunstnerisk uttrykk du har tro på. Mange faller jo av dette etter hvert fordi det er nokså krevende, men de som er igjen loader fortsatt inn i bilen, stiller på øving, lager låter og booker jobbene. De fleste har i tillegg en eller annen form for dagjobb pluss familie. Da er du dedikert!
Jeg tror D.I.Y-kulturen gir deg mange viktige egenskaper som du kan få bruk for ellers i livet. Du må tenke kreativt ut ifra trange rammer, og jeg tror at det at man gjør alt sammen uten et større apparat gjør hele prosessen mer sammensveiset og tett. Kanskje mer ekte.
Hvordan vil dere si at Wild Man Riddim skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i som Fence, No Torso, The Phantoms, Terroristene, Skrujern, Speed Of Sound, Syndicate Of Swing, Toini & The Tomcats, Vera Cruise, Z-Off og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?
Martin: Jeg tror all erfaring med musikk generelt og disse prosjektene helt klart har formet Wild Man Riddim. Da på ulik måte. Jeg er vel den yngste i bandet og rakk så vidt å få med meg enkelte av bandene som nevnes her. Wild Man Riddm er kanskje et sted hvor vi kan få utløp for litt mer ekletiske ideer som ikke tviholder seg til en bestemt retning eller sjanger, men blander disse.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Wild Man Riddim?
Martin Brostigen – Gitar
Brage: Martin er en svært stødig gitarist. Han har veldig god «time» og spiller aldri kjedelig selv når han «komper». Han benytter alle muligheter for variasjon uten at det blir for mye, og derfor tar over i lydbildet. Med Wild Man Riddim har han også utviklet mye av sine solistiske egenskaper. Soloene blir bare bedre og bedre for hver øving eller konsert. Jeg gleder meg til fortsettelsen
Brage Rognlien – Trombone
Martin: Utrolig dyktig låtskriver. Dyktig kapellmester og ikke minst en dyktig trombonist med lang fartstid og innsikt i ulike sjangre. Godt øre for arrangementer og «helheten» i hva vi jobber med. Skriver mye av det vi gjør, men gir rom for at de andre i bandet får «farge» komposisjonene med sin touch.
Jørgen Gaardvik/Atom Jr. – Trommer
Martin: Masse energi og en herlig touch på settet.
Michael Strutt – Saksofon
Martin: Veldig stødig og lyrisk saksofonist som plukker opp ting veldig kjapt. Dynamisk. Har vært med i bandet i 1 år og har virkelig blitt husvarm.
Martin Caspersen – Orgel
Martin: Rutinert som få. Dyktig organist med lang fartstid i gamet. Skriver spenstig og er bandets kasserer/logistikksjef.
Morten Midre – Bass
Martin: Spiller bass som om han alltid befinner seg på en skute (Morten er sjømann på S/S Svanen), noe som nesten stemmer. En av få bassister i Norge som fikser både reggae, DUB, ska og afrobeat. Dedikert til å «finne» grooven.
Lius Baruch – Perkusjon
Martin: Stødig som fjell. Har en særegen balanse mellom det å være disiplinert og samtidig impulsiv der det er rom for det. Bringer med seg masse erfaring fra reggae/latin/ska og brasiliansk musikk.
Si litt om det musikalske samarbeidet dere i mellom og om forskjellen mellom enheten Wild Man Riddim i øvingslokalet, live og i studio
Martin: Før studio hadde vi økt øvingsfrekvens, men til vanlig øver vi ikke så ofte. De gangene vi møtes bruker vi gjerne noen minutter på en «catch-up» i bakgården på Hausmania der vi øver. Da får vi tuna oss inn på hverandre, og da er vi klare for å jobbe når vi går inn på øvingsrommet. Ofte er det slik at Brage leder an. Enten med et oppsatt repertoar eller at vi jobber med nye låter. I forbindelse med Panatlantic ble det jobbet mye i Logic og midi. Filer som særlig Brage og jeg sendte til hverandre. Brage skriver jo det aller meste og ordner med partitur og noter. Jeg for min del kan ikke lese noter, men får vite akkordene og slikt. Ofte er det sånn at det jobbes med kompet. Hvilken groove funker på dette? Hvordan skal bassgangen være? Så jammes det litt på det før vi går for en feel vi tenker er «nærmest». Når jeg hører hvor Jørgen og Morten er på vei prøver jeg å finne min plass i det. Se om det er rom for å leke litt med rytmiske figurer som kan funke.
Bassgangene er ofte skrevet av Brage, men det er også sånn at Morten plukker ut og lager dem selv. Martin C. leser noter og hopper på ettersom «skjelettet» i kompet trer fram. Så er det jo det fremtredende med blåserarret og melodien som skal tre fram der. Det er viktig at det får tre fram og har hovedfokus i lydbildet, men vi prøver å koke, vende, tøye innenfor denne offbeat rammen. Ettersom vi har spilt lenge sammen er mye intuitivt eller underbevisst. I kompet tror jeg vi kjenner spillestilen til hverandre såpass godt at det blir litt skjult «call and response» underveis mellom oss. Jørgen kan for eksempel legge opp til noen underdelinger på hihaten eller legge opp til noen synkoper som jeg kan svare på rytmisk på gitaren. Sånne småting. At det bobler, men at alle gir plass til hverandre.
Live tror jeg dynamikken er mer den at vi (forhåpentligvis) har gjort oss såpass kjent med låtene vi skal spille at vi kan strekke ut soloer, gi mer luft til perk og rytmiske partier før blåsen kommer inn. Slike ting. På en bra kveld evner vi å levere tight, men også kose oss med å teste ut småting underveis som krydrer litt og som gir oss noe som musikere.
Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Panatlantic og hva dere ville artikulere med den
Brage: Tittelen er ment å henvise til musikken og dens koblinger rundt Atlanteren. Sjangermessing og inspirasjonsmessig reiser vi ganske mye på kryss og tvers av dette havet. Pandemien har gjort det vanskelig å reise på noen annen måte.
Martin: Brage og jeg diskuterte tittel lenge. Vi ville finne noe som oppsummerte det vi hadde jobbet med. Vi hørte gjennom låtene, så på titlene og drodlet frem og tilbake. Jeg foreslo å kontakte fotografkompis Eivind Natvig som bor i Lofoten, men også er en globetrotter og har fotografert i mange av de landene vi henter inspirasjon fra eller som gjenspeiles i låttittelen. Deretter gikk vi gjennom flere av fotografiene han sendte oss og da falt vi for dette bildet fra Vestfjorden i Lofoten.
Da fikk jeg et bilde av «Moskenes ferga» som jeg har tatt utallige ganger over Vestfjorde,n og at det funke som en slags musikalsk «oppankring». Cuba, Moskenes, Bomb rd (Uganda), Mumbai, Northwest, Tigertown (Oslo), mix og arbeid med Victor Rice i Brasil. Jeg så det vel litt som et bilde på en musikalsk reise som nå var ved veis ende. Denne reisen over havene og bildet som gir en slags diversitet. Det er fra Lofoten, men ser nokså eksotisk ut. Samtidig former fjellet og speilingen en form som kan minne om det afrikanske kontinent. I Lofoten. Rent visuelt synes jeg det var ganske tøft og jeg tror alle ble veldig happy med det.
Hvilken innflytelse hadde pandemien på disse innspillingene?
Martin: Klart pandemien farget innspillingen. Vi rakk så vidt å gå i studio før alt ble stengt ned. I lang tid kunne vi heller ikke øve eller spille konserter. Da ble det mye tid til å sette seg ned på øvingslokalet og reflektere litt over hva vi har drevet med og hvordan vi så det som en helhet. Med fotografiet til Natvig kom denne panatlantiske reisen mer til syne med Lofoten (og «Moskenes ferga») som bakteppe. Vi var vel også der at vi ønsket en kort tittel. Det lykkes vi med.
Jeg har nå samlet litt stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Wild Man Riddim eller Panatlantic.
Ska
Martin: Hva skal man si? Kjenner litt til det.
Jazz
Martin: Jepp. En sjanger vi alle har et forhold til. Brage og Michael har studert det. Jørgen hadde en far som var kjent jazztrommis (Svein Erik Gaardvik) og har sysla med sjangeren i forskjellig setting. Samme med Martin Caspersen som har hatt noen trioer og kvartetter opp gjennom. Jeg har alltid vært fan og influert av sjangeren uten å gå lang inn i det, men noen få elementer kan jeg ha snappa opp på veien. Nevner noen favorittgitarister: Ernest Ranglin, Wes Montgomery og Grant Greene.
Roots Reggae
Martin: Stort sett musikk jeg forbinder med våre gode venner fra Horten, Roots Reggae, Roastfish and Cornbread Soundsystem med base på Hausmania. Musikk jeg slår på for å slappe av eller når jeg svinger innom våre venne-DJs som snurrer mye av det.
Rocksteady
Martin: På denne skiva har vi ikke touchet så mye innom det, men «Purpose» fra den forrige har en rocksteady feel, dog med vår vri/vinkling på det. Vi sniker vel inn et slags element av det midt i A-temaet på låta «Northwest» fra Panatlantic. Et band jeg synes leverer knallbra Rocksteady er Count Bobo fra Bristol og The Aggrolites. Bør sjekkes ut!
Dub
Martin: Min venn og tidligere bassist i Fence (nå Polardegos/Raggabalder) har alltid introdusert meg til mye feit dub. Det samme har Nico True fra Roastfish and Cornbread Soundsystem. Jeg vet også at Morten (bassisten) både har spilt og hørt en del på det. Det samme har Lius. Victor Rice sitt dub-arbeid på skiva vår gjorde meg mer oppmerksom på hvor tøft god dub kan låte. Hvor mye oversikt du må ha og musikalitet. Det er ikke bare å skru på noen knotter, men nøye improviserte komposisjoner. Etter skiva har jeg hørt mer på dub og særlig da Victor Rice sitt arbeid.
Salsa
Brage: Salsa er en fantastisk sjanger. Den har en rytmisk oppbygning og betoning som er ganske ulik mange «vestlige» populærsjangere. Det er nesten som om alle spiller sin egen lille melodi eller motiv som så flettes sammen. Helt fantastisk!
Calypso
Martin: Den første calypsoen jeg hørt var punk bandenes imitasjon av den og da særlig NOFX. I nyere tid har jeg mest hørt på Ernest Ranglin sine skiver og hvordan calypso på en gitar kan spilles. Ellers må jeg berømme Sef (saxofonist i The Phantoms) for å tipse meg om urgammel calypso fra karibien. Han er helt ram på å finne eldgamle opptak fra Jamaica.
Latinamerikanske rytmer
Martin: Tja… Liten tvil om at de finnes. Ifølge Universitas anmelderen er det masse av det på skiva vår. Det stemmer nok, men det er nokså eklektisk og blandet med mange andre stilarter – afrobeat og ska bl.a..
Afrobeat
Martin: For meg er selvsagt Fela Kuti og skivene til Tony Allen en stor inspirasjonskilde her. Må også nevne det fantastiske bandet Kokoroko fra London som er en av de mest ledende afrobeat orkestrene i dag. Det er jo mye ostinater og rytmiske figurer som går og går. Særlig på gitaren. Så er det jo disse sløye groovene som særlig Tony Allen leverer som jeg hører på med store øyne og vidåpne ører. Vi har jo to låter på skiva «Bomb rd Boogie» og «Mumbai Riddim Train» som særlig er inspirert av afrobeat. Brage har skrevet dem.
Tommy McCook & the Aggrevators
Martin: Tommy har alltid vært en favoritt. Da Bendik Brænne (eks sax i No Torso/Wild Man Riddim) var med trakk han alltid fram McCook. Lyrisk og effektiv. Særpreg og definitivt inspirert av jazz forbilder fra USA. Gutta i The Phantoms varmet opp for Skatalites midt på nittitallet da han fortsatt levde. Skulle gjerne hørt litt mer om hans tanker rundt musikk. Bandet The Slackers lagde en egen hyllestlåt til han på skiva Redlight, «Cooking for Tommy». Fin låt og en verdig hyllest til en bauta og «founding father» i The Skatalites.
Roland Alphonso/Skatalites
Martin: Litt knirkete og rytmisk sound. I likhet med McCook en helt egen signatur. Det er et fantastisk klipp av The Skatalites på Carson show fra 1994 hvor de fleste av originalbesetningen fortsatt er i live. Alphonso står der stilfullt med solbriller og skreddersydd dress. Husker også at en venn – Ludvik spilte låta «Sai Pan» som er fra Alphonsos eget band fra midten av 60-tallet. Smakfull blues-ska bare slik Alphonso gjør det.
Ernest Ranglin
Martin: En av mine største forbilder på gitaren. Han har en helt særegen sound som kombinerer jazz, calypso og reggae. Jeg har sittet mange timer og bare lyttet til gitarspillet. Kan særlig nevne plata Memories of Barber Mack (1997). Fantastisk plate. Så han live på Mela for 5-6 år siden. Det var hans siste turne. Han er vel rundt 90 år nå og selvsagt legende.
The Scofflaws
Martin: Husker Lars (vokalist i No Torso) hadde Scofflaws t-skjorte. Ble da nysgjerrig og lånte noen skiver av han. Kule greier. Victor Rice, produsenten på Panatlantic, spilte bass der.
Hepcats
Martin: Hørte og hører mye på dem. Digga spesielt gitaristen Aaron Owens og vi covret en rekke låter med cover-ska-bandet Yoga Grossist. «Tommy’s song» og «Baby Blues» er typiske instrumentallåter som også har inspirert oss.
Wes Montgomery
Martin: Den første jazzgitaristen etter Jimmy Rosenberg som jeg kjøpte skiver med. Brukte bare tommelen. Vanvittig touch. Smakfullt og utrolig stilig med disse oktav soloene han kjører. Utrolig fin time og leken gitarist.
Jamaican jazz
Martin: Ja, det er jo tøft!
Offbeat
Martin: Lurer på hvor mange millioner offbeats jeg har på samvittigheten? Noen med matematiske ferdigheter der ute?
Mumbai
Cuba
Martin: Har aldri vært der, men har mange venner som har reist dit. Det finnes også noen kule opptak av Frank Znort Quartet på Youtube hvor de spiller i en eller annen cafe.
Moskenes
Martin: En liten kommune i Lofoten hvor jeg har feriert minst 10 ganger. Mor og far har et hus i Reine, en liten bygd i Moskenes kommune. Utrolig fin natur og jeg elsker fiske utpå fjorden i pent vær. «Moskenes ferga» fra skiva er jo inspirert av disse ferge turene over Vestfjorden. Noen ganger er det blikk stille og god sikt. Andre ganger er det baljevær. Noe av denne uforutsigbarheten prøver vi å fange med denne låta.
Oslo under nedstegningen
Martin: Ja, det har vært en spesiell tid. En tid det kunne blitt sagt mye om. Glad vi nå er på vei inn i andre tider.
Lekenhet
Martin: Kanskje det morsomste med å spille i Wild Man Riddim. Lek er lov, men ansvar for egen lek.
Atmosfære
Martin: Den har vi og føler vi. Dobbel betydning har jeg blitt lært.
Jordnær
Martin: Høres ut som oss det.
Meditativ
Martin: Av låtene på skiva mener du? DUBen av «Tigertown Lockdown» kan kanskje være det?
Platebutikke Tiger /Tor Andre Knudsen
Martin: Fantastisk fyr og uhyggelig viktig for musikkmiljøet i Norge. Savner fortsatt smilet hans der han pleide å stå med Lyn-kaffekoppen og snakke på inn og utpust om nye skive jeg burde høre. En ekte musikkentusiast, ildsjel og «one of a kind». Husker han ventet i flere dager med å åpne en vinyl. Han hadde så store forventninger til den. Så bestemte han seg. Han tok fri fra jobben, trakk for alle gardiner og satt seg ned i godstolen. Han ble ikke skuffet! Tror skiva var The Appleseed Cast – Low Level Owl 2. Herlig at vi fortsatt har mulighet til å jobbe med de herlige folka på Tiger og at de bringer Tor Andres arv videre.
Fucking North Pole/ Robert Dyrnes
Martin: Robert har vært en utrolig viktig støttespiller for ska band i Norge. Sendte vel første No Torso demoen dit i 2003 før vi ga ut vår første EP der i 2004. Robert fikk internasjonale band til Norge og Tromsø. Dessuten samlet Fucking North Pole festivalene på Driv i Tromsø ska/reggae miljøet. Ble ganske overrasket første gang jeg kom dit og så at sjappa var full! Godt å se at Robert har gjenopptatt driften av Fucking North Pole og at mange kule utgivelser fortsatt kommer ut der. Deriblant våre venner i Norsk Råkk.
Albumet er innspilt av Kim Lillestøl i Amper Tone Studio. Fortell litt om hvordan han, atmosfæren og lokalitetene der har påvirket lyduttrykket på platen
Brage: Det var gøy å jobbe i Amper Tone Studio for det er et godt studio med mye plass. Det ble en hektisk helg med lite pauser og ingen tid til å prøve ut nye ting. Kim er flink og grei å jobbe med. Vi kjørte på og han dokumenterte.
Martin: Vi diskuterte litt hvor vi ville jobbe, men falt på Amper da vi fikk de anbefalt fra flere musikerkollegaer. Dessuten hadde de et fett orgel med Leslie stående og fasiliteter nok til at vi kunne ta opp alt live. Det er er sånn vi har gjort det på alle skivene. Vi unnet oss hele to dager denne gang (forrige plata ble spilt inn i Athletic Sound på 7 timer), men det var hardt arbeid hele veien og ikke lange pauser. Vi var bedre forberedt enn de foregående albumene og vi hadde en klarere plan av hva ville utrette og på hvilken måte. Dessuten var noen av oss kjent med studioet fra før da vi har vært der med The Phantoms. Jeg tror vi bare fokuserte på å få ned på tape det vi hadde jobbet med i en tid der vi ikke helt visste om og når vi kunne spille sammen igjen.
Panatlantic er mikset av legenden Victor Rice i Studio Copan. Fortell litt om ham, hvordan det samarbeidet kom til og hans bidrag til Panatlantic-skiven.
Martin: Brage og jeg brukte mange timer på øvingslokalet etter mix i å bare lytte til ulike produsenter og produksjoner vi har hatt sans for. Da skivene Smoke og Drink av Victor Rice kom på anlegget skjønte vi at vi måtte spørre han. Produksjonen er en slags hybrid mellom det gamle og nye. Ikke for polert og ikke for «rocka», men passe slitt i kantene med et solid fundament i bunn. Vi sendte ham råmixene og fortalte litt om prosjektet. Han sa ja. Det var en ny øvelse å slippe materialet uten å ha særskilt kontroll. La en kar i Brazil med uhorvelig lang fartstid få ta over spakene og gjøre sin ting. Mixene ble ofte sendt sent på kvelden norsk tid og da var Brage og jeg parat for å diskutere mulige justeringer før tilbakemeldingene ble sendt tilbake til Brazil. Vi følte vel i denne prosessen at vi jobbet med en av de fremste i dette gamet. Det var minimale justeringer som skulle til før vi landet der vi ønsket. Vi skjønte vel rimelig kjapt at dette var en mann som hadde studert faget i mange mange år og at vi var i gode hender.
Eivind H. Natvig har tatt coverfotoet. Fortell litt om ham og ilustrasjonen som dere har valgt og forholdet mellom den og musikken vi kan høre på platen
Martin: Jeg har kjent Eivind fra langt tilbake. Vi jobbet sammen fra 2005 da han dukket opp på en No Torso/Fence konsert på John Dee. Da spurte jeg om han kunne tenke seg å ta litt live shots av oss. Litt senere dukket han opp på en huskonsert på Bekkestua og jeg lurte på om han ikke kunne tenke seg å lage cover til No Torso skiva Several Brains. Det gjorde han. Etter det hadde vi litt sporadisk kontakt før han bosatte seg i Lofoten og jobbet der.
Da vi skulle jobbe med artwork på denne skiva tenkte jeg at han var rette mann. Både pga. av det rent fotografiske uttrykket, men også at han har reist jorden rundt og at han trolig, på en finurlig måte, ville danne seg noen bilder av låtene våre på tvers av kontinenter. Jeg tok kontakt og han viste meg en rekke bilder fra portfolien. Da bildet fra Vestfjorden dukket opp skjønte jeg at dette må være et perfekt coverbilde. Bildet er fra Lofoten, men om du ser nøye etter vil du også se det afrikanske kontinent. Bildet bærer dessuten preg av det tropiske landskap og det klare vannet du finner i Lofoten. Min kobling til Moskenes Ferga og det kalde nord ble tydeligere. Samtidig fikk jeg en følelse at bildet oppsummerte en slags reise. På skiva har vi låter som har blitt inspirert med bakgrunn i reise og møte med forskjellige land og mennesker. En reise som kunne ende i Vestfjorden og det kalde nord. Eivind kjenner landskap og naturen ut og inn. Dette bildet markerte noe. Et slags «land i siktet» og at den musikalske reisen endelig skulle ankre opp. For denne gang.
Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere som komponister, og så kan dere velge tre låter hver som har vært til musikalsk inspirasjon under tiden dere jobbet med dette albumet og si litt om hva dere har fått ut av disse melodiene
Fem låter som har inspirert meg som komponist:
Brage:
«Waltz for Debby» av Bill Evans
«Dolphin dance» av Herbie Hancock
«Ghost of Stephen Foster» av Squirrel Nut Zippers
«I remember Clifford» av Benny Golson
«Det brinner i Paris» av Helt Off/Timbuktu
Tre låter som har inspirert til dette albumet:
«Lou» av Victor Rice
«Little Habanna» av Souljazz orchestra
«Palo Pa la Campana» av Tromboranga
Martin: Vanskelig spørsmål, men jeg skal prøve.
Count Bobo – Lazy Susan
Fantastisk band fra Bristol med en lett slentrende stil. Lekent, tradisjonelt og fine melodier. Tatt opp old school rett til tape. En knirkete, men samtidig varm sound. Minimalister med teft for den gode melodi og groove.
Victor Rice – Fumaca
Masse luft, økonomisk bass og fine blåselinjer som trollbinder. Herlig produksjon og solister som spiller lyrisk og fint. Artig å høre hvordan bass jobber mot offbeatet. En klassiker.
Vær den første til å kommentere